For de som følger bloggen min kan det hende et spørsmål eller to dukker opp.
Hvorfor skriver hun ikke nå? - Ikke i dag heller?
Hva betyr disse noen ganger småkryptisk meldingene som ikke forteller, men som lager spørsmål?
Hva står det der mellom linjene, egentlig..?
Kanskje tenker du at, - hun er da bare et menneske. Meneskeliv er så mangt og så uforutsigbart! For dem som lurer oppriktig og er mer nysgjerrig, tenkte jeg å skrive litt informativt denne gangen. Uten at det blir
for privat. Historien om livet er for lang. Ingen orker hele den.
Noen ganger blir jeg borte noen dager fra bloggen. Fordi jeg ikke er i skriveform. Noen ganger vil jeg skrive, men finner ikke ordene. Noen ganger er det faktisk noe som skjer. Noe som gjør at jeg nedprioriterer bloggen. Og noen ganger er jeg bare trist. All humor. Brodd. Ironi og fine små fortellinger blir til grums i mitt hode. Det frister ikke å dele.
Virkeligheten er sammensatt. Og det er litt skummelt å være for åpen. Bloggen er likevel et pusterom for meg. Et sted som er mitt. Et sted for å lufte tanker, uten at det blir for skummelt. Et sted jeg har funnet mange nye venner, om enn virtuelle. Det kjennes godt. Skrivingen gjør meg godt. I min tidlige barndom skulle jeg bli forfatter... Jeg var vel 11-12 da. Jeg skrev en "bok" også. En historie om en jente fylte en hel kladdebok. Den ble absolutt ikke utgitt. Da jeg var 14 skrev jeg en ny bok (nok en kladdebok) med tema 'ungdom og foreldreproblemtikk'... Man skriver om det som opptar en! Dagbøker skrev jeg haugevis av. Jeg vet i dag at skrivingen var mitt pustehull for både glede og frustrasjon.
Så skjedde livet, mer og mer. Angsten, som jeg sannsynligvis er født med, gjorde sine første utslag sent i tenårene. Men jeg mestret den. Og jeg har levd et normalliv på tross av den. Det har i perioder vært mer tøft, men jeg lot meg ikke styre av angstanfall og bekymringstanker. Jeg er egentlig både for tøff og flink til å være svak. Og da mestrer man. Tror man.
Familielivet har vært godt. Ekteskapet likeså. Jeg er veldig heldig. For det har vært mye sykdom.
I tillegg til vanlig sykdom, som det kan bli mye av med fire små, fikk vår sønn alvorlig epilepsi da han var fem år. Det vil si, den har blitt mer og mer alvorlig. Nå er han 21 år og er avhengig av folk rundt seg dag og natt. Så langt har det vært uttallige anfall, svært mye bivirkninger av medisiner (som aldri har hjulpet), skader, store skoleutfordringer og et solialt liv som omtrent ikke eksisterer. Dette er den såreste delen av dette unge menneskets liv.
Men vi har hverandre. Ekteskapet holder. Vi er rike; vi har fire fantastiske barn.
I fjor ble sønnen vår hjerneoperert. Etterpå var vi utslitte, men optimistiske. I fem uker. Siden ble det verre. Nå er det nye utredninger, nye medisiner, ingen skole, tøffe hverdager. Uendelig venting og flere tøffe dager.
Som mange sikkert forstår, resten av familien blir også påvirket av dette. Men vi holder ut. Jeg har fått diagnosen Fibromyalgi i tillegg til den generaliserte angstlidelsen. Fyttikatta, det er faktisk veldig rart å skrive det her. Det ulmer i magen og kanskje sletter jeg innlegget... Vi får se. Ord er mer virkelige på trykk.
Søstrene og har flyttet hjemmefra, men merker fortvilelsen og sørger over at ingenting ser ut til å hjelpe. Det er vaskelig for dem å være hjemme over tid. Far er klippen. Som tåler stormene og holder humøret oppe. Men upåvirket er han såvisst ikke. Det går ikke an.
Familie og venner er påvirket. Vi merker det mest på fraværet. Det er helt sikkert både vanskelig og tøft å komme på besøk, men vi innrømer gjerne at det også føles svært trist at besøkene blir færre og færre. Men
noen kommer. Innimellom. Det er godt.
Så hva gjør vi med dagene? Alle disse dagene. Vi venter. Og venter. Utredning tar tid. Fryktelig lang tid. Før forrige operasjon tok det ett og et halv år. Nå har det gått et nytt år. En ung mann venter. Og ser livet passere. Vi er ikke kjent for å være pessimister, så vi henter fram hvert lille grann av optimisme. Vi gjør små ting som bryter opp hverdagen. Vi smiler til hverandre. Vi klemmer hverandre. Vi holder hverandre når tårene kommer. Og noen ganger brøler vi til hverandre, i frustrasjon. Vi er ufine og ekle. Men vi sier unnskyld for gørra som kom. Så klemmer vi litt igjen.
En dag dro vi ut og kjøpte gardiner. Sønnen forsto at det var viktig for mor. Hun trengte en liten forandring. Hun måtte gjøre noe. Sønnen mannet seg opp og ble med. Og han bar posene opp trappa for mor, før han veltet om i sofaen, - utslitt.
Jeg klippet 60 hull og slo på maljer, strøk gardiner og hengte opp. To dager ble fylt av gardiner. God følelse i magen og mange mørke tanker ble jaget bort i iveren! Og det ble ikke så verst. Fine farger, grått og diffust turkis...
Når mannen i huset kommer hjem er det et slags vaktskifte. De dagene jeg ikke er på vanntrening går jeg en tur. Både på grunn av helsa, men også for å holde meg i form og for å tømme hodet. Jeg bruker de tanketenikker jeg har lært. Er i nuet. Ser meg rundt. Nyter synet. Noen ganger finner jeg hybelkaniner på himmelen:
Og noen ganger ser jeg på trær. Jeg holder rundt dem også. Ber om litt energi. En dame sa en gang at det var lurt å gjøre... Det er mange fine trær. I går var dette fint mot kveldslyset:
Det hender, på gode dager, at vi tar en kort runde ut. En liten spasertur, mor og sønn i fellesskap. Det føles himmelsk. De fleste dagene er likevel slik, på vent:
Sofa, kaffe med mor, mac og heldigvis fin utsikt. Nei, han ser ikke syk ut. Vi vet det. Det må vi forklare til hver eneste lege, hver eneste sykepleier og alle som kommer i nærheten. Han er veldig dårlig og har det ikke bra. Det kjennes til og med i kroppen min og i hodet som snurrer. Det er likevel han som har de tøffeste dagene. Helten vår.
Det er mange som lever tøffe liv. Som har små og store utfordringer i livet. Som har ME, kreft og andre lidelser. Jeg har blitt kjent med dere her i bloggverdenen og vi får et slags fellessskap. Jeg opplever svært lite syting og klaging. Det skrives om realisme, men mest det positive. Mellom linjene står det likevel en del vi greier å forstå. Nå har jeg sagt litt om det som står mellom mine linjer og som av og til gjør at det jeg skriver blir mørkt og melankols. Eller som gjør at jeg ikke skriver.
Jeg vil heslt skrive historier og hendelser med ironi, humor og brodd.
Det er bare ikke helt enkelt alltid.
