Pauser i hverdagen

Jeg har hatt en pause i hverdagen. En lang en.

Det er forholsvis rolige hverdager her i heimen. Det har blitt sånn. Turbomotoren svikta for noen år siden og etter det har jeg måttet venne meg til en ussel 1,1 liters med få hestekrefter. Det ble mer girskift, for å si det slik.

Rett etter "utforkjøringa" trodde jeg at turboen bare hadde tatt pause. Men nei. Den var vraka. Og ny turbo lot seg ikke transplantere. Kroppen støter fra seg at som vil ha fart og stress.

Slik ble livet annerledes og det har tatt noen år og venne seg til denne lille motoren. Selv om det "går likar no":)

Så ble det annet syssel enn harde arbeidsdager. Blant annet blogging. De siste par årene har dette blitt en del av hverdagen. Ikke at jeg selv har blogget hver dag, men jeg fant så mange andre spennende bloggere - verdt å følge, morsomt å lese og kommentere.

Sånt kan fort ta litt tid. Det kan også skape forventning. Og for en som har en bitteliten motor tar det faktisk litt fokus og krefter. Til og med. Ja, jeg synes selv det høres rart. Men slik er det for meg. Selv om jeg liker å skrive, har en del på hjertet og synes formidling generelt er fint...

Bloggingen startet som en pause i hverdagen, men i det siste har jeg måttet ta en pause fra pausen. Jeg er en type menneske som usannsynlig lett får dårlig samvittighet. Jeg begynte derfor å merke at denne følelsen av å "måtte" lese og "burde" kommentere begynte å dominere... Fornuftstemmen sa selvsagt "slapp av!", men samvittighetstemmen stressa meg.

Jeg tok en pause. I hverdagen.

Pausen har vart i sånn cirka seks uker. Jeg har vært på ferie i to av dem. Likevel. Det har vært godt. Og nødvendig. Pausesysselet mitt skal gi meg påfyll, ikke dårlig samvittighet.

Heretter kommer jeg nok fortsatt til å lese en del blogger. Men kanskje ikke kommentere så ofte. Jeg er her altså, men i en litt mer beskjeden utgave;)

Ellers, utenom denne lange pausen er hverdagen omtrent som før. Rolig. Stille. Litt trening og mange turer. Og noe nytt. Og spennende.

Jeg planlegger syprosjekt og strikkeprosjekt. Jeg gleder meg! Det skal bli fine pauser i hverdagen;)

Du skal få en dag i mårå, Alf Prøysen

A wonderful world

Jeg må bare dele denne med mine lesere:

Klikk her: A wonderful world

Ellers er Valentines Day ganske wonderful så langt. Sol, snøfritt, pluss fire grader. Litt vind... Jeg skal ut i marka :) Jeg er invitert på middag med min kjære svigersønn :) Jepp, på denne dag! Jeg har vondt i musklene og hoftene, men det tar ikke livet av meg :)

What a wonderful world!

My Valentine forever and ever:

Bildet er tatt BC (before children). 1985.

Ha en vakker dag der ute!

En rar februar

Det er februar. I Trøndelag. Vanligvis er det kalde dager, mye snø. Vinter.
Men slik er det ikke i år.

Siden jula har vinden blåst sørøst. Det har blitt tørrere og tørrere. Det har brent mye lyng og gress. Noen minusgrader har det vært, men de siste ukene bare pluss.
I går satt jeg ute i sola. 11.februar. Med kaffe og lesestoff.

Jeg ble svett! Så varmt var det i sola :) Så jeg tok en tur i skogen.

Du verden så vakkert det var! I alt det tørre, bladløse, snøløse og brungrå landskapet... Denne stien har jeg gått hundrevis av ganger. Den har aldri vært så tørr som nå. Når det ikke er blader på trærne er det enten snø eller fukt på bakken. På sommeren, når løvet skjermer for sola, beholdes fuktigheten lenge. Som regel er det ganske sleipt der.
Ved inngangen til marka vår.

Men ikke i år. Det er så rart. Det har omtrent ikke vært vinter ennå.

Det meldes litt snø over helga. Men jeg tror ikke det blir det samme når snøen ikke kommer på denne tia. Jeg tror vinteren blir veldig kort da.

Det fine med denne tia er forventningsfølelsen. Det lysner, dagene blir lengre, sola blir varmere. Fuglene kvitrer. De synger om vår. Jeg kjenner det helt inni hjertet.

Det skjer ikke så mye på dagene mine. De er ganske like. Derfor er det så fint med en slik rar februar. Jeg kan undre. Jeg kan nyte. Jeg kan lengte. Jeg kan være bare akkurat her og nå.

Det er fint det óg.

Lytter til denne enda en gang:
You can never hold back spring, Tom Waits

Her, nå

Jeg tar en slurk kaffe. Kjenner aromaen. Varmen. Den brer seg i brystet. Koppen er varm og holde i.

Ute blåser vinden. Jeg ser naboens vimpel blåse i samme retning som den har gjort de siste ukene. Sørøst. Om sommeren er denne vinden varm. Men ikke i minusgrader på vinteren.

Nakne greiner beveger seg i takt med kastene. Det er ganske vakkert. Mot en lys himmel. Blå og lys grå. Sola er bak en sky, men lyset kaster skygge. Ser jeg.

Det trekker fra ventiler og usynlige sprekker. Det trekker helt inn i kroppen. Muskler og skjelett verker. Men kaffen varmer. Ponchoen varmer skuldre, rygg og lår. Her jeg sitter.

Føttene er litt småkalde. Selv om jeg har ullsokker på. Men det går fint. Jeg har radio i bakgrunnen. Mye fin musikk. Stand by your man... Ja, jeg gjør det.

Lavt vinterlys fyller stua. Gamle orkideer har knopper og noen få blomster. Det er håp. Det går mot lysere tider. Det kjennes godt.

Et idé- og interiørblad ligger og venter på meg. Jeg sparer det litt til. Skal nyte det om litt. Drømme meg bort. Planlegge ny leilighet. Skisse, forkaste, tegne igjen. Måle, lete, søke... Det er fint. Jeg koser meg da.

Stille i huset. Stille ute. Bare vinden suser. Sønnen sover ut etter anfall.

Jeg er her, nå, tilstede. Mindful?

Denne sangen var nettopp på radioen:

Stand by your man, Tammy Wynette

En helt vanlig dag

Jeg må lage middag snart. For det er en helt vanlig dag. Jeg liker vanlige dager.

Men jeg liker ikke å lage middag. Det er likevel bedre når jeg vet hva jeg skal lage allerede klokka ett på formiddagen. I stedet for å begynne å grue meg klokka halv fire.

Jeg er god på mye. Litt for god faktisk. Jeg øver meg på å være dårlige på noen ting. På å svikte litt. Strengt tatt burde jeg svikta middagen. Men da svikter jeg noen jeg er glad i. Og det greier jeg ikke.

Hvis jeg hadde bodd alene hadde jeg nok bare spist korn og knekkebrød. Ost og grønnsaker. Frukt og en og annen kyllingbit mellom fiskebitene. Og litt egg. For det er det jeg liker. Jeg hater biff og tung mat. Jeg orker ikke all verdens kjøttpålegg. Jeg elsker ost. I alle former. Hvit og brun og blå. Men ikke gammelost.

Jeg bor ikke alene. Og de jeg bor sammen med liker salte ting. Og kraftige saker. Og sauser. Joda, jeg liker en og annen saus jeg og. Noen ganger passer det. Men oljer med chili eller andre gode smaker er  bedre.

Det handler ikke om å være sunn. Jeg bare liker sånn mat. Kanskje den ikke er bare sunn heller? Man leser jo så mangt ;)

Kaker er ikke sunt. Men det kan jeg spise mye av. Særlig gode ostekaker og kaker med mandler og nøtter. Sarah Bernard... Mmmm! Sjokolade er jeg også svak for...

Men jeg er vel god på å være fornuftig. Må nok innrøme det... For nå har jeg nettopp laget en stor krukke med nøtteblanding og hakket sjokolade (sånn med 86% kakao). Og det er bare bra for helsa. Sies det. Lucky me, for jeg elsker det!

Blåøyet er borte. Feiringer snart over (bare en 25 årsdag i helga).
Hverdagen, - here I come!!!
Kjøkkenet neste. Grønnsaksuppe. Det får holde.

Grågåsa, Kari Bremnes

Nedpå jorda igjen

Bomp! Der lå jeg. Feiringa var over. Det kan være hardt å fylle år. Ikke på grunn av årene, men en del annet.

Jeg er ikke så god på dette med feiring av meg selv. Det tror jeg flere kjenner seg igjen i. Når man vanligvis er en som planlegger, organiserer og gjennomfører blir det liksom litt feil å gjøre dette for seg selv. Jeg hadde iallefall ikke så lyst.

Men det ble ikke helt akseptert. Og det er jeg selvsagt glad for nå. For det ER jo hyggelig med litt oppmerksomhet, hyggelige hilsener og fine ord. Ja, gaver er ikke å forakte heller… Innrømmer glatt det! Jeg kosa meg i selskapene :)

Når man velger å gjøre det enkelt er det også litt enklere. Vanligvis.

Bare ikke i mitt hode. Der er det jo kaos. Så det enkle er utfordrende nok. Da tiden begynte å nærme seg ble det derfor vanskelig å ha helt bakkekontakt. Jeg pusta og pusta. Fortalte meg selv at "slapp av, det er bare en bursdag!"

Jeg fant ikke helt roen. Jeg greide ikke å skrive. Jeg prioriterte bort timene med mindfulness. Idiot som jeg er, - når det gjelder prioriteringer. Men jeg planla enkelt og gjennomførte. Med god hjelp. Mann og barn overtok og beordret meg til å sitte i ro.

For en forskjell! Å ha selskap uten å "måtte" være strikkmotor. Det rare var at de som tok ansvaret huska alt, greide alt og kom meg til og med i forkjøpet. En bragd. Faktisk. For jeg er håpløst stressa i slike sammenhenger. Tror ingen andre har oversikt og løper foran og først. Uansett.

Så dro gjestene hjem. Overnattingsbesøket gikk til sengs med beskjed om at vi "rydder i morgen"!

Da holdt jeg ikke ut lenger. Begynte å løpe. Stille i natten. Flytta bord og rydda. Moppa gulvet. Så gjensto bare søpla som måtte ut. Klokka fem om morgenen. Jeg tok på dunjakke, men beholdt innesko på. Trippet ned trappene som jeg pleier, fant rett søppeldunk, kasta, snudde meg og løp tilbake…

Som så veldig ofte før bomma jeg litt på trinnene. Nei, jeg trenger ikke alkohol innabors for å få det til. Men jeg tror kanskje alkoholen som tross alt var der gjorde sitt til valg av fallstrategi.

For et år siden brakk jeg håndleddet. DET ville jeg unngå nå. I brøkdelen av sekundet jeg rakk å "tenke" krøka jeg derfor armene innover, vred meg litt sidelengs og valgte å lande på siden. Jeg rakk faktisk å tenke at dunjakka var smart å ha på. Farten var nok likevel såpass stor at jakka ikke greide å ta av helt for støyten…

Blå hofte, øm albue, vond skulder og et skrubbsår på siden av panna.
Dagen etter: Et solid blåøye.

Det fnnes ofte en moral i historier. Denne gangen tror jeg moralen må bli at jeg må slutte å løpe ut med søpla. Jeg har tross alt nådd middagshøyden og det kan sikkert være på tide å roe tempoet?

Jeg er herved ferdigfeira og trygt nedpå jorda igjen!

Jeg "skulle jo bare" ut med litt søppel…

Fæmti

år er STAS!

Endelig voksen:) Skriver mer når jeg er ferdigfeira…