Og så... Jeg blir også ganske tussete og en smule melankolsk i dette vakre høstværet. Måtte derfor lytte litt til Tom Waits igjen. Derav bloggtittel:)
http://www.youtube.com/watch?v=iLB0VEUerBY&feature=related
fredag 28. september 2012
I'm still here
Jeg blir helt tussete av å finne skrivefeil ETTER å ha lagt ut innlegg. Og så får jeg ikke til å endre det! Vær så snill og vær overbærende med meg. Jeg leser over før jeg legger ut, men vips - der var det noe jeg hadde oversett likevel. En annen ting er at utropstegnene ser ut som en I... Håper de som leser greier å se det, jeg har ikke så lyst til å skifte font...
Og så... Jeg blir også ganske tussete og en smule melankolsk i dette vakre høstværet. Måtte derfor lytte litt til Tom Waits igjen. Derav bloggtittel:)
http://www.youtube.com/watch?v=iLB0VEUerBY&feature=related
Og så... Jeg blir også ganske tussete og en smule melankolsk i dette vakre høstværet. Måtte derfor lytte litt til Tom Waits igjen. Derav bloggtittel:)
http://www.youtube.com/watch?v=iLB0VEUerBY&feature=related
torsdag 27. september 2012
Stemmerett
Demokrati er jaggu krevende! Hvilken stemme skal man lytte til? Sintestemmen bak det ene øret, snillestemmen bak det andre eller magefølelsen..? I tillegg kommer brølet fra muskler og ledd, for ikke å snakke om fornuften!
I dag våkna jeg med et brak og følelsen av kaos i hode og kropp. Ja, jeg tror det var like før det brøt ut både streik og borgerkrig. Alle stemmene ropte i munnen på hverandre, "stå opp!", "sov litt lengre!", "au!", "jeg er sulten!", "opp og ta helgevasken:)"... Ok, hva er klokka, tenkte jeg. Ti. Uæh, den er ti!!! Sintestemmen tok over og kroppen spratt formelig ut av senga mens musklene brølte AU! Fornuften ba meg ta det med ro og snillestemmen snek seg inn og sa "gå og hent avisa nå, ta det litt rolig, ta en kaffe og ikke stress:)"
Jeg tusla lettere svimmel ned og tok inn avisa, håpet naboen ikke så meg. Da jeg gikk opp følte jeg meg dratt mellom badet og kjøkkenet, men endte i godstolen med avisa... Heldigvis lytta jeg etterhvert til magefølelsen som forlangte mat. Og der satt jeg, i pysjamas, med morgensveis og sovetryne... Klokka tikket og den ene stemmen sa "enn om det kommer noen og ringer på døra! Du kan ikke vise deg sånn, langt på dag!Dessuten skulle du vaske." Den andre stemmen sa "hvem i all verden skulle dukke opp nå? Støvet kan vente." Moppen begynte å stønne der ute på vaskerommet, støvsugeren raslet misfornøyd med strømkabelen... De snakker heldigvis ikke.
Sintestemmen hadde nektet meg kaffe før jeg var i klærne og med dagansikt... Jeg hører! Jeg hører dere alle! "Kan du ikke bare være litt snill med deg selv i dag da? Tusle rundt i pysjen, moppe et kvarter, ta kaffepause, lese, skrive, moppe et kvarter...?", sa snillestemmen. Jeg gikk på badet, tok på klær og ansikt. Røska med meg bademattene i det jeg gikk ut, mens sintestemmen jublet.
Jeg ba pent om kaffe og fikk det. Tok en dobbel. Snillestemmen jublet!
Fornuften ba meg ta et glass vann før jeg henta støvsugeren. Jeg gjorde som befalt, kasta jakken og satte i gang. Støvsugerposelampa lyste. "Skift pose", sa sintestemmen. "Gidder ikke", sa en annen stemme. Hva? Hvilken stemme var det? Har jeg er rampestemme også? Jo, det stemmer! Den hadde jeg glemt:) Velkommen tilbake! Støvsugerposen kan mitt livs kjærlighet skifte. Han trenger å lære det.
Moppen og støvsugeren jobbet med meg på slep, det ble rent. Sintestemmen var sånn passe fornøyd. Jeg hadde ikke tørka støv... Men denne gangen vant muskelstemmen, "det er nok nå!" Dessuten tok magefølelsen over igjen og forlangte mat. Magefølelsen er en sterk stemme og jeg våger ikke si den imot særlig ofte.
Heldigvis begynte steiketrusler og krigsfaren å blekne, snillestemmen skrudde opp volumet og ba meg sette meg ned og skrive litt. "Ok, du fortjener det:)" Sier både rampestemme, sintestemme, snillestemme, fornuft, muskler og ledd... Demokratiet hadde seiret, selv med koalisjonsregjering.
PS: Jeg har ikke støv på hjernen, jeg har støv på gulvet.
I dag våkna jeg med et brak og følelsen av kaos i hode og kropp. Ja, jeg tror det var like før det brøt ut både streik og borgerkrig. Alle stemmene ropte i munnen på hverandre, "stå opp!", "sov litt lengre!", "au!", "jeg er sulten!", "opp og ta helgevasken:)"... Ok, hva er klokka, tenkte jeg. Ti. Uæh, den er ti!!! Sintestemmen tok over og kroppen spratt formelig ut av senga mens musklene brølte AU! Fornuften ba meg ta det med ro og snillestemmen snek seg inn og sa "gå og hent avisa nå, ta det litt rolig, ta en kaffe og ikke stress:)"
Jeg tusla lettere svimmel ned og tok inn avisa, håpet naboen ikke så meg. Da jeg gikk opp følte jeg meg dratt mellom badet og kjøkkenet, men endte i godstolen med avisa... Heldigvis lytta jeg etterhvert til magefølelsen som forlangte mat. Og der satt jeg, i pysjamas, med morgensveis og sovetryne... Klokka tikket og den ene stemmen sa "enn om det kommer noen og ringer på døra! Du kan ikke vise deg sånn, langt på dag!Dessuten skulle du vaske." Den andre stemmen sa "hvem i all verden skulle dukke opp nå? Støvet kan vente." Moppen begynte å stønne der ute på vaskerommet, støvsugeren raslet misfornøyd med strømkabelen... De snakker heldigvis ikke.
Sintestemmen hadde nektet meg kaffe før jeg var i klærne og med dagansikt... Jeg hører! Jeg hører dere alle! "Kan du ikke bare være litt snill med deg selv i dag da? Tusle rundt i pysjen, moppe et kvarter, ta kaffepause, lese, skrive, moppe et kvarter...?", sa snillestemmen. Jeg gikk på badet, tok på klær og ansikt. Røska med meg bademattene i det jeg gikk ut, mens sintestemmen jublet.
Jeg ba pent om kaffe og fikk det. Tok en dobbel. Snillestemmen jublet!
Fornuften ba meg ta et glass vann før jeg henta støvsugeren. Jeg gjorde som befalt, kasta jakken og satte i gang. Støvsugerposelampa lyste. "Skift pose", sa sintestemmen. "Gidder ikke", sa en annen stemme. Hva? Hvilken stemme var det? Har jeg er rampestemme også? Jo, det stemmer! Den hadde jeg glemt:) Velkommen tilbake! Støvsugerposen kan mitt livs kjærlighet skifte. Han trenger å lære det.
Moppen og støvsugeren jobbet med meg på slep, det ble rent. Sintestemmen var sånn passe fornøyd. Jeg hadde ikke tørka støv... Men denne gangen vant muskelstemmen, "det er nok nå!" Dessuten tok magefølelsen over igjen og forlangte mat. Magefølelsen er en sterk stemme og jeg våger ikke si den imot særlig ofte.
Heldigvis begynte steiketrusler og krigsfaren å blekne, snillestemmen skrudde opp volumet og ba meg sette meg ned og skrive litt. "Ok, du fortjener det:)" Sier både rampestemme, sintestemme, snillestemme, fornuft, muskler og ledd... Demokratiet hadde seiret, selv med koalisjonsregjering.
PS: Jeg har ikke støv på hjernen, jeg har støv på gulvet.
onsdag 26. september 2012
Månesyk
Ser på månen i kveld. Den er så stor og blank, ikke helt full, men lyser så vakkert likevel! Jeg gikk ut og satte meg en stund for å se, føle, lytte til kveldens lyder, kjenne høstbrisen som fikk bladene til å rasle... Tenkte at "nå blir jeg nok litt månesyk"...
I dagens VG sto det at par som deler husarbeidet mellom seg har større sjangs for å bli skilt. Jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror det handler mer om kommunikasjon, kjærlighet og ikke minst respekt! Vi har nok ikke delt på husarbeidet for vårt ekteskap har vart i 27 år! Det vi har delt er samtalene, følelsene for hverandre og en gjensidig respekt. Eller, vi har prøvd. For det er det man må gjøre. Man må prøve! Det er ofte vanskelig og det er klart respekten og sikkert kjærligheter blir satt på prøve når frustrasjoner går over i brøl fra den ene og komplett taushet fra den andre... Og da handler det gjerne om det vi som regel skylder på - hvem gjør hva, når og hvor mye.
Vi er skapt med to ører og én munn. Jeg tror det er et tegn på at vi bør lytte dobbelt så mye som å snakke. Jeg greier det ikke alltid. Altfor sjelden egentlig. Men jeg prøver. Respekten blir borte hvis man ikke blir hørt.
Et ekteskap er ekte arbeid. Når et annet menneske anstrenger seg for at en skal ha det bra, blir man jo glad i det mennesket. Samtaler om det vanskelige halverer bekymring og dobler respekt. Deling av sorg halverer den, deling av lykke dobler den.
Jeg mener ikke å si at dette er enkelt. Det finnes få snarveier og lite oppskrifter på et lykkelig samliv.
Jeg har selvsagt heller ikke oppskriften. Jeg bare prøver. Og jeg tror på at det går. Jeg siterer derfor Åge Aleksandersen:
"Når det bles som verst på toppan, og galskapen får rå, - ska vi hoill omkring kvarainner og vi veit det her ska gå!"
I dagens VG sto det at par som deler husarbeidet mellom seg har større sjangs for å bli skilt. Jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror det handler mer om kommunikasjon, kjærlighet og ikke minst respekt! Vi har nok ikke delt på husarbeidet for vårt ekteskap har vart i 27 år! Det vi har delt er samtalene, følelsene for hverandre og en gjensidig respekt. Eller, vi har prøvd. For det er det man må gjøre. Man må prøve! Det er ofte vanskelig og det er klart respekten og sikkert kjærligheter blir satt på prøve når frustrasjoner går over i brøl fra den ene og komplett taushet fra den andre... Og da handler det gjerne om det vi som regel skylder på - hvem gjør hva, når og hvor mye.
Vi er skapt med to ører og én munn. Jeg tror det er et tegn på at vi bør lytte dobbelt så mye som å snakke. Jeg greier det ikke alltid. Altfor sjelden egentlig. Men jeg prøver. Respekten blir borte hvis man ikke blir hørt.
Et ekteskap er ekte arbeid. Når et annet menneske anstrenger seg for at en skal ha det bra, blir man jo glad i det mennesket. Samtaler om det vanskelige halverer bekymring og dobler respekt. Deling av sorg halverer den, deling av lykke dobler den.
Jeg mener ikke å si at dette er enkelt. Det finnes få snarveier og lite oppskrifter på et lykkelig samliv.
Jeg har selvsagt heller ikke oppskriften. Jeg bare prøver. Og jeg tror på at det går. Jeg siterer derfor Åge Aleksandersen:
"Når det bles som verst på toppan, og galskapen får rå, - ska vi hoill omkring kvarainner og vi veit det her ska gå!"
tirsdag 25. september 2012
Happiness is never perfect
...har Tom Waits sagt. Han har sagt mye annet også:
"If you get far enough away you'll be on your way back home"
"I'll tell you all my secrets but I'll lie about my past"
"...cause you can't get into heaven until you're all stripped down"
"...looks better in the rain, like it's been lacquered" (New York)
"God's away on business"
"Don't you know there ain't no devil, thats just God when he's drunk"
Og så mye, mye mer i sine tekster. Lytt, lytt og nyt :)
http://www.youtube.com/watch?v=KX-IyEfLZt4
"If you get far enough away you'll be on your way back home"
"I'll tell you all my secrets but I'll lie about my past"
"...cause you can't get into heaven until you're all stripped down"
"...looks better in the rain, like it's been lacquered" (New York)
"God's away on business"
"Don't you know there ain't no devil, thats just God when he's drunk"
Og så mye, mye mer i sine tekster. Lytt, lytt og nyt :)
http://www.youtube.com/watch?v=KX-IyEfLZt4
mandag 24. september 2012
Trærne strør gull
... nå på denne tiden. Det er hjerteskjærende vakkert i den klare, kjølige høstdagen. Til og med visne blader i gjørma har sin sjarm! Gresset har mistet sin lysende grønnfarge og gått over til kaldt mørkegrønt, brunlig noen steder. Vakkert på sitt vis. Blomster uten blomster, pjuskete sommerplanter som ennå ikke har blitt overlatt til komposten...
Hvorfor syns jeg det er så vakkert alt dette som holder på å visne? Kveldene blir mørkere og mørkere, dagene blir kaldere og kaldere, til slutt har ikke trærne mer gull å felle og alt blir brunt og grått, mørkt og vemodig. Sommeren er definitivt over, raskere enn man rekker å tenke er også høsten det. Alt går over på et vis. Hvorfor føles det godt?
Jeg tror det er fordi jeg er skapt slik at det å bli ferdig med ting er en av mine beste opplevelser. Det har alltid vært sånn. Jeg greier ikke helt å nyte øyeblikket. Og det har jeg fått mye pepper for, både av mine nærmeste, venner og meg selv. Man skal jo være tilstede her og nå, nyte, se og oppleve med hud og hår! Jeg har lært at det er det riktige.
Men, her står jeg på sidelinjen og betrakter nytelsen og tenker at "snart er det over". Når det er over er det ikke vondt, jeg er ferdig og kan gå videre! Å forlate en fest når stemningen er på topp er fantastisk godt! Man sitter igjen med en god følelse isteden for å bli med på etterfest og sitte der uggen og sliten dagen derpå. Sånn tenker jeg. Og derfor er høsten fin. Snart kommer en ny årstid, nye muligheter, mange dager vil komme og gå. Jeg deltar, men står der litt ved siden og observerer;)
Hvorfor syns jeg det er så vakkert alt dette som holder på å visne? Kveldene blir mørkere og mørkere, dagene blir kaldere og kaldere, til slutt har ikke trærne mer gull å felle og alt blir brunt og grått, mørkt og vemodig. Sommeren er definitivt over, raskere enn man rekker å tenke er også høsten det. Alt går over på et vis. Hvorfor føles det godt?
Jeg tror det er fordi jeg er skapt slik at det å bli ferdig med ting er en av mine beste opplevelser. Det har alltid vært sånn. Jeg greier ikke helt å nyte øyeblikket. Og det har jeg fått mye pepper for, både av mine nærmeste, venner og meg selv. Man skal jo være tilstede her og nå, nyte, se og oppleve med hud og hår! Jeg har lært at det er det riktige.
Men, her står jeg på sidelinjen og betrakter nytelsen og tenker at "snart er det over". Når det er over er det ikke vondt, jeg er ferdig og kan gå videre! Å forlate en fest når stemningen er på topp er fantastisk godt! Man sitter igjen med en god følelse isteden for å bli med på etterfest og sitte der uggen og sliten dagen derpå. Sånn tenker jeg. Og derfor er høsten fin. Snart kommer en ny årstid, nye muligheter, mange dager vil komme og gå. Jeg deltar, men står der litt ved siden og observerer;)
torsdag 20. september 2012
Tattoosmerte
En mors barn er de vakreste. Om håret er musefarget, hvitt, svart, rødt, glatt, krøllete - nydelig uansett. Man klipper det forsiktig og sparer på barnekrøllene, lukter på, kjenner på. Vil at det skal være slik. Det trengs ingen farging, minst mulig behandlig. Fordi det er slik det er skapt.
Huden, blek eller gylden, fregnete eller med andre skjønnhetsmerker - nydelig. Man vasker den med det som er best for myk barnehud, smører og passer på. Setter på plaster, blåser bort smerter, stryker, lukter... Man blir glad når kinnene rødmer av mye utelek, armene får farge av solen, brune tær i sanden.
Men solariumbruning er ikke bra, ikke for mine barns hud. Kreftfremkallende, helt sikkert!
Det gjør litt vondt når den første mascaraen kommer på, svarte kajaløyne, neglelakk i all verdens farger, utringede klær... Man innser med blandede følelser at barnet blir eldre. De prøver seg fram, vil finne sin identitet. Man svelger og tenker til slutt at det finnes verre ting! Og man blir ikke klok uten å feile...
Piersing gjør vondere i mammahjertet. Det kan jo til og med være farlig! Hull i ørene må da være nok?
I dag fikk jeg se min "bitte lille" datters tatovering.
Var det min egen egoisme som gjorde at jeg følte meg forulempet og såret? Var ikke mine gener gode nok? Kunne hun ikke godta at hun er vakrest slik hun er skapt? Hvorfor måtte hun merke den nydelige huden sin for livet? Grunnmuren jeg så omsorgsfullt har hjulpet henne å bygge, var ikke den stødig nok til å godta seg selv "el naturell"?
Hun sa det gjorde ganske vondt å lage den, men visste ikke at min smerte var større. Jeg måtte svelge og si at "det finnes verre ting" og at jeg bare må stole på at hennes valg er de rette for henne. Med tiden vil jeg kanskje mene det også.
Huden, blek eller gylden, fregnete eller med andre skjønnhetsmerker - nydelig. Man vasker den med det som er best for myk barnehud, smører og passer på. Setter på plaster, blåser bort smerter, stryker, lukter... Man blir glad når kinnene rødmer av mye utelek, armene får farge av solen, brune tær i sanden.
Men solariumbruning er ikke bra, ikke for mine barns hud. Kreftfremkallende, helt sikkert!
Det gjør litt vondt når den første mascaraen kommer på, svarte kajaløyne, neglelakk i all verdens farger, utringede klær... Man innser med blandede følelser at barnet blir eldre. De prøver seg fram, vil finne sin identitet. Man svelger og tenker til slutt at det finnes verre ting! Og man blir ikke klok uten å feile...
Piersing gjør vondere i mammahjertet. Det kan jo til og med være farlig! Hull i ørene må da være nok?
I dag fikk jeg se min "bitte lille" datters tatovering.
Var det min egen egoisme som gjorde at jeg følte meg forulempet og såret? Var ikke mine gener gode nok? Kunne hun ikke godta at hun er vakrest slik hun er skapt? Hvorfor måtte hun merke den nydelige huden sin for livet? Grunnmuren jeg så omsorgsfullt har hjulpet henne å bygge, var ikke den stødig nok til å godta seg selv "el naturell"?
Hun sa det gjorde ganske vondt å lage den, men visste ikke at min smerte var større. Jeg måtte svelge og si at "det finnes verre ting" og at jeg bare må stole på at hennes valg er de rette for henne. Med tiden vil jeg kanskje mene det også.
tirsdag 18. september 2012
Jakten på lykken
Der er rart når været er bedre enn forventet. Personlig takler jeg det motsatte like bra, sikkert fordi jeg er en realist. For jeg er jo ikke pessimist heller! Det kan man ikke være.
Så med godværet fikk dagens planer en liten utfordring. Godvær betyr at man bør ut, ikke sant? Man bør det når det er slik man er fostret. Ut i den fine, milde septemberværet:) Hodet mitt var strålende fornøyd med beslutningen, selv om stemmen bak øret sa at jeg sikkert hadde hatt det fint i en stol på verandaen også. Realisten vet hvilken stemme som gjelder.
Der ute i skogen fikk jeg plutselig øye på noen røde bringebær! Nydelig farge og smak, - nam! Og der, noen flere... Men de smakte ikke like godt. Hm. Kanskje det hadde noe med plasseringen å gjøre? Kanskje de andre buskene var mer gjødslet av hundetiss. Nei, jeg måtte prøve noen på andre siden av stien. Nei... Ikke SÅ gode, nei. Så rusla jeg litt videre, blikket søkte stadig inn blant buskene. Der! Joda, jeg fant flere. Men smaken ville liksom ikke bli like bra som de første. Jeg tok meg stadig i og lete etter den røde fargen. Fant noe her og der og ble skuffet, gang på gang. Egentlig nesten litt irritert!
Plutselig, som fra oven: "Hallooo, det er høst, bærsesongen er over, du har bringebær i fryseren!!!"
Jeg innså at jeg nesten hadde blitt optimist der i jakten på de beste bærene.
Så med godværet fikk dagens planer en liten utfordring. Godvær betyr at man bør ut, ikke sant? Man bør det når det er slik man er fostret. Ut i den fine, milde septemberværet:) Hodet mitt var strålende fornøyd med beslutningen, selv om stemmen bak øret sa at jeg sikkert hadde hatt det fint i en stol på verandaen også. Realisten vet hvilken stemme som gjelder.
Der ute i skogen fikk jeg plutselig øye på noen røde bringebær! Nydelig farge og smak, - nam! Og der, noen flere... Men de smakte ikke like godt. Hm. Kanskje det hadde noe med plasseringen å gjøre? Kanskje de andre buskene var mer gjødslet av hundetiss. Nei, jeg måtte prøve noen på andre siden av stien. Nei... Ikke SÅ gode, nei. Så rusla jeg litt videre, blikket søkte stadig inn blant buskene. Der! Joda, jeg fant flere. Men smaken ville liksom ikke bli like bra som de første. Jeg tok meg stadig i og lete etter den røde fargen. Fant noe her og der og ble skuffet, gang på gang. Egentlig nesten litt irritert!
Plutselig, som fra oven: "Hallooo, det er høst, bærsesongen er over, du har bringebær i fryseren!!!"
Jeg innså at jeg nesten hadde blitt optimist der i jakten på de beste bærene.
mandag 17. september 2012
Tanker om klokka
Jeg drikker ikke vin klokka 11.15 på lørdager! Så plutselig at bloggklokka viser feil tid, - og fikk hjertet i halsen! "Hva formidler jeg med dette?", tenkte jeg... Som vanlig opptatt av hva andre må tenke. Jeg skal derfor finne en knapp eller noe som sletter skrivetidspunkt. Så kan jeg iallefall slappe av og ikke tro at andre tror at jeg gjør ting på feil tidspunkt, - puh! En typisk tanke som er litt vrikket, sikkert. Men jeg tror jeg har den til felles med flere.
Ellers er det mandag og klokka nærmer seg tolv midt på dagen. Magen min er uggen fordi tankene har falt ned dit. I hodet hvor de skulle vært er det bare kaos av umulige koblinger. Selv to kaffekopper fikk ikke orden på dette i dag. Jeg tror det er fordi jeg ikke har noen plan. Dager uten mål og gjøremål er vanskelige. Timeplan er best. Med lange frikvarter i mellom.
Men det skal gå, for i vaskemaskina venter hvite håndklær etterlengtende på tørkesnora, tørrmoppen ivrer etter jakt på kakesmuler fra gårsdagens kaffeslabberas, min lekre hvite iPhone vil ringe sønnen min så fort som mulig og reklamebilaget fra obs hypermarked vil snart fortelle meg at jeg bør handle mat for uka.
Så her sitter jeg. Med tankene i magen og koblingsfeil i toppen. Hvor er mannen med startpistolen???
Ellers er det mandag og klokka nærmer seg tolv midt på dagen. Magen min er uggen fordi tankene har falt ned dit. I hodet hvor de skulle vært er det bare kaos av umulige koblinger. Selv to kaffekopper fikk ikke orden på dette i dag. Jeg tror det er fordi jeg ikke har noen plan. Dager uten mål og gjøremål er vanskelige. Timeplan er best. Med lange frikvarter i mellom.
Men det skal gå, for i vaskemaskina venter hvite håndklær etterlengtende på tørkesnora, tørrmoppen ivrer etter jakt på kakesmuler fra gårsdagens kaffeslabberas, min lekre hvite iPhone vil ringe sønnen min så fort som mulig og reklamebilaget fra obs hypermarked vil snart fortelle meg at jeg bør handle mat for uka.
Så her sitter jeg. Med tankene i magen og koblingsfeil i toppen. Hvor er mannen med startpistolen???
lørdag 15. september 2012
Vrikkede tanker
Pussig navn..? Eller lett å forstå? Ideen kom i går da jeg leste et svar på et innlegg om mobbing. En klok dame skrev om vrikkede tanker og mente at man ikke bare kan vrikke en ankel, men også på en måte vrikke tankene i hodet! Vrikker man ankelen får man bandasje og kanskje krykker, mennesker sier "stakkars deg, - god bedring!" Vrikker man tankene synes det ikke, ingen sier "stakkars deg" og iallefall ikke "god bedring"... Det synes nemlig ikke.
Jeg begynner i det små og tar lørdagsglasset med vin nå. Må fordøye og tenke litt på dette med blogging, særlig fordi det kommer til å inneholde en del vrikkede tanker;)
Jeg begynner i det små og tar lørdagsglasset med vin nå. Må fordøye og tenke litt på dette med blogging, særlig fordi det kommer til å inneholde en del vrikkede tanker;)
fredag 14. september 2012
Hjelp, jeg blogger :O
Blant alle mine vrikkede tanker har bloggtanken ligget og ulmet... Men, har jeg virkelig noe å formidle??? Tiden vil vise. Aller først skal jeg få skikk på utseende, fonter og farger her - så skal mitt nest innlegg handle om tittelen på bloggen, - hei så lenge!
Abonner på:
Innlegg (Atom)