torsdag 29. november 2012

Sol ute, sol inne...

Den lave vintersola skinner så ubeskrivelig vakkert der ute! Det er seks minus, rim og nydelig vintervær uten snø. Man mister rent pusten i nytelsen...

Sola skinner inne også. Og det er ikke særlig vakkert. Jeg ser hva som skjuler seg i skinnet fra stearinlys og peisflamme på kveldene. Fysj og fy! Solstrålene kommer seg så vidt gjennom skittengrå vinduer. Gulvet ser nystrødd ut, skapdørene er fulle av fett og fingermerker, samt diverse dråper som har rent nedover. Hvite lysbrytere og dørkarmer er grå der fingrene oftest rører. Støvtråder danser fra taket...

Oh my GÅDD! Hvordan skal jeg overleve denne adventstiden med armen i gips??? For uinnvidde er det nok vanskelig å forstå at dette er et av livets store prøvelser for meg. Virkelig.

Fingermerker, støv og rot krabber inn i hjernen min som en hær på tokt etter nytt land. De brøler og roter verre enn verst i tankekaoset. Jeg tar i bruk all kunnskap jeg har om selvforsvar og teknikker i bekjempelsen av denne galskapen. Men jeg er alene mot mange.

Jeg må ta fram det store fatet som skal pyntes med adventlys og pynt til helgen. Henge opp adventstjernen. Gjøre mitt ytterste for å både kose meg med prosessen og resultatet. Nistirre inn i det første lysets flamme og bestemme meg for å overleve dette også.


tirsdag 27. november 2012

Eplekjekk

Jeg er eplekjekk rett som det er. Særlig når det gjelder smerter.

Da jeg skulle føde vår førstefødte forberedte jeg min bedre halvdel på at jeg iallefall ikke var typen som kom til å vræle... Fødselen tok til og den varte og rakk. Spesielt smertefritt var det heller ikke. Jeg trodde jeg skulle krepere og derfor brølte jeg også "æ døøør!"

Jeg døde ikke og i ettertid har jeg helt frivillig født tre til. Fordi premien er så fantastisk!

Så brakk jeg håndleddet her forleden. De smertene var til å leve med og i ettertid har jeg vært veldig eplekjekk igjen, - "herregud, det er da bare en brukket venstrearm!" Må vite. Bruddet gled desverre ut av stilling igjen og jeg fikk beskjed om å møte til operasjon. Greit det, tenkte jeg - da blir det nok mye bedre etterpå. Et skjevt håndledd kan jo gi større plager med tiden.

Operasjonen ble gjennomført som planlagt i går formiddag. Jeg var overhode ikke nervøs, men stussa litt på all bedøvelsen, beroligende og avslapende midler de putta i meg. Stemningen på operasjonsstua var god og jeg hadde en fin stund der, syns jeg. Legene var veldig fornøyd med operasjonen og forsikret meg samtidig om at det iallefall ikke var snev av benskjørhet. Godt å vite.

Dagkirurgi gir deg lov til å reise hjem når man føler det er greit og kan beholde både fast og flytende føde. Jeg drakk to glass saft og putta i meg noen kjeks for å vise at dette gikk fint Jeg var derfor på tur hjem en time etter operasjonen. Rimelig eplekjekk, om enn litt småsusete...

Legen ville jeg skulle ta Paralgin Forte de første dagene for så å gå over til Paracet etterpå. Kjære vene, tenkte jeg - men ok, det kunne være greit å være føre var. Det kunne jo bli litt småvondt når bedøvelsen gikk ut i løpet av natta...

I dag er eplekjekkheten borte som dugg for solen. Smertene er nesten uutholdelige og jeg syns egentlig litt synd på meg selv. Jeg har kroppen full av smertestillende, men det hjelper ikke! Fy fasan, jeg skal aldri si "pytt sann" mer. Men jeg gråter ikke, altså. Det får være grenser...

Tror jeg trenger litt musikk som avledning nå...
http://www.youtube.com/watch?v=wBkTUzKAiXQ&feature=list_other&playnext=1&list=AL94UKMTqg-9DFZgJwoItSuJCxz1sMARzf

søndag 25. november 2012

Eksperter


Hødd vant Cupfinalen i dag. Det liker jeg. At det laget som så på det å komme til finalen som en seier. Og som ville vært fornøyd med det. Tromsø regnet nok med å vinne denne kampen.

Jeg blir ofte frustrert over alle "ekspertene" som på forhånd skal fortelle oss det mest sannsynlige resultatet av konkurranser. Og som etter konkurransen skal forklare hvorfor det gikk som det gikk. Kan alt forklares da? Og hva gjør all forhåndsomtale med konkurrentene på forhånd..?

Jaja, ikke mitt største problem ettersom jeg ikke greier å engasjere meg så veldig for konkurranser. Jeg fikk en veldig liten porsjon av dette genet ved unnfangelse. Egentlig kjeder det meg. Jeg likte ikke spill eller konkurranser i barndommen heller. Alle trodde jeg var redd for å tape. Hvis jeg var redd for plasseringen var det nok heller å komme i fokus på grunn av å havne lengre opp på pallen...

Joda, jeg konkurrerte og jeg hatet når noen heiet på meg, særlig hvis de i tillegg sa navnet mitt. Ville synke i jorda av overivrige foreldre. Jeg deltok av hensyn til dem. Men la opp svært tidlig.

Jeg måtte levere inn instrumenet jeg skulle spille i korpset 17. mai også. Jeg hadde sagt ja til å stille opp som "vikar" denne våren. En kjekk dirigent greide å overtale meg. Men selv i en alder av 16 orket jeg ikke tanken på å måtte gå forrest i toget (instrumentet krevde det). Jeg kasta opp før øvingene. Min kloke mor tok affære og ba meg levere instrumentet. Jeg gjorde det, 16. mai...

Det hendte lærerne spurte oss elever den gang på 70-tallet om noen ville lage foredrag om spesielle emner. Det var ikke så vanlig med framføringer da, som elevene i dag blir vant til fra første klasse. Det rare var at DETTE ville jeg. Jeg måtte stå forrest og snakke. Alene. Men det var helt greit. Jeg likte det, selv om jeg hadde nerver.

I voksen alder har jeg nok funnet ut at jeg er et "informasjonsmenneske". Jeg trenger forklaringer, utredninger og faktakunnskap. Jeg har behov både for å motta og å gi slik informasjon. Og jeg har vært svært engasjert i å gjøre f.eks skoleverket oppmerksom på dette med riktig mengde, til riktig tid og riktig form for kommunikasjon.

Og så går det opp for meg at her er det noe som skurrer. Jeg forteller at jeg ikke liker alle ekspertuttalelsene og kommenatrene rundt idrettskonkurranser. Men at jeg har behov for både å få og gi informasjon. Er det slik at jeg bare liker min egen informasjon? Vil jeg ikke lytte til andre? Blir jeg en sånn som vet mye om mindre og mindre?

Nei, det er da heldigvis ikke sånn. Jeg tror kanskje det handler bare om fotball. Som jeg syns er kjedelig. Og da vil jeg ikke høre på hverken informasjon eller fakta...

Men jeg likte at Hødd vant:)
Ja, og så likte jeg at jentene tok stafettgull i dag:)


fredag 23. november 2012

Dagens outfit

Synes jeg virkelig traff i dag!



Sånn ellers, bortsett fra å se meg i speilet, drikke kaffe og høre på radio - skal jeg prøve å moppe litt. Nei, jeg greier ikke la være. Men jeg skal være SÅ forsiktig!

Så vil jeg bare presisere, - utseende betyr nada om man ikke har annet å by på!
http://www.youtube.com/watch?v=KHxmr3vZlAk&feature=context-vrec



torsdag 22. november 2012

Skjebnen

Jeg tror ikke alt er tilfeldigheter.

Et håndleddsbrudd, - ok. Det kan jeg absolutt leve med. Men kan jeg leve med det slik legen vil? Det er søren så vanskelig. Å ta vare på meg selv har vel aldri stått på førsteplass. Vel, på min egen måte i såfall. Ved å fornekte. Og å trosse.

Jeg forteller andre om de viktige tingene i livet. Det viktige med å ta dagen som den kommer. Gjøre mest av det man har godt av. Hvordan greie å snu negative tanker til noe positivt. Jeg liker å være en som gir råd og veiledning i vanskelige situasjoner. Jeg liker å få mennesker til å oppdage de gode sidene ved seg selv. Og å ta vare på disse - for å greie en krevende hverdag. Jeg liker også å medele hva som er bagateller i livet, kanskje påpeke dette litt krasst. Men med baktanke om at det skal virke positivt. Utfordre andre til å tenke to ganger...

Men å leve slik man lærer bort? Jeg er et skoleeksempel på det motsatte. Derfor har nok skjebnen begynt å snakke til meg. Ganske krasst. Som for noen år siden da kroppen hadde sluttet å snakke til meg og fant det nødvendig å brøle for at jeg skulle oppfatte signalene.

Jeg var litt tøff med håndleddet. Greide jo så mye likevel, hahahaha! Etter noen dager jog plutselig smertene gjennom armen igjen. Langt bak i underbevisstheten tenkte jeg vel at jeg ikke burde gjort alt jeg gjorde. Og det viste røntgenbildet. Det må en operasjon til, fordi skjevheten hadde glidd ut igjen. Jeg kjente at jeg ble flau. Det hjalp ikke at legen sa at dette skjer innimellom. Jeg tror det skjer mennesker som meg. Sånne som ikke hører på gode råd.

Så nå skal jeg operere. Og da får jeg bandasje og ikke gips. Ingenting som holder armen stiv og på plass... Det må jeg greie selv. Og jeg greier jo det meste..?

Dette blir en førjul med lys og julesang, tror jeg. Lite annet enn kos og læring. Man lærer så lenge man lever, sies det. Jeg håper det.

En liten hyllest til ham som holder ut med mitt urolige vesen:
http://www.youtube.com/watch?v=_SH8W2jBb_4&feature=related

mandag 19. november 2012

Krystallsyn

 Da jeg var liten hadde jeg noen skatter.

Mitt lille hjerteskrin i hvit plast med blankt lokk inneholdt en bitteliten pilleboks som akkurat rommet en klinkekule. Jeg tror både pilleboksen og klinkekula var veldig gamle. Kanskje hundre år gamle. Jeg fant dem på kottet på loftet i mammas barndomshjem. Kanskje var det mamma eller min morfar som hadde gjemt denne klinkekula i pilleboksen. For meg var de verdifulle skatter.

Hjerteboksen inneholdt også et armbånd av "gull og diamanter", jeg trodde iallefall det. Et skjell fra et fremmed land (min gammelonkel var sjømann), et par andre krystaller, - men det beste: En stor rød "diamant"! Denne diamanten var av plast og hadde hengt på et smykke. Jeg brukte den til å se på verden med.

Jeg lå i gresset med den røde diamanten foran høyre øye, mens jeg knep igjen det venstre. Grantrærne, epletrærne, gresset, kyrne, husene, blomstene, insektene, skyene - alt ble rødt. Og det ble tidoblet! Og verden ble så vakker! Diamanten var slepet, må vite.

Jeg seilte i veg i dagdrømmenes land, bekymringsløs, varm og myggkløende. For det var som regel sommer i barndommen.

Disse skattene og enda flere til fant jeg plutselig igjen for en tid tilbake. Entusiastisk som en liten jente viste jeg dem til mine voksne unger. Jeg ble plutselig fem år igjen og forsto vel ikke helt at deres entusiasme ikke var like stor som min.

Det er et himmelrike å finne slike ting som betydde så mye i barndommen. Skattene var mine, bare mine, litt hemmelige og jeg kunne dra på all verdens reiser med disse i lommene. Det beste var at de samme følelsene, spenningen, alvoret og bekymringsløsheten kom tilbake med disse gamle skattene.
Dessverre er den røde diamanten borte nå, men jeg har da litt igjen...

Med slike barndomsminner tror jeg vi står godt rustet i voksenlivet :)



lørdag 17. november 2012

Is there anybody in there

http://www.youtube.com/watch?feature=endscreen&NR=1&v=jySUpMqmzd4

Pink Floyd vekket mitt bevisste forhold til musikk. Det var i 1977. Jeg var 13 år. En guttejente som holdt på å bli en liten kvinne. Hormonene raste rundt i virvelvinder, guttene banket på hjertedøren og jeg begynte for alvor å gre håret. Mammas hjemmesydde (fantastiske) klær ble ikke lenger akseptert, ei heller pappas ønske om at jeg måtte være ei fornuftig jente (det vil si være inne klokka 21). Jeg var ferdig med fletter og foldeskjørt (det var ikke noe frivilling "outfit" noensinne). Jeg ville finne min egen identitet.

Jeg var redd for det som skjedde, men ville være med på reisen. Iallefall innimellom. I perioder gjemte jeg meg bort på rommet mitt. Slukte bøker om ung kjærlighet og problemfylt forhold til foreldre og verden rundt. Skrev haugevis av dagbøker, dikt og egne påbegynte romaner. Sydde, klipte, limte, tegnet og fløt bort i kreativitetens rosa skyer. Gråt og drømte om hverandre.

Så lokket hormonene meg ut fra rommet igjen. En ny forelskelse, ungdomsklubb, dunkel belysning og vrikking etter Boney M...

Noen satte plutselig på en plate med Pink Floyd. Jeg var helt solgt. Jeg fant linken mellom de homonelle flyturene og mitt indre selv. Her er jeg, tenkte jeg. Det er slik jeg er, det er slik jeg føler, det er slik jeg tenker.

Someone was in there.


fredag 16. november 2012

Jeg vil, jeg vil

...men får det ikke til!

Jeg har alltid villet mer enn jeg burde, mer enn det som er sunt og klokt, mer enn mange. Lite flink til å la humla suse. Med brukket håndledd er det VELDIG mye jeg vil, men ikke får til.

Jeg liker å vaske. Ikke fordi at vaskinga er så morsom, men det blir så rent og godt, både der det er vasket og i sjela. Kroppen min er ofte i ulage og den sier ifra når jeg bør la moppen hvile. Likevel får jeg som regel til å gjøre rent på et eller annet vis, med litt lengre tid eller med kreativitet. Med gips er det verre. Gipsen tåler ikke vann... Og armen er umulig å vri på. Skuldrene verker etter feilbelastning. Hva gjør jeg nå da??? Jeg vil vaske!!!
......
For ham som nok en gang skal operere hjernen sin er mine stønn over et brukket håndledd et hån. Hva betyr det vel om hybelkaninene vokser seg fete når man ikke får sove om natta, ikke eier matlyst og ikke greier å konsentrere seg mer enn få minutter av gangen... Den evige angsten for anfall og den evige dårlige samvittigheten for å påføre oss nærmeste bekymringer. Den evige stillstansen i livet, aldri vite hva dagen bringer, aldri ha følelsen av å komme videre. Og han vil og han vil, men får det ikke til.

Håpet er tilstede. Håpet om at nye funn på riktig sted vil endre livet, endre alles liv. Når den evige angsten og den evige stillstansen er opphevet. Når oppturen kommer. Den skal det. Vi må alle tro det.

Den dagen skal jeg slutte å vaske så mye. Den dagen brekker jeg gladelig et håndledd til. Stemningen, samholdet og lysene skal få skinne likefullt. Det skal jeg greie å få til med et brukket håndledd.

Pink Floyds "Time":

http://www.youtube.com/watch?NR=1&feature=endscreen&v=xYxY_P8Vn3k

mandag 12. november 2012

Gips er tingen

Jeg har ofte sagt "hadde jeg bare hatt en bandasje eller et par krykker!" Synlige skader og sykdom får oppmerksomhet, naturlig nok, men at det virker SÅ mye hadde jeg vel aldri sett for meg...

Masse hyggelige meldinger på telefon, sms, facebook og instagram, besøk og invitasjon til lunsj, er bare noe av oppmerksomheten de siste dagene etter armbruddet. Det er veldig hyggelig! Absolutt! Og jeg tar gjerne imot mer. Ikke fordi jeg synes synd på meg selv. Jeg gjør ikke det. Et armbrudd er vondt i starten og litt upraktisk. Men sammenlignet med andre lidelser er det "peanuts".

Jeg håper jeg husker på dette selv. For jeg er som andre folk og blir mer forferdet av bandasjer, blod og sånt enn det jeg ikke ser... Samtidig er jeg en av tusener som har vondt både her og der, men som skjuler det bak et "friskt" utseende. At tankene vrikker på seg, av og til ganske alvorlig, er ikke så lett å bandasjere. Det verken synes eller høres for utenforstående. Men det er mye mer slitsomt å leve med enn et brudd.

På et rehabiliteringssenter fikk jeg en gang kjeft av en medpasient, - jeg kunne bare ha meg hjem til ungene mine for jeg var frisk nok til det, mente hun. En annen dag på samme sted hørte jeg en mann si til en annen da jeg gikk forbi, "hun ser da ikke syk ut i hele tatt!". Noen forsto meg likevel og den beste kommentaren var da ei dame tilbød seg å låne meg ei krykke slik at jeg skulle slippe å forklare at jeg ikke var så frisk som jeg så ut.

Akkurat nå har jeg det veldig bra! Tankene spiller på lag og kroppen har fått varmebehandlig på Gran Canaria nettopp. Og med all den hyggelige oppmerksomheten på grunn av en gips skal jeg ha det godt i mange uker framover!

Hei og hopp, da tar gutten min og jeg noen dager på Rikshospitalet!


søndag 11. november 2012

En brukket opplevelse

Vanligvis holder jeg igjen på forventninger og det å glede seg for mye. Det kan jo skjære seg på noe vis. Og da blir man ikke så skuffet hvis det går galt. Om man har tatt forbehold...

Det gjorde jeg ikke på fredag. Jeg gledet meg og kjente forsiktige små sommerfugler i magen. Hadde kanskje langt bak i underbevisstheten bestemt meg for endelig å gi meg lov til å slippe til godfølelsene, helt uten forbehold!

Kjolen var fin, de grønne skoene og veske i samme farge gjorde susen. Vinglasset i skybaren var avslappende og stemningen steg med god mat, god drikke og fin underholdning. Jeg tror jeg visste at kvelden ville bli bra. Jeg smilte nok mye. Og jeg danset mye.

Nå er ikke høye hæler det jeg går mest i og ikke danser jeg så ofte heller. Kombinasjonen av dette og litt vin, - og ikke minst en ekkel kant på dansegulvet, gjorde at jeg flere ganger holdt på å snuble. Men jeg ga blaffen og fikk virkelig svingt meg. Det var så gøy å danse!!! Vissheten om at hoftene mine ville streike dagen derpå ble fullstendig ignorert. Ingen forbehold her!

Da kvelden nærmest seg slutten vrikket jeg foten nok en gang. Jeg måtte ta meg for på et bord som var like ved. Der og da forsto jeg at nå var dansen over. Jeg tenkte at slik er det å brekke håndleddet.

Men kvelden hadde vært fantastisk fin!!! Gipsen på armen er et fint minne om en sjelden kveld :)


fredag 9. november 2012

Høydepunkt

Når man ikke har fryktelig mye annet å tenke på, blir tanken på de små detaljer plasskrevende.

Jeg skal på julebord i kveld. Det eneste i år. Jeg husker for noen år tilbake da jeg var lei av middager med styrefolk, kunder, kolleger, julebord, julelunsjer, avslutninger meg her og markeringer meg der. Det kan bli for mye av alt.

Men når en slik begivenhet er sjelden blir detaljene desto viktigere. Og for en kvinne; "Hva skal jeg ha på meg?" Før fant jeg noe i skapet. Orket ikke bruke mye energi på å spekulere i hva andre skulle ha på seg, hvilke farger som var in i år eller om jeg hadde nok hele strømpebukser (man må ha to nemlig, for den man har på kan lett rakne).

Sett med andres øyne kan jeg kanskje ikke påstå at forberedelsene til denne kvelden har vært spesielt tidkrevende denne gangen heller. Likevel mye mer tankerevende enn det vanligvis er for meg. Særlig den siste uka.

Da jeg plutselig kom over et par mørke flaskegrønne sko tidligere i høst - dukket idéen om en svart enkel kjole som tilbehør opp... Ukene har gått, men denne uka måtte jeg begynne å se etter en slik kjole, eventuelt sy en, hvis den ikke fantes i butikkene. Jeg ruslet derfor innom H&M (prøver det rimeligste først) en dag jeg likevel skulle på kjøpesenteret. Liker fremdeles å slå to fluer i ett smekk. Jeg skulle handle middager på Obs! uansett.

Underet skjedde og jeg fant den rette kjolen etter å ha prøvd kun én før. Den kosta heller ikke noe særlig (det passet fint, for da kunne jeg legge sammen sko pluss kjole og sluttsummen ble beleilig overkommelig).

Sy måtte jeg likevel, for kjolen måtte legges opp ettersom jeg kun "rager" såvidt over kjøkkenbenken. Og det tok sin tid, med fór og splitt bak tok den jobben en liten kveld. Men det måtte til for at kjolen skulle gå rett over knærne istedet for rett under... Viktig forskjell.

Så var det resten av tilbehøret. Strømpebukse for eksempel. Nå har jeg kikket både på Rema og Prix, men den hudfargen de har på strømpebuksene der er ikke bra. Joda, jeg kan ta svarte, men det var ikke det hodet mitt hadde sett for seg denne gangen! Derfor blir det nok en tur på Lindex eller en annen butikk som har flere hudfarger å velge blant. Sist jeg hadde denne utfordringen endte jeg opp med en syltynn holdinn-sak til nesten hundre kroner. Den raknet etter to timer. Det likte jeg dårlig. Helst vil jeg finne rimelige, fine, i rett farge, gjerne to-pack - til sånn ca 39 kroner eller no' sånt. O' halleluja!

Veske for anledningen trengs nok muligens også. Det er det som har ligget og kvernet i bakhodet i hele natt, kjenner jeg. Uff, det er jammen litt å tenke på! Menn har det jaggu enkelt. (De bare vet det ikke, for de må uansett ha hjelp til å finne fram dress og tilhørende skjorte og slips for enhver j... anledning!)

Jeg har en liten sort veske, min mors 40 år gamle, som har gjort nytten når jeg ikke har funnet noe annet. Men den er svart og med kort hank (sjarmerende også). Nå har jeg lyst på en mørk flaskegrønn med lang hank. Slik at den kan henge av seg selv mens jeg prøver å holde glasset med velkomstdrikken uten å søle.

Men hvordan skal jeg finne en sånn som jeg har i hodet? Det skjer jo aldri! Iallefall ikke når man trenger den. Jeg skal likevel driste meg til en bitteliten runde for å se om vesken tilfeldigvis dukker opp, rimelig, raskt og akkurat som tenkt... For i dag er dagen!

...................

Neglene er allerede lakkert. Armbåndet tredd av grønne perler. Det kribler forsiktig av forventning i magen. For jeg fant strømper i rett farge ( ikke to-pack til 39, men 3 for 119!) og faktisk også en veske i flaskegrønt. Men uten skulderrem. Må vel greie å la være å søle.
Jeg tror det blir en fin kveld :)


onsdag 7. november 2012

Noen leser

Etter en litt tøff start på dagen måtte jeg finne noe å fylle hodet med. Jeg skulle sy, men da vandret tankene dit jeg ikke ville. Da er det lurt å presse tankene over på noe positivt. Har jeg lært.

Før første gang etter at jeg startet å blogge (bortsett fra dag to) husket jeg at det gikk an å sjekke om noen i det hele tatt leser det jeg skriver. Joda, jeg får noen koselige meldinger fra kjente og kjære om at de leser! Og det er veldig hyggelig:)

Siden jeg startet min nye hobby for noen uker siden, nærmere bestemt den 14. september 2012 - har jeg hatt 1351 sidevisninger, - ett tusen trehundre og femtien..! Jøss! Da jeg så at det også var 3 svenske, 3 amerikanske, 2 engelske og 1 tysk,
ja DA... Jeg er overveldet.

I bloggsammenheng er ikke dette allverden, men for meg er det en skikkelig opptur og samtidig litt skremmende. Skremmende fordi jeg forstår hvor langt en liten stemme som min kan nå, på så enkelt vis, på så kort tid og kun ved å skrive om hverdagslivet...

Så tar analytikeren over. Eller noe annet med et navn jeg ikke liker.
HVEM leser, bortsett fra de jeg kjenner? Er det noen som kun er nysgjerrige og vil bruke det mot meg på noe vis? Er det noen i helsevesenet som har funnet et interessant kasus?
Nei, jeg må slutte å analysere! Herregud. Den murringen i magen er til å leve med. Jeg henter fornuftstemmen og går hånd i hånd med den en stund.

Den sier at 1351 sidevisninger er ikke antall mennesker, men en del mennesker som leser bloggen min de dagene jeg skriver, samt sjekker siden også de dagene jeg ikke skriver. Slik kan 10 mennesker raskt bli til et par hundre sidevisninger. Likevel må det være noen fler enn 10 personer som leser. Konklusjonen vi gjør, fornuften og jeg, er at jeg kan ta fram gleden over at noen syns det jeg skriver treffer en liten nerve og kanskje får noen til å føle seg bedre, eller at en følelse av gjenkjennelse gjør en mindre ensom. Kanskje har vi alle hver våre vrikkede tanker, - vi er litt for glad i noen, litt mindre glad i andre, litt for bekymret for en del saker og vi blir slitne av å skulle greie alt så bra. Sinte er vi alle en og ennen gang, frustrerte rimelig ofte, lei oss og til og med urimelig sure enkelte dager. Og alt er normalt.

En annen sak jeg også gleder meg over i dag er Obamas valgseier i USA. Kanskje fire nye år med ham vil gjøre noe positivt "over there" etterhvert. Rom ble ikke bygd på én dag! Jeg savner at folk ikke forstår at det som regel ikke hjelper å kaste ledere og trenere hver gang noe ikke er helt bra. Hvorfor får man ikke sjansen til å lære av feil og å rette opp? Skal læring alltid overføres til nestemann? Jeg tror ikke noe på denne bruk og kast-mentaliteten av ledere. MEN når det er sagt, - at folk gir seg på topp, - ja DET er flott det! Det fører til at vi husker det positive, får forbilder vi vil strekke oss mot, flere får lyst til å gjøre det samme:) Den mentaliteteten liker jeg.

Ekstremt dårlige ledere må likevel ofres noen ganger. Særlig de som ikke har selvinnsikt. De må beskyttes mot seg selv og fratas verv som gjør dem til dårlige forbilder og muligheten til å utøve makt. Som en viss ordfører vi har hørt mye om i det siste...

Jaja. Ute er det vinter. Det nærmer seg den tiden av året alt skal gjøres rent, bakes, kjøpes inn.
4 av 20 rom er rene. Intet bakt, intet kjøpt... Altså, mye å tenke på. Mange seire å bekjempe.
Mot en mørk årstid med talglys, forventning og glede. Jeg SKAL ha tid til dette!
En stund hver dag, midt i tankene om travelhet.


tirsdag 6. november 2012

Tro

Leste noe Linn Skåber hadde skrevet om tro i dag. Og fant ut at jeg var veldig enig med henne.

Er det ikke bedre å tro enn å vite? Bære et håp og en tro, ikke på død og liv alltid vite skråsikkert... Det har blitt en trend å lage tv-programmer som skal finne bevis, teste og knuse myter, gjøre narr av alternativ tankegang og tro.

Jeg har aldri vært religiøs i tradisjonell forstand, men jeg har alltid trodd. Trodd på at vi mennesker ikke er allmektige, at det finnes en annen kraft og at det skjer ting vi ikke kan forklare med fornuft. Jeg har ikke behov for å krangle om bibelens tekster. De ble skrevet for over 2000 år siden, den gang man trodde jorda var flat og måtte finne forklaring på hendelser ut fra det de visste den gang. Hvordan tro, gjøre, hvordan tenke og hvem man skulle tilbe, - ble forklart ut fra den kultur og den tid de levde i. Hadde bibelen blitt skrevet av noen i et annet land hadde tekstene blitt annerledes.

Å tro, eller påstå at disse tekstene er det eneste rette, er heller ikke bra. Like lite bra som å mene å vite at kun den eller den troen er den rette. Å tro må da være en personlig sak!

Jeg tror de aller fleste mennesker trenger å tro på noe. Uansett hva man tror på. Som også Linn Skåber sier i sin kronikk.
Hennes bestemor strakk hendene mot "lyset" og sa at "nå kommer jeg til dere" i dødsøyeblikket. Når  noen vil forklare dette i hjel blir det en krenkelse for henne. Både Linn og de andre som opplevde dette må få ha sin tro uten å bli innvadert av bedrevitere.

Da jeg var barn skjønte jeg ikke hvorfor alle dem jeg opplevde var rundt meg ikke ville vise seg. Jeg så dem ikke, kun følte. Jeg føler også i dag nærvær av andre sjeler, det gjør meg bare trygg og glad.  Likevel, hvorfor skulle noen ha behov for å be meg slutte å tro på det? Fordi det skremmer dem selv..?

Jeg tror også at Joralf Gjerstad har gjort utrolig mange gode gjerninger i sitt liv. Når han nå, gammel og sliten forsvarer seg noe og prøver å forklare litt, kommer "vitenskapen" og forteller oss at "joda, friske kan man bli av all slags placebo..!" Man blir iallefall ikke frisk av all vitenskapen, ikke engang den man tror på.

Jeg tror på det å tro og at ingen egentlig vet.

Blue skies, Tom Waits:

http://www.youtube.com/watch?v=YErXozSHW9w&feature=BFa&list=AL94UKMTqg-9BDxNZOybRbK_np1W_t39Ml


søndag 4. november 2012

Hometown

Å være hjemme, gjøre hverdagsting, spise hverdagsmat, gå tur på samme stien, kjenne hvordan man eier seg selv og det kjente. Trygghet. Hverdagen er undervurdert.

Det er søndag i dag og sånn sett ingen hverdag, men det er en helt vanlig søndag, - lik de fleste andre søndager og da blir det på et vis hverdagsfølelse. Jeg kjenner jeg liker det veldig godt!

Jeg har hatt "ferie" i 14 dager. Det vil si, jeg har vært 14 dager i varmen for at muskler og ledd skal få en bedre periode. Ja, stivheten løser seg opp og smertene avtar. Slik det bør. Jeg slapper av og bekymringer blir noe fjernere. Men det er så kjedelig et liv! Naturen her hjemme er mye vakrere. Det er mer stas å spise ute av og til enn hver dag. Solen er fin, men varm. Å sole seg er slitsomt for solsengene er pyton å ligge i...

Men kjære vene, det er jo litt fint også. Noe av det. Fint å kjenne på følelsen av å gi noe til de jeg reiser med og gi dem der hjemme litt fri fra meg. Det er jo både sunt og lurt. Så er det fint å gå tur og å se på solnedgang og bølger i havet.

Men det er best å være hjemme.

http://www.youtube.com/watch?v=m6lWkiQ9fF8