Det er februar. I Trøndelag. Vanligvis er det kalde dager, mye snø. Vinter.
Men slik er det ikke i år.
Siden jula har vinden blåst sørøst. Det har blitt tørrere og tørrere. Det har brent mye lyng og gress. Noen minusgrader har det vært, men de siste ukene bare pluss.
I går satt jeg ute i sola. 11.februar. Med kaffe og lesestoff.
Jeg ble svett! Så varmt var det i sola :) Så jeg tok en tur i skogen.
Du verden så vakkert det var! I alt det tørre, bladløse, snøløse og brungrå landskapet... Denne stien har jeg gått hundrevis av ganger. Den har aldri vært så tørr som nå. Når det ikke er blader på trærne er det enten snø eller fukt på bakken. På sommeren, når løvet skjermer for sola, beholdes fuktigheten lenge. Som regel er det ganske sleipt der.
Ved inngangen til marka vår.
Men ikke i år. Det er så rart. Det har omtrent ikke vært vinter ennå.
Det meldes litt snø over helga. Men jeg tror ikke det blir det samme når snøen ikke kommer på denne tia. Jeg tror vinteren blir veldig kort da.
Det fine med denne tia er forventningsfølelsen. Det lysner, dagene blir lengre, sola blir varmere. Fuglene kvitrer. De synger om vår. Jeg kjenner det helt inni hjertet.
Det skjer ikke så mye på dagene mine. De er ganske like. Derfor er det så fint med en slik rar februar. Jeg kan undre. Jeg kan nyte. Jeg kan lengte. Jeg kan være bare akkurat her og nå.
Det er fint det óg.
Lytter til denne enda en gang:
You can never hold back spring, Tom Waits
