fredag 3. mai 2013

Sjelebot

Snøen er omtrent borte. Også i skogen. Endelig kan jeg legge turene dit igjen! Det er sjelebot å kunne vandre rundt å se våren våkne til liv.

Jeg er avhengig av turer ute i naturen. Jeg ser på trær og stubber. Rare formasjoner som ligner dyr og monster. Ser lyset eller solen bryte gjennom. Eller regndråpene på blader og greiner. Hører fuglene kvitre om kapp. Hører det surkle og renne i myr og bekk.

Setter meg på en stubbe eller et velta tre. Holder rundt en trestamme. Lytter. Ser. Er til. Puster helt ned i magen. Sjelebot.


En myk sti blant høye granlegger.


Så titter sola fram på kveldsturen min :)


Kveldssol...


Her har elgen vært i vinter ;)


Og her har musemor bodd...


Noen hvitveis hadde lukket seg til kvelds. De fikk stå. Snart kommer det tepper av dem. Da skal jeg fylle vasen på kjøkkenbordet :)

 På tur tilbake, blant løvløse trær...


...et fantastisk byggverk!

Takk Moder jord! For alt det vakre. For sjelebot. 




4 kommentarer:

  1. Blir med i takken og takker samtidig deg :)
    For sjelebot.
    Mormorklem :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tenkte jeg ville dele litt av opplevelsen :) Ble ny tur i dag, like fint!
      God helg!

      Slett
  2. Fine vårbilder og ord. Og ja, gjenkjenner følelsen av hva som skjer. Inni.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk! Og det går så fort nå! siden disse bildene har det blitt grønt på bakken og bjørka har museører:)

      Slett