søndag 28. april 2013

Løvebrøl og myke toner

Jeg er en løve. Sterk. Brøler høyt. Løvemamma. Løvetann. Greier meg.
Jeg er for sterk til å være svak. Det er et hardt liv. Men det er et bra liv:)


Joda, det hender. Og godt er det.

Men når løvekroppen kjennes svakere enn utvist styrke skulle tilsi, - ja da er det fint at musikk finnes. Jeg har aldri lagt ut klassisk musikk her før. Derfor legger jeg ut tre linker. Tre nydelige stykker musikk. Nyt og ta et markløft!

Air, J.S. Bach
Raindrops, Chopin
Complete Cello Concertos, Vivaldi




lørdag 27. april 2013

Grått og blått og gummistrikk

Om hverandre. Jeg vil ha bare blått! Uten vind. Men mange varme grader. Ute. Og inne.

Jeg er tålmodig. Veldig. Selv om det også er en sannhet med modifikasjoner. Noen vil nikke samtykkende. Noen vil riste energisk på hodet. Men sånn er det. Jeg ER tålmodig.

Jeg venter. Har venta. Har venta veldig mye. Alltid.

Derfor er jeg tålmodig. Derfor er det også både grått og blått. Tungt og lett. Som været.
I hodet som på himmelen.

Jeg kjenner likevel at alt har en ende. Dette med tålmodigheten. Strikken begynner å bli morken. Den har vært stram så lenge at jeg er stygt redd den ryker snart.

Kan noen gi meg en ny og ubrukt strikk? Trenger nok en lang en. Og ekstra sterk?





onsdag 24. april 2013

Ros

Jeg fikk en blogaward for et par uker siden, kanskje tre... Har tenkt mye på den. Tenkt på at det litt vanskelig å gi videre. Fordi alle som blogger fortjener en.

Alle legger jo igjen litt av sjela si i en blogg. Enten det er en rosablogg, interiørblogg, håndarbeidsblogg, politisk blogg, hverdagslivsblogg eller en blogg om vrikkede tanker. Det finnes mange sjelevenner i blogguniverset. En del leses fast. Jeg prøver å kommentere, men leser fler og fler - og da er det tidkrevende å kommentere alle.

Uansett, denne awarden ser ser slik ut:


Jeg fikk den av Madam Ink Og det var veldig hyggelig. Man er svak for ros. Og jeg føler at jeg bør gi den videre. Men til hvem? Det skal være til minst fem andre. Jeg tror rett og slett jeg bryter reglene og sier at den er til alle jeg leser! Se på listen til høyre for innleggene mine, så finnes de der. Jeg leser flere også, men mer tilfeldig. Er du på lista mi, ta til deg rosen og gjør hva du vil med awarden!

En del av oppgaven var å skrive 7 ting om meg selv. De som kjenner meg kan lage en liste selv. De som leser bloggen har nok også laget seg en slags oppfatning. Jeg tenkte derfor å prøve å skrive sju ting basert på ordene i awarden:

Real: Jeg er den jeg er, på godt og vondt. Og jeg kan ikke lyve. Ærlig, heter det nok.
Energizing: Jeg var engang et arbeidsjern. På godt og vondt. Det gikk ikke i lengden. Men jeg håper jeg kan spre litt energi ved behov og at jeg bruker den jeg har sånn nogenlunde riktig...
Amazing: For noen, noen ganger ;)
Lovely: Hvis jeg kan oversette dette som snill er jeg nok det. For det meste.
Inspiring: Tja, tjo, for noen - noen ganger. Jeg vet jeg var mer av dette også før. Kanskje jeg med min blogg har inspirert andere til å skrive? Håper det.
Touching: Jeg kan nok røre noen. Med historier fra livet.
Yippee!: Det sier jeg nok strengt tatt ikke så ofte. Men jeg kan kjenne på en stille glede. Prøve å ta inn over meg det positive som skjer. Glede meg over de små ting. Og jeg kan absolutt glede meg på andres vegne!!!

Såh, der var det gjort. jeg har offentliggjort at jeg har blitt skrytt av. Da kan jeg samtidig takke alle som leser bloggen min! Det har blitt mange etterhvert og sidevisningene har fått et veldig høyt tall. For litt siden var det fem tusen. Nå er det doblet. Jeg blir ydmyk og glad! Men det er også litt skummelt...

Jeg ønsker alle en fin vårdag! Her blåser vi bort. Men vinden tar også med seg siste rest av snø.


tirsdag 23. april 2013

Vårstemning

Jeg går i gult. Jeg leker vår. Selv om den er her på et vis.

Snøen er snart borte. Gammelt løv ligger klistret fast i gammelt gress. Og jeg som trodde vi hadde raka alt løvet sist høst. Hm. Bedene lyser brune og triste mot meg. Lite spirer ennå. Jo, rabarbraen, forresten. Ingen krokus. For de liker meg ikke. Jeg har vel omlag 26 års erfaring med hage nå. Hvor mange løker jeg har plantet aner jeg ikke. Til sammen tror jeg kanskje det har kommet blomster på en tusendel av løkene.

I fjor høst orka jeg ikke sette løk. Jeg ønsker meg en sånn hagelager som kan hjelpe meg å lage en selvhjulpen hage. Den kan godt være bare grønn. Grønt er fint. Og kanskje litt gult. Den gule Pottentillahekken er nydelig.

Ja, gult og grønt vil jeg ha. Og grå stein.

En noe lengre samtale med økonomidirektøren må planlegges. Det bør være over mat og vin.
Egentlig burde vi hatt naturtomt med villsau som tok seg av gresset... Det hadde vært perfekt for oss :)






fredag 19. april 2013

Høy himmel

Jeg gleder meg til helga! Vi skal til et sted der himmelen er høy, utsikten til havet upåklagelig og der latteren sitter løst. Til venner.

Det er godt å ha venner som inviterer. Inviterer en familie som har mer enn nok med dagene i huset. Som strever med å holde humør og hode over vannet. Noen ganger er det best å bare bli hvor vi er. Derfor kommer slike invitasjoner med mange følelser.

Er det sant? Har dere virkelig tid? En hel helg? Helt sikkert?

Vi tør ikke svare ja med det samme. Må ta et forbehold. Mens vi kjenner lysten og håpet vokse i magen. Vi kjenner på gode følelser. Men også tvil.

Så kommer spørsmålet igjen: Kommer dere? Sengene er allerede redd opp!

Vi har heldigvis latt håpet og de gode følelsene ta regien og svarer et rungene JA!
Tvilen er jaget på dør, bagen pakket og jeg greier ikke helt å slutte å smile.

Til hav og himmel. Til gode samtaler. Mye latter. Mimring. Vin og mat.

Venner som er der. Det beste som finnes :)




onsdag 17. april 2013

Gammel genser

Jeg har tatt vare på en gammel genser. Mamma brukte den da jeg var sånn cirka 12. Altså er den fra midt på søttitallet.

Den er lys gul. Jeg er veldig glad i den fargen. Den har en fin fasong syns jeg. V-hals både foran og bak. Tendens til flaggermusarmer som ender midt mellom håndledd og albue. Det heter vel trekvart arm. Jeg liker den lengden. Blir armene lengre drar jeg dem opp uansett.

Jeg skal besøke mamma og pappa i dag. Jeg gleder meg til å se ansiktet til mamma når hun ser at jeg har tatt på meg hennes gamle genser. Hun kommer til å bli så glad. Og stolt. Fordi at en mor liker å bli hedret på denne måten. Det vet jeg. Jeg liker godt når noen av jentene mine vil ha noen av mine klær fra da jeg var ung.

Pappa kommer til å smile lunt, men late som har syns det er litt rart også. Han strever av og til med å vise hva han egentlig syns. Men jeg kjenner ham. Jeg vet hva han tenker. Han tenker at han er glad i jenta si.

Jeg er så glad for å ha mamma og pappa. Og den fine gule genseren fra søttitallet.







mandag 15. april 2013

Ord til meg selv

Jeg lovte Egedenne å bli med på hennes utfordring om å "give a shit" og skryte litt av meg selv hver dag... Tenkte først å gjøre det høyst privat, men så kom jeg på bedre tanker.

1: Jeg har vært på vanntrening, altså borte fra huset i to timer
2: Jeg har begynt å lese en ny bok, så jeg kan sitte helt i ro uten å gjøre noe annet enn å lese
3: Jeg tenkte det kunne være fint å skryte litt av seg selv

Tjihi:) Og så har jeg skravla med min gode venninne i TRE timer, men det kan jeg skryte av en annen dag. Vi har ikke tenkt å slutte med det. Hverken å skravle ller å skryte.

Tror jaggu jeg legger ved en fin sang med det samme:

Tom Waits, Innocent When You Dream






søndag 14. april 2013

En kul mamma

Temaet mødre har vært aktuelt i det siste. Mødre og barn, arbeidsliv og mammaliv. Mye har vært sagt og skrevet. Jeg har skrevet om egne erfaringer i kommentarfeltet på andres blogger, men ikke hatt det som eget tema her. Jeg tenkte ikke jeg skulle si så mye nå heller. Jeg vil legge en link til en annen som sier noe veldig bra, - med en litt annen innfallsvinkel enn det jeg hittil har hørt og lest:

Guri Vindegg: "Myten om den kule mor"

Jeg har selv aldri hatt noe personlig ønske om å være en kul mamma. Jeg har heller aldri hatt som mål å være "venninne" til mine barn. Jeg vil være mor. Jeg vil at de skal kjenne at det er den rollen jeg har. Jeg ønsker ingen annen rolle. Jeg er meg på godt og vondt, men forhåpentligvis en god mamma...





torsdag 11. april 2013

Man lever

For de som følger bloggen min kan det hende et spørsmål eller to dukker opp.
Hvorfor skriver hun ikke nå? - Ikke i dag heller?
Hva betyr disse noen ganger småkryptisk meldingene som ikke forteller, men som lager spørsmål?
Hva står det der mellom linjene, egentlig..?

Kanskje tenker du at, - hun er da bare et menneske. Meneskeliv er så mangt og så uforutsigbart! For dem som lurer oppriktig og er mer nysgjerrig, tenkte jeg å skrive litt informativt denne gangen. Uten at det blir for privat. Historien om livet er for lang. Ingen orker hele den.

Noen ganger blir jeg borte noen dager fra bloggen. Fordi jeg ikke er i skriveform. Noen ganger vil jeg skrive, men finner ikke ordene. Noen ganger er det faktisk noe som skjer. Noe som gjør at jeg nedprioriterer bloggen. Og noen ganger er jeg bare trist. All humor. Brodd. Ironi og fine små fortellinger blir til grums i mitt hode. Det frister ikke å dele.

Virkeligheten er sammensatt. Og det er litt skummelt å være for åpen. Bloggen er likevel et pusterom for meg. Et sted som er mitt. Et sted for å lufte tanker, uten at det blir for skummelt. Et sted jeg har funnet mange nye venner, om enn virtuelle. Det kjennes godt. Skrivingen gjør meg godt. I min tidlige barndom skulle jeg bli forfatter... Jeg var vel 11-12 da. Jeg skrev en "bok" også. En historie om en jente fylte en hel kladdebok. Den ble absolutt ikke utgitt. Da jeg var 14 skrev jeg en ny bok (nok en kladdebok) med tema 'ungdom og foreldreproblemtikk'... Man skriver om det som opptar en! Dagbøker skrev jeg haugevis av. Jeg vet i dag at skrivingen var mitt pustehull for både glede og frustrasjon.

Så skjedde livet, mer og mer. Angsten, som jeg sannsynligvis er født med, gjorde sine første utslag sent i tenårene. Men jeg mestret den. Og jeg har levd et normalliv på tross av den. Det har i perioder vært mer tøft, men jeg lot meg ikke styre av angstanfall og bekymringstanker. Jeg er egentlig både for tøff og flink til å være svak. Og da mestrer man. Tror man.

Familielivet har vært godt. Ekteskapet likeså. Jeg er veldig heldig. For det har vært mye sykdom.
I tillegg til vanlig sykdom, som det kan bli mye av med fire små, fikk vår sønn alvorlig epilepsi da han var fem år. Det vil si, den har blitt mer og mer alvorlig. Nå er han 21 år og er avhengig av folk rundt seg dag og natt. Så langt har det vært uttallige anfall, svært mye bivirkninger av medisiner (som aldri har hjulpet), skader, store skoleutfordringer og et solialt liv som omtrent ikke eksisterer. Dette er den såreste delen av dette unge menneskets liv.

Men vi har hverandre. Ekteskapet holder. Vi er rike; vi har fire fantastiske barn.

I fjor ble sønnen vår hjerneoperert. Etterpå var vi utslitte, men optimistiske. I fem uker. Siden ble det verre. Nå er det nye utredninger, nye medisiner, ingen skole, tøffe hverdager. Uendelig venting og flere tøffe dager.

Som mange sikkert forstår, resten av familien blir også påvirket av dette. Men vi holder ut. Jeg har fått diagnosen Fibromyalgi i tillegg til den generaliserte angstlidelsen. Fyttikatta, det er faktisk veldig rart å skrive det her. Det ulmer i magen og kanskje sletter jeg innlegget... Vi får se. Ord er mer virkelige på trykk.

Søstrene og har flyttet hjemmefra, men merker fortvilelsen og sørger over at ingenting ser ut til å hjelpe. Det er vaskelig for dem å være hjemme over tid. Far er klippen. Som tåler stormene og holder humøret oppe. Men upåvirket er han såvisst ikke. Det går ikke an.

Familie og venner er påvirket. Vi merker det mest på fraværet. Det er helt sikkert både vanskelig og tøft å komme på besøk, men vi innrømer gjerne at det også føles svært trist at besøkene blir færre og færre. Men noen kommer. Innimellom. Det er godt.

Så hva gjør vi med dagene? Alle disse dagene. Vi venter. Og venter. Utredning tar tid. Fryktelig lang tid. Før forrige operasjon tok det ett og et halv år. Nå har det gått et nytt år. En ung mann venter. Og ser livet passere. Vi er ikke kjent for å være pessimister, så vi henter fram hvert lille grann av optimisme. Vi gjør små ting som bryter opp hverdagen. Vi smiler til hverandre. Vi klemmer hverandre. Vi holder hverandre når tårene kommer. Og noen ganger brøler vi til hverandre, i frustrasjon. Vi er ufine og ekle. Men vi sier unnskyld for gørra som kom. Så klemmer vi litt igjen.

En dag dro vi ut og kjøpte gardiner. Sønnen forsto at det var viktig for mor. Hun trengte en liten forandring. Hun måtte gjøre noe. Sønnen mannet seg opp og ble med. Og han bar posene opp trappa for mor, før han veltet om i sofaen, - utslitt.

Jeg klippet 60 hull og slo på maljer, strøk gardiner og hengte opp. To dager ble fylt av gardiner. God følelse i magen og mange mørke tanker ble jaget bort i iveren! Og det ble ikke så verst. Fine farger, grått og diffust turkis...


Når mannen i huset kommer hjem er det et slags vaktskifte. De dagene jeg ikke er på vanntrening  går jeg en tur. Både på grunn av helsa, men også for å holde meg i form og for å tømme hodet. Jeg bruker de tanketenikker jeg har lært. Er i nuet. Ser meg rundt. Nyter synet. Noen ganger finner jeg hybelkaniner på himmelen:


Og noen ganger ser jeg på trær. Jeg holder rundt dem også. Ber om litt energi. En dame sa en gang at det var lurt å gjøre... Det er mange fine trær. I går var dette fint mot kveldslyset:


Det hender, på gode dager, at vi tar en kort runde ut. En liten spasertur, mor og sønn i fellesskap. Det føles himmelsk. De fleste dagene er likevel slik, på vent:


Sofa, kaffe med mor, mac og heldigvis fin utsikt. Nei, han ser ikke syk ut. Vi vet det. Det må vi forklare til hver eneste lege, hver eneste sykepleier og alle som kommer i nærheten. Han er veldig dårlig og har det ikke bra. Det kjennes til og med i kroppen min og i hodet som snurrer. Det er likevel han som har de tøffeste dagene. Helten vår.

Det er mange som lever tøffe liv. Som har små og store utfordringer i livet. Som har ME, kreft og andre lidelser. Jeg har blitt kjent med dere her i bloggverdenen og vi får et slags fellessskap. Jeg opplever svært lite syting og klaging. Det skrives om realisme, men mest det positive. Mellom linjene står det likevel en del vi greier å forstå. Nå har jeg sagt litt om det som står mellom mine linjer og som av og til gjør at det jeg skriver blir mørkt og melankols. Eller som gjør at jeg ikke skriver.

Jeg vil heslt skrive historier og hendelser med ironi, humor og brodd.
Det er bare ikke helt enkelt alltid.


mandag 8. april 2013

Ute av sinn

Ut av huset. Det er ikke lett. Når halve meg blir igjen.

Da sloss tankene om plassen.
Musklene om bevegelse og stillstans.
Magen om lettelse og samvittighet.
Hjertet om sorg og glede.

Det er dokumentert at det er bra. For kropp og sjel.

Da er det nok godt for meg også.





søndag 7. april 2013

Tilbakevendende tema

Single sokker og annet kaos. Alle snakker om det. Jeg forstår det ikke.

Det jeg ikke forstår er at det går an å rote bort så mange sokker og ha sånn uorden at man ikke vet opp ned på seg selv. Nesten. Jeg har inntrykk av at andre forstår dette godt, men at de ikke forstår min orden og oversikt. I en alder av snart femti har jeg innsett at det er normalt med kaos og ikke så normalt med mine "evner"...

Hvordan kan det ha seg at jeg i mitt mangeårige virke som familiens overordnede innen husarbeid omtrent aldri har mistet en sokk på vegen fra fot til vask og til sokkeskuffen? Det kan da umulig være sant? Vi har faktisk hatt en og annen singel sokk, men det er fordi jeg har kasta en med hull og tenkt at den single kunne brukes sammen med en maken når en annen fikk hull på seg... Eller at til trening trengs ikke like sokker og at det derfor kan spares på den single når jeg kaster maken.

Jeg tør påstå at jeg ikke rydder oftere enn andre. Jeg bare legger ting tilbake på plass etter bruk. Det tar ikke lengre tid enn å slenge det fra seg et annet sted (okei da, fem sekunder mer kanskje). Og tiden man bruker til å lete etter ting som ikke er på plass spares veldig raskt inn om man bruker de fem sekundene ekstra på å legge tingene på sin vante plass. Jeg tror det er logisk for alle.

Så hva med resten av familien? Jeg har fire barn og de har vært små. Ja, det var mer rot da. Men vi rydda opp. Og de måtte læres til det. Nei, det var ikke Preussendisiplin! Noen av dem syns rydding var ok, når de fikk gjøre det på sitt vis. Og jeg godtok rot på eget rom, så sant det ble ryddet en gang i uka.

Men skittentøyet gikk rett fra kroppen til strunken. Vanligvis da. Eller så fant jeg det i en haug på et av barnerommene. Og ja, det hendte selvsagt at en sokk hadde forvillet seg under ei seng. Men den fant vi jo når vi moppa..!

Så jeg forstår det ikke fremdeles. Men jeg har godtatt at det er jeg som ikke er helt normal.


onsdag 3. april 2013

Vårfornemmelse

Den kommer. Bare vær tålmodig.

You can never hold back spring, Tom Waits

Ja, jeg vet - vi lengter. Alle sammen. Til vår, varme, blomstring og småsko. Likevel, jeg syns jeg kjenner noe i dag. En fornemmelse. Snøen smelter, tross sur temperatur og ingen sol.
Det kjennes som noe skjer inni meg. En liten spire som vokser. Jeg kjenner på glede, forventning. Kanskje blir jeg skuffet, men ingen skal få ta fra meg troen på våren! Den beste årstiden av alle.

Etterom jeg allerede er i Tom Waits-modus skal dere få nok en klassiker med på dagen.
Len deg tilbake og kjenn etter. Lukter det ikke litt vår? Bittelitt?

Waltzing Matilda






tirsdag 2. april 2013

Skatter

Skatter er så mangt. De er veldig forskjellige. Men like gledelige.

Jeg skulle levere bil til service i dag. Den måtte leveres innen klokka 09. Jeg kjørte i kø (jeg trodde folk begynte 08 på jobb, men kanskje hadde de glemt sommertiden). Jeg rakk verkstedet akkurat til avtalt tidspunkt. "Tar det cirka lang tid?", spurte jeg iført mitt Solidoxsmil. Jeg håpet det kunne sjarmere. "Tja, det er vanskelig å si, men du må hente bilen innen klokka 16!" Sa mannen. Jeg måpte, men holdt det innabords og tenkte at jeg muligens må bytte tannkremmerke.

Denne bilforhandleren har funnet det for godt å etablere seg in the middle of huttaheiti. Med langt til buss og annen slags butikker. I en bydel jeg er lite kjent... Men jeg fant en bussholdeplass. Det viste seg at jeg faktisk sto på riktig side av veien da bussen kom, og den bragte meg ganske raskt til sentrum av byen vår. Allerede klokka halv ti vandra jeg derfor optimistisk i vei og kjente på butikkdørene. Hm? De åpner ikke før 10... Neivel.

Kaffe stående på Narvesen var ikke veldig koselig, men nødvendig. Jeg rakk nemlig ikke kaffe før jeg dro i morges. På grunn av sommertiden. Jeg syns Narvesen kunne hatt en sånn der barkrakk eller noe lignende. Eller kanskje en lavere krakk, forresten. Korte meg, klatrende opp på en barkrakk med varm kaffe... Det kan gå særdeles dårlig!

I påska velta jeg et glass rødvin (de er som kjent ikke helt fulle). Det endte likevel med rødvin praktisk talt OVERALT. Noe av grunnen var plasseringen av glasset: På et bord på loftstua. Ved rekkverket som selvsagt ikke er en vegg, men ja - et rekkverk med sånne ti-centimeters glipper. Vel, - dagen etterpå måtte jeg vaske fire hvite gardinfag... Jepp, 4 stk! Og da jeg vaska før avreise fant jeg enda mer rødvinsflekker, både her og der. Bord og stol er rødvinsmerket forever, men det får så være.

Så barkrakk er vel ikke så lurt, nei. Men en liten stol da, Narvesen? Jeg liker ikke å drikke kaffe stående eller gående! Selv om jeg ser i alle magasiner, på bilder av kjendiser (både A og B-type), at man helst skal ha et sånt pappkrus med lokk på i hendene, mens håret og den dyre veska flagrer. Det er bare ikke helt meg, liksom.

Iallefall. Bytur ble det. Jeg måtte slå i hjel litt tid... De to ærendene jeg hadde, tok vel maks 15 minutter tilsammen, så etter det ble det tid til litt kikking. På klær. Og sko.

Det gikk opp for meg med et brak: Det er VÅR (på kalenderen)! Jeg trenger VÅRSKO! Dette gikk vel egentlig opp for meg akkurat da jeg sto foran denne skatten:

Gule sneakers i det mykeste skinn!

Den lange ventetiden på en bil som ikke ble ferdig før klokka 15, ble altså litt dyrere enn tenkt, men ettersom skatteoppgjøret skulle sjekkes i dag fikk det gå. For jeg regna med at jeg var på plussiden der... Dessuten spiste jeg lunsj på jobben til min datter, så sparte jeg i allefall de kronene... Kom ikke og si jeg ikke er økonomisk anlagt! Hah!

Skokjøpet fikk bli min skatt nummer én, skatteoppgjøret nr to;) Det BLE en liten skatt i vente. 
Jeg lot som jeg var optimist under skokjøpet. Og for en gangs skyld var det grunn til det! 
Ny erfaring. Vanligvis er jeg litt mer pessimist, sånn at jeg kan bli gledelig overrasket over at det ikke var grunn for det. 

Men så går det faktisk an å være optimist og likevel bli glad. Så vet jeg det også.

Skatt nummer tre fikk jeg da jeg kikket innom facebook her i kveldinga. Jeg er "venn" med Ingrid Bjørnov (ja tenk!) som tusenvis av andre beundrere er. Og hun skrivet at hun er tilbake hos Herreavdelingen i kveld!!! Jeg ble så glad. For jeg hadde glemt at det var tirsdag. Som man ofte gjør etter påske. Og jeg hadde derfor ikke tenkt på Herreavdelingen. I kveld skal jeg derfor kose meg med den tredje skatten: Herreavdelingen på NRK1, med Finn Bjelke, Yan Friis og ingrid Bjørnov :D

Mens jeg gleder meg til å ta i bruk vårskoene og til å få noen skattekroner på kontoen en gang innen overskuelig framtid. Heldige mennesket meg :)




mandag 1. april 2013

Hverdag

Jeg liker hverdager. De er mest forutsigbare. Likevel trenger jeg en myk start etter påska.
Litt musikk mens jeg ser på bildene at påska ikke var så verst den heller ;)

Liten fuggel, Vamp

Fint å rusle på sand og se på vann...

...og finne små skatter

Berget hadde påskepyntet seg

...og sola pyntet havet

...og himmelen, da den gikk ned - og vi gikk inn...

...for å tenne lys i den stille uken.


God natt!