Dah, sjøh... Da tenkte jeg å forfatte litt igjen. Har vært lite produktiv i det siste og jeg savner blogginga, kjenner jeg! Skrivetørke er vel noe alle forfattere (!), små og store kjennes ved;)
(De to første ordene: Trøndersk for sånn cirka "da, skjønner du" med litt trykk på, derav h tilslutt...)
Det har gått noen dager siden pakkedagen. Rørosturen gikk fint og jeg hadde husket nok. Både truser og mat. Jeg fleipet om gode kniver og radio og det kunne også godt ha blitt med i sekken. Men vi greide oss som det var. Gulvet var skjevt og utstyret kunne vært bedre, men senga var god nok og været var nydelig. Plusser man på fine turer, noen ekstra familiemedlemmer, kos på kafé, litt god vin og sjokolade til... Ja, da blir livet fint. Jeg er ikke så kravstor.
Likevel, - det kunne godt vært en
sofa i leiligheten!
Det var kvinnedagen mens vi var i Bergstaden. Min bedre halvdel gratulerte meg med dagen ved frokosten den 8. mars. I et forvirret øyeblikk forsto jeg ikke hvorfor. Men kom heldigvis på det like
etter jeg hadde takket. Han gikk rimelig fornøyd ut på ski etterpå.
En plakat utenfor en butikk oppfordret til kast av BH'n, - fordi man kunne få kjøpt ny til ekstra god pris. Ellers så jeg lite til tog og paroler der i byen. Det var mer fokus på Vinterspillfestival og uteliv (som i skiturer og sånt).
Det har vært blogget mye om temaet Kvinnedag i det siste. Det har også vært blogget mye om morsrollen, hvorfor vi tar de valgene vi gjør og hvorfor vi føler vi må kjempe for og også forsvare dette. Jeg kjenner jeg er litt blandet i tankene om disse temaene. Men det har også vært skrevet en del om å få lov til å ikke være enten eller. Det finnes så mange varianter. Det finnes så mange livsfaser... Jeg er litt mer der. At det ikke finnes noen oppskrift.
Les eventuelt mer om temaet her:
Lammelårtanker har samlet en haug med linker!
Alle og enhver må finne sin måte å leve livet på. Det er selvsagt synd at det altfor ofte er kvinnene som taper økonomisk. Og dette
vet vi i dag. Man kan egentlig ikke skylde på andre om man velger barna framfor jobben. Fordi man vet. Og selv om man vet kan man velge noe som er mindre fordelaktig økonomisk. Så lenge man gjør det bevisst.
Det å få barn er også et valg. Livet er veldig forskjellig før og etter. Dette er det kanskje ikke alle som vet. På forhånd. Man må faktisk ordne opp selv. Planlegge og legge til rette for at hverdagen skal gå opp. Velge og velge bort. Jeg syns ikke man kan forvente at andre gjør det.
Så må man sette pris på den rollen man har, enten det er fars eller mors. Kjæresterollen får man også tid til om man ikke må rekke alt annet man rakk før. Det er mye man kan rekke en annen gang i livet. Det er helt normalt å drikke mindre vin når barna er små. Det er normalt å være ekstra trøtt. Men det går over.
Likeverd er også et hett ord. Ikke bare innen kvinnefrigjøring selvsagt, men akkurat nå tenker jeg på det. Der er valgene verre. Det er holdninger som gjelder. Der har vi et stort ansvar, vi som oppdrar neste generasjon. Jeg er i ferd med å avslutte oppdragerrrollen min, men holdningene mine betyr likevel noe, tror jeg. Også for mine voksne barn.
De har sett, opplevd og erfart, meg og sin far i vår rollefordeling... Vi har absolutt ikke gjort alt verken rett eller rettferdig, men vi har vært sånn rimelig bevisste på det vi har gjort. Og vi har nok forklart når spørsmålene haglet som verst i tenårene; "koffor gjør mamma alltid sånn og koffor gjør pappa alltid sånn..."
Når man har levd et liv sammen noen tiår er ikke alle kampene lenger så viktige. Det handler ikke alltid om rett og rettferdig heller. Det handler om praktiske og mest hensiktsmessige løsninger. Det går ikke an å være firkantet alltid.
Dette blir nok noen selvfølgeligheter og de som leser og kjenner meg tenker nok sitt. Ja, jeg kunne gjort mye annerledes. Men jeg angrer ikke.
Jeg kjenner jeg er stolt av de valgene jeg har tatt. Jeg er ikke lei meg for de pensjonspoengene jeg har mistet. Den gode lønna jeg kunne hatt, forsvat likevel ufrivillig bort i et svart hull... Men jeg har så mye annet. Som gleder meg og beriker meg. Jeg har så mange fine minner og jeg har sannsynligvis mange fine år foran meg. På tross av at jeg kanskje valgte utradisjonellt en gang. På tross av sykdom og frustrasjoner, sorg og sinne. På tross av kjønn.
Jeg er en rik kvinne.
