Nedpå jorda igjen

Bomp! Der lå jeg. Feiringa var over. Det kan være hardt å fylle år. Ikke på grunn av årene, men en del annet.

Jeg er ikke så god på dette med feiring av meg selv. Det tror jeg flere kjenner seg igjen i. Når man vanligvis er en som planlegger, organiserer og gjennomfører blir det liksom litt feil å gjøre dette for seg selv. Jeg hadde iallefall ikke så lyst.

Men det ble ikke helt akseptert. Og det er jeg selvsagt glad for nå. For det ER jo hyggelig med litt oppmerksomhet, hyggelige hilsener og fine ord. Ja, gaver er ikke å forakte heller… Innrømmer glatt det! Jeg kosa meg i selskapene :)

Når man velger å gjøre det enkelt er det også litt enklere. Vanligvis.

Bare ikke i mitt hode. Der er det jo kaos. Så det enkle er utfordrende nok. Da tiden begynte å nærme seg ble det derfor vanskelig å ha helt bakkekontakt. Jeg pusta og pusta. Fortalte meg selv at "slapp av, det er bare en bursdag!"

Jeg fant ikke helt roen. Jeg greide ikke å skrive. Jeg prioriterte bort timene med mindfulness. Idiot som jeg er, - når det gjelder prioriteringer. Men jeg planla enkelt og gjennomførte. Med god hjelp. Mann og barn overtok og beordret meg til å sitte i ro.

For en forskjell! Å ha selskap uten å "måtte" være strikkmotor. Det rare var at de som tok ansvaret huska alt, greide alt og kom meg til og med i forkjøpet. En bragd. Faktisk. For jeg er håpløst stressa i slike sammenhenger. Tror ingen andre har oversikt og løper foran og først. Uansett.

Så dro gjestene hjem. Overnattingsbesøket gikk til sengs med beskjed om at vi "rydder i morgen"!

Da holdt jeg ikke ut lenger. Begynte å løpe. Stille i natten. Flytta bord og rydda. Moppa gulvet. Så gjensto bare søpla som måtte ut. Klokka fem om morgenen. Jeg tok på dunjakke, men beholdt innesko på. Trippet ned trappene som jeg pleier, fant rett søppeldunk, kasta, snudde meg og løp tilbake…

Som så veldig ofte før bomma jeg litt på trinnene. Nei, jeg trenger ikke alkohol innabors for å få det til. Men jeg tror kanskje alkoholen som tross alt var der gjorde sitt til valg av fallstrategi.

For et år siden brakk jeg håndleddet. DET ville jeg unngå nå. I brøkdelen av sekundet jeg rakk å "tenke" krøka jeg derfor armene innover, vred meg litt sidelengs og valgte å lande på siden. Jeg rakk faktisk å tenke at dunjakka var smart å ha på. Farten var nok likevel såpass stor at jakka ikke greide å ta av helt for støyten…

Blå hofte, øm albue, vond skulder og et skrubbsår på siden av panna.
Dagen etter: Et solid blåøye.

Det fnnes ofte en moral i historier. Denne gangen tror jeg moralen må bli at jeg må slutte å løpe ut med søpla. Jeg har tross alt nådd middagshøyden og det kan sikkert være på tide å roe tempoet?

Jeg er herved ferdigfeira og trygt nedpå jorda igjen!

Jeg "skulle jo bare" ut med litt søppel…