Himmelen

Himmelen er for alle. Det vet jeg. Bare se her:

Jeg måtte bare ut og nyte kveldshimmelen... 

Håper den blir slik mange kvelder i sommer :)

Så måtte jeg se litt på blomstene mine:

Gule georginer lyser opp!

Det gjør den gulorange begoniaen også:

Det er skrivetørke i topplokket. Men jeg er, jeg lever, jeg ser, jeg lukter, jeg opplever. Mye forskjellig. Jeg vil skrive om mye, men jeg får ikke helt tak i ordene. Da må jeg bruke sansene i stedet. Jeg øver og øver. På å være tilstede. På å ta inn opplevelsene. 

På å være. 

Det er viktig å være. Det er meditasjon. For meg. Jeg er ikke så god på å finne lotusstillingen og mantraet. Eller å ligge i ro med øynene lukket. Og kjenne kroppen mot underlaget. Jeg er ikke noe flink til å la tankene komme, for så å passere. Slappe av i kjeven. I panna. I armer og bein. 

Men jeg mediterer på mitt vis. Med å være tilstede. Med å se, lukte, høre, bevege meg. Alle tankene som kommer får bare komme. Jeg prøver å legge dem i båten som dupper så stille på innsjøen i hodet. Så prøver jeg å bevege meg litt rolig. Tenke på at den innsjøen skal være i ro. Tenke på at båten ikke må bli så full at innsjøen skvalper over.

Den innsjø-øvelsen er fin. Jeg husker på den noen ganger hver dag. Men ikke hele tiden...

Da jeg gikk amok blant tørre greiner i hagen i ettermiddag tror jeg innsjøen skrumpet litt inn. For det skvalpet nok veldig mye en stund! Håret var i allefall fullt av rusk etter at jeg hadde bøyd og strukket på legemet - litt vel mye, litt vel i rykk og napp. Blant busker og trær.

Men jeg fikk innsjøen rolig igjen da jeg kikket på himmelen. Den himmelen som rommer alle :)

Sea of love, Tom Waits

Blue skies, Tom Waits

Biltur

I dag skal jeg på biltur. Jeg skal kjøre 45 mil helt alene. Da er det godt å ha automatgir!
Og ingen å prate med. Ro. Stillhet. Det gjør min tidligere evne til multitasking som et fjernt minne.

Min bedre halvdel mener det er best å kjøre alene, minst mulig forstyrrelser som prating og radio eller musikk... Jeg er litt uening. Det blir nok mye radio. I mangel av passasjer. Og mye synging og snakking med meg selv. I mangel av girstang...

Jeg må bare innrømme det. Det er uvant å kjøre så langt alene. Såpass uvant at min mor har tilbudt seg å bli med meg. Ikke det at hun kan overta rattet for meg (joda, hun HAR sertifikat. Et meget pent brukt), men hun har prolaps og 45 mil tur-retur på et par dager er vel ikke anbefalt. På norske veier.

Så jeg takket pent nei til selskap. Jeg skal greie dette. Tre lengre pauser har jeg bestemt meg for. For å rusle litt, bøye og tøye. Klarne hode og tanker. Spise, drikke. Være flink og fornuftig. Som vanlig.

Utpå ettermiddagen skal jeg gi sønnen en lang og god mammaklem. Vi skal prate mye og lenge. Vi skal tilbringe et par dager sammen. Gjør bare koselige ting. Være sammen.

Jeg gleder meg. Og bilturen blir fin :) Jeg kan drikke vann samtidig som jeg kjører. For jeg trenger ikke å gire ;)

Minner fra en fantastisk nasjonaldagfeiring og pinsehelg!

Kun én av alle de hundreder av løker jeg har plantet gjennom årene tittet fram i år. 

Uendelig vakker, men akk så ensom...

Vårdager!

Det er vår og det er en fantastisk temperatur ute! En gave til kropp og sjel :)

I det siste har jeg vært full av tunge tanker og mye uro i magen. Det er bedre nå. Jeg har ikke bare grå dager. Jeg har mange fine dager! Dager jeg fyller med fornuft og sunne opplevelser. Eh... Korreksjon: Jeg gjør så godt jeg kan!

Fornuftsmennesket meg gjør likevel mye bra. Og er ikke bare overfornuftig hele tiden. Heller ikke bare snusfornuftig. Ikke BARE. Jeg gjør i allefall så godt jeg kan med å stagge fornuften så den ikke skal ta helt overhånd. Det er en ganske krevende jobb å prøve å være litt lat, litt sløv, litt ufornuftig, litt rampete, litt rar... Men jeg prøver.

Jeg greier det noen ganger.

Nå skal jeg for eksempel skippe nasjonaldagen. Nesten i allefall. Jeg skal feire (må jo markere litt) på hytta. Med lettvint mat og 1-2-3-kake fra Toro. Bunaden blir hjemme, men en litt fin bukse og en hvit bluse må nok på. Så kan det faktisk hende at jeg feirer med litt bobler i glasset. Allerede på formiddagen! Så kan det også faktisk hende jeg tar øl til maten etterpå. I tillegg tar jeg sikkert et glass vin eller to på kvelden...

Tenk å være SÅ laidback! Skrekk og gru! Men erfaring tilsier (okei, jeg har prøvd det før), at utpå kvelden forstår jeg ikke lenger hvorfor jeg skal være så forbaska fornuftig hele livet og hele forbanna tiden. Så tar jeg et glass vin til.

Dagen etter er fornuften tilbake med full styrke. Det vet jeg også. Av erfaring. Da må jeg "betale" for syndene. Stå opp i rett tid. Gå en ekstra lang tur. Lage vettuge måltid og drikke vann (kaffe er lov da).

Hvis noen syns dette minner om en eller annen diagnose har de muligens rett. Jeg vet ikke hva den heter, men det er i allefall ikke fornuft det handler om!

Likevel. Jeg påberoper meg en "normalnorm" (for et ord!). Jeg vet jeg ikke er alene. Vi er mange "sånne" og da havner vi nok innenfor både øvre og nedre strek på kartet.

Litt bilder til slutt, av våren - den vakreste årstiden! Du vet, den med håp og glede :)

Vårhimmel i vårskog :)

Blomster i kasser...

...og på vegg og i skål :)

Og nok en gang : Yoy can never hold back spring, Tom Waits

God 17. mai og god pinse!!!

Mandag

En ny dag. En ny uke. En uke med langhelg i enden. Så fint!

Men det føles ikke så fint som jeg skulle ønske. Selv om det er mai. Selv om sola skinner. Det er grønne museører på bjørka. Det er fin temperatur ute. Jeg er mett. Jeg har alt jeg trenger. Materielt.

Så er det likevel andre ting som tar all plassen. Som fyller tankene. Som fyller brystet.
Som gjør magen urolig. Jeg vil ikke kjenne på dette. Jeg vil jage det bort.

Jeg vil kjenne på de gode følelsene. Bruset i brystet. Sommerfugler i magen - av glede. Fordi jeg har så mye å være takknemlig for. Jeg har jo det!

Nitimen spiller lette melodier. Snakker om morsomme saker.
Gode programledere som sprer hygge.

Jeg drar snart på vanntrening. For å holde kroppen i form. Men mest for å jakte endorfiner. Jeg vet det blir bedre etterpå :) Endorfinene henter fram litt bruselykke.
Litt god slitenhet får samvittigheten til å være god.

Jeg vil, jeg vil, jeg vil!

Sanseinntrykk

En kunstutstilling er sanseinntrykk. Som en tur i skogen. I dag åpnet Heimdal Kunstforening utstillingen "Mellom indre og ytre, av fire malere".

Det hevdes av noen at maleriets tid er forbi. Det er det ikke. Per Formo, Thomas Hestvold, Aleksi Wildhagen og Ingvild Kjær Tofte motbeviser dette. Maleriet lever. Maleriet er en måte å tenke på, sa Per Formo i åpningstalen.

En smakebit:

Utsnitt av ett av Per formos bilder. Under, ett annet:

Så et par av Ingvild Kjær Toftes skyggebilder. Se nøye!

Tar med et par av Thomas Hestvolds bilder også. 

Malt etter utsnitt av bilder fra Google Earth...

Dette, samt nok en tur i skogen, ga meg de sanseinntrykk jeg trengte i dag. Jeg vil kjenne at jeg lever! Da holder ikke alltid de fire veggene rundt meg. Jeg trenger sanseinntrykk og mennesker. Og en smule fandenivolskhet... (Hvor jeg nå måtte finne den!?)

Sjelebot

Snøen er omtrent borte. Også i skogen. Endelig kan jeg legge turene dit igjen! Det er sjelebot å kunne vandre rundt å se våren våkne til liv.

Jeg er avhengig av turer ute i naturen. Jeg ser på trær og stubber. Rare formasjoner som ligner dyr og monster. Ser lyset eller solen bryte gjennom. Eller regndråpene på blader og greiner. Hører fuglene kvitre om kapp. Hører det surkle og renne i myr og bekk.

Setter meg på en stubbe eller et velta tre. Holder rundt en trestamme. Lytter. Ser. Er til. Puster helt ned i magen. Sjelebot.

En myk sti blant høye granlegger.

Så titter sola fram på kveldsturen min :)

Kveldssol...

Her har elgen vært i vinter ;)

Og her har musemor bodd...

Noen hvitveis hadde lukket seg til kvelds. De fikk stå. Snart kommer det tepper av dem. Da skal jeg fylle vasen på kjøkkenbordet :)

 På tur tilbake, blant løvløse trær...

...et fantastisk byggverk!

Takk Moder jord! For alt det vakre. For sjelebot. 

Travelt

Nei, jeg lyver. Og det kan jeg ikke. Ikke det heller. Det er mye jeg ikke kan.

Jeg kan ikke ha det travelt for eksempel. Før kunne jeg det. For da fulgte tankene i hodet med selv om jeg løp fra det ene til det andre og hadde tusen ting å tenke på. Nå blir det bare krøll.

Før handla jeg uteplanter, jord, lecakuler, gjødsel og krukker samtidig. Jeg handla inn to ganger. En gang for tidligvår og en gang for tidligsommer. Mye. Mange krukker og bed skulle fylles.

Nå blir det litt sånn litt om litt. Og jeg glemmer alltid noe. Men det går bra det og. Ambisjonsnivået er lavere. Men litt blomster må jeg ha. Helst i lilla og gult. Og helst i kurver. De kler kurvmøblene. Og luner opp det lyse grå huset... (Bittelitt nøye på det, vil noen kanskje mene)

Jeg prøver å gjøre det lettstelt. Planter som tåler litt og som overlever at vanneren er borte innimellom er greiest.

Stemor er enkle, tåler kalde vårnetter og blomstrer hele sommeren. Vann trenger de da... Og litt gjødsel. Denne kurva blir dekket av lilla blomster snart :)

Takløk er ialefall lettstelte! Det trenger ikke være blomster på når fargene er så fine :) 

Takløk tåler å tørke, men de skal få vann de også.

Når været blir varmere skal jeg kjøpe meg gule hengebegoniaer som i fjor. Er de ikke vakre? Og de var faktisk ganske enkle, så lenge de fikk vann og gjødsel. Bør henge der ikke vinden tar for hardt...

Det er vår, det er blomstetid og utetid :)

Og travelt er det ikke.

Absolutt ikke.