Her, nå

Jeg tar en slurk kaffe. Kjenner aromaen. Varmen. Den brer seg i brystet. Koppen er varm og holde i.

Ute blåser vinden. Jeg ser naboens vimpel blåse i samme retning som den har gjort de siste ukene. Sørøst. Om sommeren er denne vinden varm. Men ikke i minusgrader på vinteren.

Nakne greiner beveger seg i takt med kastene. Det er ganske vakkert. Mot en lys himmel. Blå og lys grå. Sola er bak en sky, men lyset kaster skygge. Ser jeg.

Det trekker fra ventiler og usynlige sprekker. Det trekker helt inn i kroppen. Muskler og skjelett verker. Men kaffen varmer. Ponchoen varmer skuldre, rygg og lår. Her jeg sitter.

Føttene er litt småkalde. Selv om jeg har ullsokker på. Men det går fint. Jeg har radio i bakgrunnen. Mye fin musikk. Stand by your man... Ja, jeg gjør det.

Lavt vinterlys fyller stua. Gamle orkideer har knopper og noen få blomster. Det er håp. Det går mot lysere tider. Det kjennes godt.

Et idé- og interiørblad ligger og venter på meg. Jeg sparer det litt til. Skal nyte det om litt. Drømme meg bort. Planlegge ny leilighet. Skisse, forkaste, tegne igjen. Måle, lete, søke... Det er fint. Jeg koser meg da.

Stille i huset. Stille ute. Bare vinden suser. Sønnen sover ut etter anfall.

Jeg er her, nå, tilstede. Mindful?

Denne sangen var nettopp på radioen:

Stand by your man, Tammy Wynette

En helt vanlig dag

Jeg må lage middag snart. For det er en helt vanlig dag. Jeg liker vanlige dager.

Men jeg liker ikke å lage middag. Det er likevel bedre når jeg vet hva jeg skal lage allerede klokka ett på formiddagen. I stedet for å begynne å grue meg klokka halv fire.

Jeg er god på mye. Litt for god faktisk. Jeg øver meg på å være dårlige på noen ting. På å svikte litt. Strengt tatt burde jeg svikta middagen. Men da svikter jeg noen jeg er glad i. Og det greier jeg ikke.

Hvis jeg hadde bodd alene hadde jeg nok bare spist korn og knekkebrød. Ost og grønnsaker. Frukt og en og annen kyllingbit mellom fiskebitene. Og litt egg. For det er det jeg liker. Jeg hater biff og tung mat. Jeg orker ikke all verdens kjøttpålegg. Jeg elsker ost. I alle former. Hvit og brun og blå. Men ikke gammelost.

Jeg bor ikke alene. Og de jeg bor sammen med liker salte ting. Og kraftige saker. Og sauser. Joda, jeg liker en og annen saus jeg og. Noen ganger passer det. Men oljer med chili eller andre gode smaker er  bedre.

Det handler ikke om å være sunn. Jeg bare liker sånn mat. Kanskje den ikke er bare sunn heller? Man leser jo så mangt ;)

Kaker er ikke sunt. Men det kan jeg spise mye av. Særlig gode ostekaker og kaker med mandler og nøtter. Sarah Bernard... Mmmm! Sjokolade er jeg også svak for...

Men jeg er vel god på å være fornuftig. Må nok innrøme det... For nå har jeg nettopp laget en stor krukke med nøtteblanding og hakket sjokolade (sånn med 86% kakao). Og det er bare bra for helsa. Sies det. Lucky me, for jeg elsker det!

Blåøyet er borte. Feiringer snart over (bare en 25 årsdag i helga).
Hverdagen, - here I come!!!
Kjøkkenet neste. Grønnsaksuppe. Det får holde.

Grågåsa, Kari Bremnes

Nedpå jorda igjen

Bomp! Der lå jeg. Feiringa var over. Det kan være hardt å fylle år. Ikke på grunn av årene, men en del annet.

Jeg er ikke så god på dette med feiring av meg selv. Det tror jeg flere kjenner seg igjen i. Når man vanligvis er en som planlegger, organiserer og gjennomfører blir det liksom litt feil å gjøre dette for seg selv. Jeg hadde iallefall ikke så lyst.

Men det ble ikke helt akseptert. Og det er jeg selvsagt glad for nå. For det ER jo hyggelig med litt oppmerksomhet, hyggelige hilsener og fine ord. Ja, gaver er ikke å forakte heller… Innrømmer glatt det! Jeg kosa meg i selskapene :)

Når man velger å gjøre det enkelt er det også litt enklere. Vanligvis.

Bare ikke i mitt hode. Der er det jo kaos. Så det enkle er utfordrende nok. Da tiden begynte å nærme seg ble det derfor vanskelig å ha helt bakkekontakt. Jeg pusta og pusta. Fortalte meg selv at "slapp av, det er bare en bursdag!"

Jeg fant ikke helt roen. Jeg greide ikke å skrive. Jeg prioriterte bort timene med mindfulness. Idiot som jeg er, - når det gjelder prioriteringer. Men jeg planla enkelt og gjennomførte. Med god hjelp. Mann og barn overtok og beordret meg til å sitte i ro.

For en forskjell! Å ha selskap uten å "måtte" være strikkmotor. Det rare var at de som tok ansvaret huska alt, greide alt og kom meg til og med i forkjøpet. En bragd. Faktisk. For jeg er håpløst stressa i slike sammenhenger. Tror ingen andre har oversikt og løper foran og først. Uansett.

Så dro gjestene hjem. Overnattingsbesøket gikk til sengs med beskjed om at vi "rydder i morgen"!

Da holdt jeg ikke ut lenger. Begynte å løpe. Stille i natten. Flytta bord og rydda. Moppa gulvet. Så gjensto bare søpla som måtte ut. Klokka fem om morgenen. Jeg tok på dunjakke, men beholdt innesko på. Trippet ned trappene som jeg pleier, fant rett søppeldunk, kasta, snudde meg og løp tilbake…

Som så veldig ofte før bomma jeg litt på trinnene. Nei, jeg trenger ikke alkohol innabors for å få det til. Men jeg tror kanskje alkoholen som tross alt var der gjorde sitt til valg av fallstrategi.

For et år siden brakk jeg håndleddet. DET ville jeg unngå nå. I brøkdelen av sekundet jeg rakk å "tenke" krøka jeg derfor armene innover, vred meg litt sidelengs og valgte å lande på siden. Jeg rakk faktisk å tenke at dunjakka var smart å ha på. Farten var nok likevel såpass stor at jakka ikke greide å ta av helt for støyten…

Blå hofte, øm albue, vond skulder og et skrubbsår på siden av panna.
Dagen etter: Et solid blåøye.

Det fnnes ofte en moral i historier. Denne gangen tror jeg moralen må bli at jeg må slutte å løpe ut med søpla. Jeg har tross alt nådd middagshøyden og det kan sikkert være på tide å roe tempoet?

Jeg er herved ferdigfeira og trygt nedpå jorda igjen!

Jeg "skulle jo bare" ut med litt søppel…

Fæmti

år er STAS!

Endelig voksen:) Skriver mer når jeg er ferdigfeira…

Takk for det gamle

…og velkommen til det nye!

Så sitter man her, mellom pinnekjøttkoking, tour de ski, kaffe og tanker. Nyttårsaften gjør alltid noe med meg. Hodet koker av tanker, vemodighet og en smule forventning.
Som kjent har jeg litt problemer med å ta fram de helt store gledeshyl, den altoppslukende optimismen og en uforbeholden glede.

Man tenker på det som har vært og det som kanskje skal bli...

Putin lover å utrydde terroristene, ser jeg. Det hadde vært fint om terrorisme ble utryddet, men å tro at dette vil bli utryddet ved å fjerne terroristene er vel i en demokratisk og diplomatisk tankegang ikke helt bra… Det er merkelig hvordan noen kulturer i verden ennå ikke ser at å utrydde menneskegrupper ikke fører til fred.

Det er ikke rart det er krig i verden, sies det. Her hjemme krangles det over bagateller (sett i global målestokk), selv om de fleste mener de følger et sunt verdigrunnlag.
Innom husets fire vegger er det rimelig diplomatisk, heldigvis. Stort sett. I allefall når jeg får bestemme…

2013 har også vært et år med berg og dalbane, men likevel noe roligere siste halvåret. Vi har tatt avgjørelser som vil endre livet i familien forhåpentligvis i positiv retning.
Samtidig som sønnen får bedre bistand på veg inn i et selvstendig voksenliv tror vi at dette vil gjøre alle godt.

Kanskje vil jeg smile litt ekstra bredt utpå nyåret. Da skal jeg feire inngangen til mitt neste tiår. Om jeg aldri har vært den store optimisten, har jeg aldri sett mørkt på det å bli eldre. Med alder følger forhåpentlig både respekt og visdom..?

I kjent stil gleder jeg meg også til rydde ut jula. Jeg elsker førjulstiden, men blir fort ferdig med juletre og pynt. En av de aller første dagene i det nye året vil huset atter skinne rent og ryddig, fritt for rødt og kroppen fyller av forsiktig forventning til 2014!

Godt Nytt År!

Det blir en grønn inngang til det nye året her i omegn…

Jul

Det er en stund siden kjøkkejulebordet. Dagene har gått fort… Jeg har gått noen runder med meg selv og smakt på kameler og fått blåflekker i møte med meg selv i døra.

Men jeg HAR gjort mindre enn før. Det er ikke helt rent over alt. Ikke alle tak. Ikke alle vegger. Ikke alle skap. Men noen tak, noen vegger, noen skap. Det er litt mindre bakst. Ikke alle er helt enig, men det får så være. Man skal ikke være enig i alt. Dessuten er det meg selv jeg møter i døra. Og mine egne kameler jeg må svelge.

Jeg har blogget mindre, men tenkt like mye. Denne høsten. Det skjer ting der inne. Og der oppe. Det går ikke fort, men det hjelper. Det er godt å kjenne at ting endrer seg. At man greier å snu tanker. At man har mer kontroll på følelser. Noen ganger. At man også er betydningsfull, tross feil, mangler og utfordringer. At man greier å være der for noen. Det er viktig.

I dag er det julaften. Mine nærmeste vil være her. På en dag da alle vil hverandre vel.
Det er fint. Det blir bra. Jeg skal nyte dagen:)

God jul til deg som leser!

Kjøkkenjulebord

Det er ikke alle av oss som har en jobb som inviterer til sommeravslutning, høsttur, seminar, julelunsj eller julebord. Min venn kunstneren og jeg er av disse.
Men... Det man ikke blir servert, får man ordne selv!

I morgen går årets koseligste julebord av stabelen! Besluttet helt på tampen av dagen i dag. Avholdes fra i morgen formiddag. Hvor lenge det vil pågå er meget uvisst… Egentlig er det både sommeravslutning, årsfest, seminar og julelunsj i tillegg til kjøkkenjulebord.

Fordi, sommeravslutningen rakk vi aldri, årsfest slås sammen med bordet og seminaret tar vi underveis. Eventuelt under bordet. I år er seminartemaet festivaler. Teltfestivaler.

Det er visst det som er tingen. Min venn kunstneren og jeg var nemlig på en debattkveld her forleden. Debatten handlet om kulturbyen Trondheim, men en gjesteforeleser hadde skrvet bok om festivaler og snakket litt om dette først…

Han hadde forsket på festivaler. Så kult! Vi kikket på hverandre "har du vært på festival?" "nei!" "ikke jeg heller!" Jeg kikket videre uten å blunke og besluttet at dette måtte vi gjøre noe med.

Det passer sjelden for to mødre å dra på teltfestival. Selv om kunstneren vil hevde det motsatte. Vi er ikke alltid enige. Uansett kommer ingen av oss oss i vei. Livet kommer litt i veien hele tiden. Derfor blir det teltfestivaltema på kjøkkenjulebordet i morgen formiddag.

Ettersom ingen av oss egentlig har peiling på teltfestivaler vil vi nok få problemer med å holde oss til seminartemaet, men ettersom det sannsynligvis foregår veldig mye mellommenneskelig på festivaler får vi sikkert samtalen til å passe temaet. Og så må vel dette være et tema som det går an å le av?

I morgen skal vi le! Hun trenger det kunstneren. For i dag vasker hun kjøkkenskuffer. Og det var visst ikke mye å le av! Vi er rimelig ulike der også. Jeg smiler og vasker, hun gråter og gnikker.

Jeg trenger også å le. For jeg ler for lite. Visstnok.

Planen var å sette opp telt på stua i morgen, men jeg har ikke samvittighet til å banke teltpluggene ned i parketten… Kanskje blir det teppe over spisebordet i steden. Ingen av oss er spesielt store, så vi går fint under :) Jeg tror i allefall det blir en liten dupp der i løpet av dagen. Etter noen glass vin og mange knekkebrød.

For menyen er som vanlig: rødvin og hjemmelaget knekkebrød.
Og ja, vi pynter oss. Fest er festklær!

Gurimalla, som jeg gleder meg!

Knekkebrødene er til tørk i ovnen:)