mandag 31. desember 2012

Du skal få en dag i mårå...

Heldigvis kommer det flere dager og nye håp. Ingen kjenner dagen før solen går ned, heter det. Det skal være sikkert!

Jeg blir ikke regnet som noen stor optimist av mange. Men det er egentlig det jeg er. Hver morgen våkner jeg med to tanker samtidig. "Hvorfor skal livet være så krevende?" og "i dag må bli en fin dag!" Det sies at man selv bestemmer hvordan dagene skal være. Jeg bestemmer meg hver eneste dag for at jeg må ha troen og smile på tross av all angsten. Jeg gjør mitt beste for å tenke det riktige.

Men så skjer livet. Og hendelsene er en krevende utfordrer til det tankesettet jeg bruker så mye energi på å praktisere.

Men jeg gir ikke opp. Iallefall ikke i dag. For i morgen kommer et nytt år. Et nytt år med blanke ark og fargestifter til. Jeg bruker helst de gode fargene. Farger ikke så hardt, men forsiktig og dust. Ellers er jeg redd fallhøyden ned til gråtonene skal bli for stor.

I dag er dagen lys grønn. Litt gråskjær i kanten, men likevel håpets farge.

Godt nytt år!
http://www.youtube.com/watch?v=mObouU6xacs



lørdag 29. desember 2012

Skisesong

På tv. Mye. Hver dag. Og det er så riktig og viktig og sunt og fantastisk at DA kan tv'n stå på heeeele dagen.

Men jeg blir så sliten. Jeg syns jo Petter og Marit og Svindal og co er fantastisk flotte mennesker, men jeg orker ikke se på hvert et stavtak, se på alle spurter og høre på alle intervjuer og ikke minst se på alle reprisene i nyhetene utover kvelden. Det blir for mye for meg. Og utfor er skummelt.

Når min bedre halvdel i all sin oppriktige interesse, nesegruse beundring og iver roper "se!" "hysj! "hør!" bobler det i barnslig trass innvendig. Jeg har bare lyst til å stille meg foran tv'n og synge en sang. I stedet sier jeg med irritasjon i røsten "jeg VET hva som foregår og jeg løfter blikket mot skjermen og ser og lytter når det er noe som interesserer MEG". Syrlig og veldig barnslig.

Han er jo bare lykkelig og ivrig. Jeg er en gledesdreper.

Det skjer ellers også. Når mennseker hyler av fryd syns jeg det er flaut og dumt. Da jeg var 8-9 år og familien gikk på fotballkamp gikk jeg hjem dødsflau over at mamma kunne ta sånn av og heie så høyt. Hun fikk ikke heie på meg når jeg gikk skirenn heller. Og pappa kunne jeg kvalt når han løp rundt og pushet meg fram.

Da jeg i ungdommen skulle heie på min kjære, måtte jeg puste dypt og virkelig ta meg sammen for å kunne greie å hviske ut et forsiktig "heia!" i innspurten. Jeg var lettet de gangene han kom i mål uten at jeg fikk det med meg (ja, det går an i o-løp). Eller at andre ropte så høyt at jeg tenkte det fikk holde...

Hvorfor er jeg sånn? Litt bedre har jeg kanskje blitt med årene. Jeg kan bli småeuforisk sånn innimellom. Når hele huset er nyvaska for eksempel. Eller jeg kan kjenne snev av det samme ved å se en spennende håndballkamp med damelandslaget. Da kan jeg tøye meg så langt som til et "yesss!" og et klapp i hendene når de skårer.

Nei, jeg har alltid lagt et lokk over de sterkeste følelsene. Jeg tror det er fordi de er så veldig sterke. Jeg blir skremt over hvor påvirket jeg blir. Jeg er redd for å miste kontrollen. Jeg orker ikke se hele Tour De Ski fordi jeg blir helt utslitt i magen og hjertet og pusten.

Så jeg skygger banen. Later som jeg er kald og følelsesløs for det som trigger heiaropene hos folk flest. Men jeg er egentlig vettskremt for å bli liggende å hulke på stuegulvet hvis noen slår Marit og Petter...


torsdag 27. desember 2012

Det blåser

og jeg liker det dårlig.

Det blåser i skjelett, beinmarg, muskler og ledd også. Spesielt godt er det ikke. Men må tåles. Ignoreres. Det går som regel bra helt til natta blir så urolig at jeg må opp en tur uansett. Så tar jeg tre piller og får litt tidligmorgensøvn.

Det går bra. Jeg trenger ikke sove hver natt. Jeg kan sove en annen natt. Men ikke på dagen. Det går ikke. Hodet vil ikke. Samme hvor trøtt og tummelumsk det er.

Velvel. Jeg kjenner at jeg lever. Det er positivt.

Sarkasme og nattestille her. Har lite å berette. Julefreden jeg ønsket meg har sneket seg inn i hjernen og lammet kreativiteten.

Men det er kanskje lov i dette livet. Dette livet midt imellom en evig runddans og ingen ende.

Jaja. Jeg skal prøve å sove. Sovne med merinoulla mi. Og min kjære ved siden. Heldige meg. God natt.

http://www.youtube.com/watch?v=SE-bDIYlDXo


onsdag 26. desember 2012

Minner

Det var i tidlige barneår. Vi var som regel en tur til tante og onkel på Sunnmøre hver sommer.

Jeg hadde mange tanter og onkler. Men det var bare disse to som drev butikk. En spennende verden for meg. Butikken hadde alt. Kjøtt, fisk, melk, brød, broderier, kopper og kjøkkenutstyr. Litt klær, litt leker og fiskeutstyr. En ekte landhandel.

Det var alltid litt travelt for tante. Hun jobbet jo både i butikken og hjemme. Hjemme var etasjen over butikken. I et stort, gammelt hus. Med et stort loft. Det var iallefall stort da jeg var lita.

Jeg husker kveldsmåltidene der. Mye mat, og onkel som tok meg på fanget og deklamerte dikt. Det var litt uvanlig og litt flaut da, men fint å tenke på nå.

I huset bodde også mine kusiner og fettere. Min eldste kusine flyttet mens jeg ennå var så lita at jeg ikke husker hun bodde hjemme egentlig. Den andre kusinen var også noen år eldre enn meg. Hun hadde sminkesaker på rommet sitt. Hun var ungdom og jeg var barn. Jeg hadde veldig respekt for henne og turde vel knapt si noe som helst når hun var tilstede. Jeg husker min gammeltante vasket av henne sminken en gang... Min gammeltante var en streng dame som tok saken i egne hender.

Så var det den store, kule fetteren som stemte JA til EF, som det het den gangen. Dette var i 1972, jeg var bare åtte år. Men jeg forsto han var en kul fyr likevel. Slengbukse, "hangglider-snipper" på skjorta og dressjakke. Og han torde diskutere med de voksne.

Det var en fetter som var yngre enn meg også. Hele fire år yngre, så han var jo veldig liten når jeg var lita... Mine brødre lekte med ham.

Men så var det ham som var akkurat like gammel som meg. Som lo av det samme som meg, som viste meg rundt i butikken, viste meg sin storesøsters hemmelige saker i skuffene på rommet, som viste meg alle kriker og kroker i det huset jeg syntes var så stort. Vi var ofte på loftet. Det var et loft for oppbevaring og sikkert klestørk. Jeg husker ikke så godt, men jeg husker det var fryktelig spennende å være der. Og jeg var litt redd vi skulle bli innelåst...

Vi likte å gjøre de samme tingene. Vi tegnet mye, snakket mye. Var veldig på bølgelengde før vi ble tenåringer og ble for sjenerte.

De siste årene har vi hatt bedre kontakt igjen. Facebook er en fin greie i slike sammenhenger. Jeg kunne lese i øynene hans at han var glad vi hadde gjenopprettet kontakten.

Han hadde stående invitasjon hit. Jeg hadde så lyst han skulle padle havkajakk med oss. Det var hans lidenskap.

Men vi rakk det ikke. Lidenskapen tok hans liv. Det er så veldig trist...


fredag 21. desember 2012

Jorda gikk ikke under likevel

Men sånn innimellom tar panikken meg uansett.

Hva er det jeg har glemt? Har jeg husket alle pakkene, alle julehilsningene, alt jeg må skrive på handlelista..? Alt jeg skulle prøve å få til? Alt jeg skulle prøve å være?

Jo, jeg har visst det. For ingen savner noenting. Kanskje noen savner en visitt fra meg. Men så er det også gjensidig.

Jeg savner noe. Jeg savner julefreden (hva nå det er...). Men når man er den som prøver å skape denne tilstanden blir det ikke egentlig mye julefredsfølelse igjen. Mer en slags utmattelse. Kanskje jeg skal overlate juletrepyntingen til noen andre. Kanskje fredsfølelsen kommer hvis jeg bare ser på?

Min bedre halvdel har lovt å moppe gulvene også, så kanskje skal jeg bare se på alt som skal gjøres i morgen. Hm. Jeg skal tenke over det. Ofte blir det bare med tanken...

Ja, og så savner jeg et par kilo. De har visst forduftet umerkelig. Men julekjolen er heldigvis ikke stroppeløs!

Jeg gleder meg til jul. Jo, jeg GJØR det.

Litt blues:
http://www.youtube.com/watch?v=rYsXp3GMxak
og denne trenger jeg også
http://www.youtube.com/watch?v=W-DpvF8BHwk


torsdag 20. desember 2012

Rødt til ganen

Nei, det handler ikke om rødvin i dag. Det var i går. Det handler om baking og annen matlaging.

Jeg glemte å vanne ut silda. Så den tyttebærsilda ble jaggu salt! Kanskje den kan spises likevel? Vi får se... Fin julefarge ble det iallefall. Rosa på glass!

Julemuffinsene skulle få rød topping. Men jeg hadde ikke rød konditorfarge. Bringebærsaft hjalp lite. Men det ble da julemuffins likevel. Selv om de ble lyserosa (nesten gule egentlig) med lysemintgrønne sukkerkuler på. Pastelljulefarger. Men meget spiselige. Overhode ikke salte.

I går var det julebord for oss som steller hjemme. To godt voksne fruer rundt et kjøkkenbord. Med rødvin til hovedrett. Og litt nybakte knekkebrød med blåmuggost og ripsgele. Klokka midt på dagen. Vi gikk over grensen fant vi ut. Vi drakk rødvin før middag... Uffamegsjøl!

Men det gikk helt fint. Og det var veldig koselig. Vi var veldig blide og enige i alt. Denne tradisjonen skal vi fortsette med. Julekjøkkenbord på en hverdag, midt på dagen. Fordi vi kan. Fordi vi fortjener det. Og fordi det er morsomt å gjøre noe ikke alle kan, når man ikke kan gjøre det mange andre kan. Spise julelunsj på jobb for eksempel. Det kan ikke vi. Men vi kan ha julekjøkkenbord. På en hverdag, midt på dagen :)

Vi er to heldige fruer. Min fruevenninne og meg.




tirsdag 18. desember 2012

Fem magedrag med friskluft

Det er alt som skal til. Etter det blir det bedre.

Ikke alle dager er like. Ikke alle dager er bare bra. Men de fleste har noe bra. Det er viktig å huske. Og det er viktig å se det som er bra.

Hvis man glemmer det en stund, ta fem magedrag og kjenn at lungene fylles. Inn gjennom nesen, ut gjennom munnen. Det virker. Det virker. Det virker.

Det hjelper å vaske litt også. Fort. Med én hånd. Den gode. Da blir det litt bedre i følelsene. Noe er rent og det er godt. Ryddig, rent og oversiktlig. Kontroll.

Jeg gikk ut med en overmadrass, dyne og pute - for å drepe midd i minusgradene. Så hørte jeg fuglekvitter. I morgenstundens tusmørke. Det var så vakkert at jeg satte meg ned for å høre en stund. Øynene fant treet de satt i og jeg sendte dem en taus bønn om å fortsette. Satt litt til. Det var så fint.

Men så fløy de. En etter en. To satt igjen. De kvitret videre, spinkelt, men optimistisk. Akkurat som oss to her, - vi som holder fortet på hjemmebane. Vi kvitrer optimistisk videre. Dag for dag. Gjennom svarte vinteren.

Vi gleder oss til jul. Da skal vi kvitre sammen med resten av familien :)

Litt gammel jazz med Billie Holyday i dag, kanskje?
http://www.youtube.com/watch?v=9LOB_I7sgoI&playnext=1&list=AL94UKMTqg-9A_lZmS0-AFUMF6QSkGHcKL


onsdag 12. desember 2012

12.12.12

Det måtte bli denne overskrifta, straks er klokka 12 også...

Ellers er dagen som de fleste andre. Jeg kjenner ingen som har bursdag i dag, eller som gifter seg, eller skal gjøre noe annet spesielt. Dagen får gjøres spesiell på min egen måte.

Den 12.12.12...
- skinner vintersola vakkert
- brenner det lystig i ovnen
- gipsen er borte
- kaffen er god
- og snart skal jeg spise godt knekkebrød
- hodet er ryddig og magen ok
- vondtene i sjakk og
- jeg kjenner hvor heldig jeg er som har så mange å være glad i...

12.12.12 er en fin dag :) Jeg håper den er det for alle andre også!

Et musikalsk innslag er kanskje på sin plass?
http://www.youtube.com/watch?v=g2s8kagz43E


lørdag 8. desember 2012

Kjøkkenlykke

Yes, yes, yes!!! ALLE kjøkkenskap og skuffer er rene!

Tror nesten ikke det kan føles bedre. Godfølelsen kjennes i alle kroppens lemmer, organer, muskler og ledd. Og det kjennes godt, selv om det er litt vondt her og der. Når er det bare tak og vegger igjen.

Men det kan han med begge armer intakt få gjøre. Det er så enkelt at jeg trenger ikke være tilstede engang. Han trenger ikke spørre om noe. Jeg stoler på at han greier det helt alene. Og at det blir rent. Jeg har tatt kjøkkenvifta også. Torde ikke overlate den til ham. Sist han vaska ei kjøkkenvifta brukte han dekkrens... Det tar fett, nemlig.

Julefølelsen begynner virkelig å sige inn. I går vaska jeg ingenting. Bare tørrmoppa og sydde. Brukte faktisk mer tid på sying enn mopping. Kryss i taket! Ga meg først når mannen i mitt liv lurte på om jeg ikke var sliten. Jeg kjente at de siste tre bjellene kunne syes på en annen dag.

Så jeg tok en øl og så på engelsk krim resten av kvelden. Sånn krim uten action. Sånn krim jeg liker, med trivelige folk og lyse kontorer. Fatter ikke hvorfor alle "nymotens" krimserier ser ut til å spilles inn på natta, med pc'ens lys som den eneste lyskilden på kontorene. Mulig det blir skumlere av  den grunn... Da må det bety at de trenger andre virkemidler enn en god historie? Ikke vet jeg. For jeg liker egentlig ikke krim. Bare sånn koselig med dagslys.

Hverdagen er i grunnen spenning nok for meg.
Jeg må klatre opp for å nå de øverste hyllene.
Og kjøkkenlykke kan overgå det meste :)


torsdag 6. desember 2012

Skapvasker

Jeg sier jeg skal sy, men vasker i stedet. Hvem prøver jeg å narre?

Da min venninne ringte og ville ha meg med på shopping/kaffe kjente jeg at jeg ikke hadde lyst. Jeg hadde belaget meg på en hjemme-alene-dag med julekreativitet. Det hadde sikkert blitt hyggelig med en venninnetur også, men magen protesterte. Hun er en så god venn at jeg kan være ærlig og snakke sant.

Hun forsto mitt behov. Jeg har sjelden huset for meg selv.

Og jeg begynte på litt julegaveproduksjon. Sydde en liten stund. Så måtte jeg kaste noe i søpla. Dermed var det gjort. Jeg så at jeg måtte vaske skapet under vasken. Jeg tok likegodt det neste også. Jeg hadde jo allerede salmiakk i bøtta!

Og et til. Og enda et. Ja, egentlig ganske mange...

Men jeg skulle jo ikke vaske kjøkkenskap!? Eller hadde underbevisstheten min tenkt at det skulle ende slik uansett? Jeg tror faktisk det. Jeg sier noe og gjør noe annet.

Så ringte hun igjen. "Hva gjør du?", spør hun. "Eeh, kremt... Jeg vasker skap", innrømmer jeg. "Da kommer jeg!", sier hun. Avslørt...

Som skapvasker.


tirsdag 4. desember 2012

Klimakvoter

Ser på NRK1 om vårt lands shopping av klimakvoter. Det er pinlig.

Vi er i ferd med å bli for rike i dette landet. Jeg tror vi greier oss bedre hvis vi må kjempe litt hardere. Svette litt, puste litt tungt (og da mener jeg ikke i Birken!), tenke litt hardt - ja, virkelig måtte vurdere neste skritt litt alvorlig... Alt kan ikke kjøpes. Ikke god samvittighet. For er det ikke det klimakvoter handler om?

Jeg er klar over at noen mener jeg kaster stein i glasshus og til mitt forsvar må jeg få lov å si at - ja, jeg er rik, rik på kjærlighet. Og jeg har alt jeg trenger og mere til av materielle goder. Men jeg har ingen kolleger å spise lunsj med. Det er et savn. Fattig kan jeg likevel ikke kalles.

Jeg leser en del. Ikke bare bøker, men blader også. Og blir inspirert av alle vakre bilder av hus og hjem. Særlig disse som ser ut som om alt er litt tilfeldig, litt gammelt og veldig enkelt. Man skulle ikke tro de hadde brukt mange kronene på å få det til å se slik ut. Det ser også ut som om det eneste de trenger her i livet er en kaffekopp og en tørr kvist i en gammel glassbeholder.

Tror jeg på det? Tja, sånn innimellom er jeg fristet til å kopiere. For det ser så fint ut å bo slik. Det ser så rolig ut... Så enkelt og tilfeldig.

Kaffen kommer nok fra et kaffehus, brygget i en dyr kaffemaskin. Servert i en designkopp med minimal dekor. Glassbeholderen er sikkert vintage og kjøpt på et marked i utlandet... Alt skjer enten i et gammelt, men nyrestaurert hus. Alt hvitmalt. Gulvene også. Eller i et nytt hus med alle tenkelige fasiliteteter skjult i hvite vegger eller vegger av betong. Og kanskje gulv av bambus.

Men hodet mitt sier at før fotoshoten har de rensket bort all støy, stappa masse inn i skapene, kledd på seg hvite eller naturfarga klær, lagd kaffe, "pynta"med kvister (kjøpt i butikk, ikke plukket i skogen iallefall!) og tatt på seg smilet. Men er de lykkelige? Er de rike?

"There are people who have money, and there are people who are rich" (Coco Chanel)

Så pynter jeg litt videre.


mandag 3. desember 2012

adventstid

Plutselig var den her. Ventetiden.

Adventstid er levende lys, julemusikk, litt vasking og litt baking. Lage pynt og gaver. Helt som på glansbildene altså. Det er mitt mål. Jeg vil ha det sånn.

Jeg hørte Elias akselsens jule-cd i helga. Tateren som kom seg opp og fram ved hjelp av musikk. Den er verdt å høre! I ventetiden. For det beste med desemberdagene er ventingen. Og forventningen. Vi gleder oss til samvær, god mat, stille dager hvor man bare skal være til.

Jeg venter på gode dager. Dager med varme og glede. Vi trenger det nå.

Livet er skjørt...

http://www.youtube.com/watch?v=SXtC2gDIRwA&feature=endscreen

torsdag 29. november 2012

Sol ute, sol inne...

Den lave vintersola skinner så ubeskrivelig vakkert der ute! Det er seks minus, rim og nydelig vintervær uten snø. Man mister rent pusten i nytelsen...

Sola skinner inne også. Og det er ikke særlig vakkert. Jeg ser hva som skjuler seg i skinnet fra stearinlys og peisflamme på kveldene. Fysj og fy! Solstrålene kommer seg så vidt gjennom skittengrå vinduer. Gulvet ser nystrødd ut, skapdørene er fulle av fett og fingermerker, samt diverse dråper som har rent nedover. Hvite lysbrytere og dørkarmer er grå der fingrene oftest rører. Støvtråder danser fra taket...

Oh my GÅDD! Hvordan skal jeg overleve denne adventstiden med armen i gips??? For uinnvidde er det nok vanskelig å forstå at dette er et av livets store prøvelser for meg. Virkelig.

Fingermerker, støv og rot krabber inn i hjernen min som en hær på tokt etter nytt land. De brøler og roter verre enn verst i tankekaoset. Jeg tar i bruk all kunnskap jeg har om selvforsvar og teknikker i bekjempelsen av denne galskapen. Men jeg er alene mot mange.

Jeg må ta fram det store fatet som skal pyntes med adventlys og pynt til helgen. Henge opp adventstjernen. Gjøre mitt ytterste for å både kose meg med prosessen og resultatet. Nistirre inn i det første lysets flamme og bestemme meg for å overleve dette også.


tirsdag 27. november 2012

Eplekjekk

Jeg er eplekjekk rett som det er. Særlig når det gjelder smerter.

Da jeg skulle føde vår førstefødte forberedte jeg min bedre halvdel på at jeg iallefall ikke var typen som kom til å vræle... Fødselen tok til og den varte og rakk. Spesielt smertefritt var det heller ikke. Jeg trodde jeg skulle krepere og derfor brølte jeg også "æ døøør!"

Jeg døde ikke og i ettertid har jeg helt frivillig født tre til. Fordi premien er så fantastisk!

Så brakk jeg håndleddet her forleden. De smertene var til å leve med og i ettertid har jeg vært veldig eplekjekk igjen, - "herregud, det er da bare en brukket venstrearm!" Må vite. Bruddet gled desverre ut av stilling igjen og jeg fikk beskjed om å møte til operasjon. Greit det, tenkte jeg - da blir det nok mye bedre etterpå. Et skjevt håndledd kan jo gi større plager med tiden.

Operasjonen ble gjennomført som planlagt i går formiddag. Jeg var overhode ikke nervøs, men stussa litt på all bedøvelsen, beroligende og avslapende midler de putta i meg. Stemningen på operasjonsstua var god og jeg hadde en fin stund der, syns jeg. Legene var veldig fornøyd med operasjonen og forsikret meg samtidig om at det iallefall ikke var snev av benskjørhet. Godt å vite.

Dagkirurgi gir deg lov til å reise hjem når man føler det er greit og kan beholde både fast og flytende føde. Jeg drakk to glass saft og putta i meg noen kjeks for å vise at dette gikk fint Jeg var derfor på tur hjem en time etter operasjonen. Rimelig eplekjekk, om enn litt småsusete...

Legen ville jeg skulle ta Paralgin Forte de første dagene for så å gå over til Paracet etterpå. Kjære vene, tenkte jeg - men ok, det kunne være greit å være føre var. Det kunne jo bli litt småvondt når bedøvelsen gikk ut i løpet av natta...

I dag er eplekjekkheten borte som dugg for solen. Smertene er nesten uutholdelige og jeg syns egentlig litt synd på meg selv. Jeg har kroppen full av smertestillende, men det hjelper ikke! Fy fasan, jeg skal aldri si "pytt sann" mer. Men jeg gråter ikke, altså. Det får være grenser...

Tror jeg trenger litt musikk som avledning nå...
http://www.youtube.com/watch?v=wBkTUzKAiXQ&feature=list_other&playnext=1&list=AL94UKMTqg-9DFZgJwoItSuJCxz1sMARzf

søndag 25. november 2012

Eksperter


Hødd vant Cupfinalen i dag. Det liker jeg. At det laget som så på det å komme til finalen som en seier. Og som ville vært fornøyd med det. Tromsø regnet nok med å vinne denne kampen.

Jeg blir ofte frustrert over alle "ekspertene" som på forhånd skal fortelle oss det mest sannsynlige resultatet av konkurranser. Og som etter konkurransen skal forklare hvorfor det gikk som det gikk. Kan alt forklares da? Og hva gjør all forhåndsomtale med konkurrentene på forhånd..?

Jaja, ikke mitt største problem ettersom jeg ikke greier å engasjere meg så veldig for konkurranser. Jeg fikk en veldig liten porsjon av dette genet ved unnfangelse. Egentlig kjeder det meg. Jeg likte ikke spill eller konkurranser i barndommen heller. Alle trodde jeg var redd for å tape. Hvis jeg var redd for plasseringen var det nok heller å komme i fokus på grunn av å havne lengre opp på pallen...

Joda, jeg konkurrerte og jeg hatet når noen heiet på meg, særlig hvis de i tillegg sa navnet mitt. Ville synke i jorda av overivrige foreldre. Jeg deltok av hensyn til dem. Men la opp svært tidlig.

Jeg måtte levere inn instrumenet jeg skulle spille i korpset 17. mai også. Jeg hadde sagt ja til å stille opp som "vikar" denne våren. En kjekk dirigent greide å overtale meg. Men selv i en alder av 16 orket jeg ikke tanken på å måtte gå forrest i toget (instrumentet krevde det). Jeg kasta opp før øvingene. Min kloke mor tok affære og ba meg levere instrumentet. Jeg gjorde det, 16. mai...

Det hendte lærerne spurte oss elever den gang på 70-tallet om noen ville lage foredrag om spesielle emner. Det var ikke så vanlig med framføringer da, som elevene i dag blir vant til fra første klasse. Det rare var at DETTE ville jeg. Jeg måtte stå forrest og snakke. Alene. Men det var helt greit. Jeg likte det, selv om jeg hadde nerver.

I voksen alder har jeg nok funnet ut at jeg er et "informasjonsmenneske". Jeg trenger forklaringer, utredninger og faktakunnskap. Jeg har behov både for å motta og å gi slik informasjon. Og jeg har vært svært engasjert i å gjøre f.eks skoleverket oppmerksom på dette med riktig mengde, til riktig tid og riktig form for kommunikasjon.

Og så går det opp for meg at her er det noe som skurrer. Jeg forteller at jeg ikke liker alle ekspertuttalelsene og kommenatrene rundt idrettskonkurranser. Men at jeg har behov for både å få og gi informasjon. Er det slik at jeg bare liker min egen informasjon? Vil jeg ikke lytte til andre? Blir jeg en sånn som vet mye om mindre og mindre?

Nei, det er da heldigvis ikke sånn. Jeg tror kanskje det handler bare om fotball. Som jeg syns er kjedelig. Og da vil jeg ikke høre på hverken informasjon eller fakta...

Men jeg likte at Hødd vant:)
Ja, og så likte jeg at jentene tok stafettgull i dag:)


fredag 23. november 2012

Dagens outfit

Synes jeg virkelig traff i dag!



Sånn ellers, bortsett fra å se meg i speilet, drikke kaffe og høre på radio - skal jeg prøve å moppe litt. Nei, jeg greier ikke la være. Men jeg skal være SÅ forsiktig!

Så vil jeg bare presisere, - utseende betyr nada om man ikke har annet å by på!
http://www.youtube.com/watch?v=KHxmr3vZlAk&feature=context-vrec



torsdag 22. november 2012

Skjebnen

Jeg tror ikke alt er tilfeldigheter.

Et håndleddsbrudd, - ok. Det kan jeg absolutt leve med. Men kan jeg leve med det slik legen vil? Det er søren så vanskelig. Å ta vare på meg selv har vel aldri stått på førsteplass. Vel, på min egen måte i såfall. Ved å fornekte. Og å trosse.

Jeg forteller andre om de viktige tingene i livet. Det viktige med å ta dagen som den kommer. Gjøre mest av det man har godt av. Hvordan greie å snu negative tanker til noe positivt. Jeg liker å være en som gir råd og veiledning i vanskelige situasjoner. Jeg liker å få mennesker til å oppdage de gode sidene ved seg selv. Og å ta vare på disse - for å greie en krevende hverdag. Jeg liker også å medele hva som er bagateller i livet, kanskje påpeke dette litt krasst. Men med baktanke om at det skal virke positivt. Utfordre andre til å tenke to ganger...

Men å leve slik man lærer bort? Jeg er et skoleeksempel på det motsatte. Derfor har nok skjebnen begynt å snakke til meg. Ganske krasst. Som for noen år siden da kroppen hadde sluttet å snakke til meg og fant det nødvendig å brøle for at jeg skulle oppfatte signalene.

Jeg var litt tøff med håndleddet. Greide jo så mye likevel, hahahaha! Etter noen dager jog plutselig smertene gjennom armen igjen. Langt bak i underbevisstheten tenkte jeg vel at jeg ikke burde gjort alt jeg gjorde. Og det viste røntgenbildet. Det må en operasjon til, fordi skjevheten hadde glidd ut igjen. Jeg kjente at jeg ble flau. Det hjalp ikke at legen sa at dette skjer innimellom. Jeg tror det skjer mennesker som meg. Sånne som ikke hører på gode råd.

Så nå skal jeg operere. Og da får jeg bandasje og ikke gips. Ingenting som holder armen stiv og på plass... Det må jeg greie selv. Og jeg greier jo det meste..?

Dette blir en førjul med lys og julesang, tror jeg. Lite annet enn kos og læring. Man lærer så lenge man lever, sies det. Jeg håper det.

En liten hyllest til ham som holder ut med mitt urolige vesen:
http://www.youtube.com/watch?v=_SH8W2jBb_4&feature=related

mandag 19. november 2012

Krystallsyn

 Da jeg var liten hadde jeg noen skatter.

Mitt lille hjerteskrin i hvit plast med blankt lokk inneholdt en bitteliten pilleboks som akkurat rommet en klinkekule. Jeg tror både pilleboksen og klinkekula var veldig gamle. Kanskje hundre år gamle. Jeg fant dem på kottet på loftet i mammas barndomshjem. Kanskje var det mamma eller min morfar som hadde gjemt denne klinkekula i pilleboksen. For meg var de verdifulle skatter.

Hjerteboksen inneholdt også et armbånd av "gull og diamanter", jeg trodde iallefall det. Et skjell fra et fremmed land (min gammelonkel var sjømann), et par andre krystaller, - men det beste: En stor rød "diamant"! Denne diamanten var av plast og hadde hengt på et smykke. Jeg brukte den til å se på verden med.

Jeg lå i gresset med den røde diamanten foran høyre øye, mens jeg knep igjen det venstre. Grantrærne, epletrærne, gresset, kyrne, husene, blomstene, insektene, skyene - alt ble rødt. Og det ble tidoblet! Og verden ble så vakker! Diamanten var slepet, må vite.

Jeg seilte i veg i dagdrømmenes land, bekymringsløs, varm og myggkløende. For det var som regel sommer i barndommen.

Disse skattene og enda flere til fant jeg plutselig igjen for en tid tilbake. Entusiastisk som en liten jente viste jeg dem til mine voksne unger. Jeg ble plutselig fem år igjen og forsto vel ikke helt at deres entusiasme ikke var like stor som min.

Det er et himmelrike å finne slike ting som betydde så mye i barndommen. Skattene var mine, bare mine, litt hemmelige og jeg kunne dra på all verdens reiser med disse i lommene. Det beste var at de samme følelsene, spenningen, alvoret og bekymringsløsheten kom tilbake med disse gamle skattene.
Dessverre er den røde diamanten borte nå, men jeg har da litt igjen...

Med slike barndomsminner tror jeg vi står godt rustet i voksenlivet :)



lørdag 17. november 2012

Is there anybody in there

http://www.youtube.com/watch?feature=endscreen&NR=1&v=jySUpMqmzd4

Pink Floyd vekket mitt bevisste forhold til musikk. Det var i 1977. Jeg var 13 år. En guttejente som holdt på å bli en liten kvinne. Hormonene raste rundt i virvelvinder, guttene banket på hjertedøren og jeg begynte for alvor å gre håret. Mammas hjemmesydde (fantastiske) klær ble ikke lenger akseptert, ei heller pappas ønske om at jeg måtte være ei fornuftig jente (det vil si være inne klokka 21). Jeg var ferdig med fletter og foldeskjørt (det var ikke noe frivilling "outfit" noensinne). Jeg ville finne min egen identitet.

Jeg var redd for det som skjedde, men ville være med på reisen. Iallefall innimellom. I perioder gjemte jeg meg bort på rommet mitt. Slukte bøker om ung kjærlighet og problemfylt forhold til foreldre og verden rundt. Skrev haugevis av dagbøker, dikt og egne påbegynte romaner. Sydde, klipte, limte, tegnet og fløt bort i kreativitetens rosa skyer. Gråt og drømte om hverandre.

Så lokket hormonene meg ut fra rommet igjen. En ny forelskelse, ungdomsklubb, dunkel belysning og vrikking etter Boney M...

Noen satte plutselig på en plate med Pink Floyd. Jeg var helt solgt. Jeg fant linken mellom de homonelle flyturene og mitt indre selv. Her er jeg, tenkte jeg. Det er slik jeg er, det er slik jeg føler, det er slik jeg tenker.

Someone was in there.


fredag 16. november 2012

Jeg vil, jeg vil

...men får det ikke til!

Jeg har alltid villet mer enn jeg burde, mer enn det som er sunt og klokt, mer enn mange. Lite flink til å la humla suse. Med brukket håndledd er det VELDIG mye jeg vil, men ikke får til.

Jeg liker å vaske. Ikke fordi at vaskinga er så morsom, men det blir så rent og godt, både der det er vasket og i sjela. Kroppen min er ofte i ulage og den sier ifra når jeg bør la moppen hvile. Likevel får jeg som regel til å gjøre rent på et eller annet vis, med litt lengre tid eller med kreativitet. Med gips er det verre. Gipsen tåler ikke vann... Og armen er umulig å vri på. Skuldrene verker etter feilbelastning. Hva gjør jeg nå da??? Jeg vil vaske!!!
......
For ham som nok en gang skal operere hjernen sin er mine stønn over et brukket håndledd et hån. Hva betyr det vel om hybelkaninene vokser seg fete når man ikke får sove om natta, ikke eier matlyst og ikke greier å konsentrere seg mer enn få minutter av gangen... Den evige angsten for anfall og den evige dårlige samvittigheten for å påføre oss nærmeste bekymringer. Den evige stillstansen i livet, aldri vite hva dagen bringer, aldri ha følelsen av å komme videre. Og han vil og han vil, men får det ikke til.

Håpet er tilstede. Håpet om at nye funn på riktig sted vil endre livet, endre alles liv. Når den evige angsten og den evige stillstansen er opphevet. Når oppturen kommer. Den skal det. Vi må alle tro det.

Den dagen skal jeg slutte å vaske så mye. Den dagen brekker jeg gladelig et håndledd til. Stemningen, samholdet og lysene skal få skinne likefullt. Det skal jeg greie å få til med et brukket håndledd.

Pink Floyds "Time":

http://www.youtube.com/watch?NR=1&feature=endscreen&v=xYxY_P8Vn3k

mandag 12. november 2012

Gips er tingen

Jeg har ofte sagt "hadde jeg bare hatt en bandasje eller et par krykker!" Synlige skader og sykdom får oppmerksomhet, naturlig nok, men at det virker SÅ mye hadde jeg vel aldri sett for meg...

Masse hyggelige meldinger på telefon, sms, facebook og instagram, besøk og invitasjon til lunsj, er bare noe av oppmerksomheten de siste dagene etter armbruddet. Det er veldig hyggelig! Absolutt! Og jeg tar gjerne imot mer. Ikke fordi jeg synes synd på meg selv. Jeg gjør ikke det. Et armbrudd er vondt i starten og litt upraktisk. Men sammenlignet med andre lidelser er det "peanuts".

Jeg håper jeg husker på dette selv. For jeg er som andre folk og blir mer forferdet av bandasjer, blod og sånt enn det jeg ikke ser... Samtidig er jeg en av tusener som har vondt både her og der, men som skjuler det bak et "friskt" utseende. At tankene vrikker på seg, av og til ganske alvorlig, er ikke så lett å bandasjere. Det verken synes eller høres for utenforstående. Men det er mye mer slitsomt å leve med enn et brudd.

På et rehabiliteringssenter fikk jeg en gang kjeft av en medpasient, - jeg kunne bare ha meg hjem til ungene mine for jeg var frisk nok til det, mente hun. En annen dag på samme sted hørte jeg en mann si til en annen da jeg gikk forbi, "hun ser da ikke syk ut i hele tatt!". Noen forsto meg likevel og den beste kommentaren var da ei dame tilbød seg å låne meg ei krykke slik at jeg skulle slippe å forklare at jeg ikke var så frisk som jeg så ut.

Akkurat nå har jeg det veldig bra! Tankene spiller på lag og kroppen har fått varmebehandlig på Gran Canaria nettopp. Og med all den hyggelige oppmerksomheten på grunn av en gips skal jeg ha det godt i mange uker framover!

Hei og hopp, da tar gutten min og jeg noen dager på Rikshospitalet!


søndag 11. november 2012

En brukket opplevelse

Vanligvis holder jeg igjen på forventninger og det å glede seg for mye. Det kan jo skjære seg på noe vis. Og da blir man ikke så skuffet hvis det går galt. Om man har tatt forbehold...

Det gjorde jeg ikke på fredag. Jeg gledet meg og kjente forsiktige små sommerfugler i magen. Hadde kanskje langt bak i underbevisstheten bestemt meg for endelig å gi meg lov til å slippe til godfølelsene, helt uten forbehold!

Kjolen var fin, de grønne skoene og veske i samme farge gjorde susen. Vinglasset i skybaren var avslappende og stemningen steg med god mat, god drikke og fin underholdning. Jeg tror jeg visste at kvelden ville bli bra. Jeg smilte nok mye. Og jeg danset mye.

Nå er ikke høye hæler det jeg går mest i og ikke danser jeg så ofte heller. Kombinasjonen av dette og litt vin, - og ikke minst en ekkel kant på dansegulvet, gjorde at jeg flere ganger holdt på å snuble. Men jeg ga blaffen og fikk virkelig svingt meg. Det var så gøy å danse!!! Vissheten om at hoftene mine ville streike dagen derpå ble fullstendig ignorert. Ingen forbehold her!

Da kvelden nærmest seg slutten vrikket jeg foten nok en gang. Jeg måtte ta meg for på et bord som var like ved. Der og da forsto jeg at nå var dansen over. Jeg tenkte at slik er det å brekke håndleddet.

Men kvelden hadde vært fantastisk fin!!! Gipsen på armen er et fint minne om en sjelden kveld :)


fredag 9. november 2012

Høydepunkt

Når man ikke har fryktelig mye annet å tenke på, blir tanken på de små detaljer plasskrevende.

Jeg skal på julebord i kveld. Det eneste i år. Jeg husker for noen år tilbake da jeg var lei av middager med styrefolk, kunder, kolleger, julebord, julelunsjer, avslutninger meg her og markeringer meg der. Det kan bli for mye av alt.

Men når en slik begivenhet er sjelden blir detaljene desto viktigere. Og for en kvinne; "Hva skal jeg ha på meg?" Før fant jeg noe i skapet. Orket ikke bruke mye energi på å spekulere i hva andre skulle ha på seg, hvilke farger som var in i år eller om jeg hadde nok hele strømpebukser (man må ha to nemlig, for den man har på kan lett rakne).

Sett med andres øyne kan jeg kanskje ikke påstå at forberedelsene til denne kvelden har vært spesielt tidkrevende denne gangen heller. Likevel mye mer tankerevende enn det vanligvis er for meg. Særlig den siste uka.

Da jeg plutselig kom over et par mørke flaskegrønne sko tidligere i høst - dukket idéen om en svart enkel kjole som tilbehør opp... Ukene har gått, men denne uka måtte jeg begynne å se etter en slik kjole, eventuelt sy en, hvis den ikke fantes i butikkene. Jeg ruslet derfor innom H&M (prøver det rimeligste først) en dag jeg likevel skulle på kjøpesenteret. Liker fremdeles å slå to fluer i ett smekk. Jeg skulle handle middager på Obs! uansett.

Underet skjedde og jeg fant den rette kjolen etter å ha prøvd kun én før. Den kosta heller ikke noe særlig (det passet fint, for da kunne jeg legge sammen sko pluss kjole og sluttsummen ble beleilig overkommelig).

Sy måtte jeg likevel, for kjolen måtte legges opp ettersom jeg kun "rager" såvidt over kjøkkenbenken. Og det tok sin tid, med fór og splitt bak tok den jobben en liten kveld. Men det måtte til for at kjolen skulle gå rett over knærne istedet for rett under... Viktig forskjell.

Så var det resten av tilbehøret. Strømpebukse for eksempel. Nå har jeg kikket både på Rema og Prix, men den hudfargen de har på strømpebuksene der er ikke bra. Joda, jeg kan ta svarte, men det var ikke det hodet mitt hadde sett for seg denne gangen! Derfor blir det nok en tur på Lindex eller en annen butikk som har flere hudfarger å velge blant. Sist jeg hadde denne utfordringen endte jeg opp med en syltynn holdinn-sak til nesten hundre kroner. Den raknet etter to timer. Det likte jeg dårlig. Helst vil jeg finne rimelige, fine, i rett farge, gjerne to-pack - til sånn ca 39 kroner eller no' sånt. O' halleluja!

Veske for anledningen trengs nok muligens også. Det er det som har ligget og kvernet i bakhodet i hele natt, kjenner jeg. Uff, det er jammen litt å tenke på! Menn har det jaggu enkelt. (De bare vet det ikke, for de må uansett ha hjelp til å finne fram dress og tilhørende skjorte og slips for enhver j... anledning!)

Jeg har en liten sort veske, min mors 40 år gamle, som har gjort nytten når jeg ikke har funnet noe annet. Men den er svart og med kort hank (sjarmerende også). Nå har jeg lyst på en mørk flaskegrønn med lang hank. Slik at den kan henge av seg selv mens jeg prøver å holde glasset med velkomstdrikken uten å søle.

Men hvordan skal jeg finne en sånn som jeg har i hodet? Det skjer jo aldri! Iallefall ikke når man trenger den. Jeg skal likevel driste meg til en bitteliten runde for å se om vesken tilfeldigvis dukker opp, rimelig, raskt og akkurat som tenkt... For i dag er dagen!

...................

Neglene er allerede lakkert. Armbåndet tredd av grønne perler. Det kribler forsiktig av forventning i magen. For jeg fant strømper i rett farge ( ikke to-pack til 39, men 3 for 119!) og faktisk også en veske i flaskegrønt. Men uten skulderrem. Må vel greie å la være å søle.
Jeg tror det blir en fin kveld :)


onsdag 7. november 2012

Noen leser

Etter en litt tøff start på dagen måtte jeg finne noe å fylle hodet med. Jeg skulle sy, men da vandret tankene dit jeg ikke ville. Da er det lurt å presse tankene over på noe positivt. Har jeg lært.

Før første gang etter at jeg startet å blogge (bortsett fra dag to) husket jeg at det gikk an å sjekke om noen i det hele tatt leser det jeg skriver. Joda, jeg får noen koselige meldinger fra kjente og kjære om at de leser! Og det er veldig hyggelig:)

Siden jeg startet min nye hobby for noen uker siden, nærmere bestemt den 14. september 2012 - har jeg hatt 1351 sidevisninger, - ett tusen trehundre og femtien..! Jøss! Da jeg så at det også var 3 svenske, 3 amerikanske, 2 engelske og 1 tysk,
ja DA... Jeg er overveldet.

I bloggsammenheng er ikke dette allverden, men for meg er det en skikkelig opptur og samtidig litt skremmende. Skremmende fordi jeg forstår hvor langt en liten stemme som min kan nå, på så enkelt vis, på så kort tid og kun ved å skrive om hverdagslivet...

Så tar analytikeren over. Eller noe annet med et navn jeg ikke liker.
HVEM leser, bortsett fra de jeg kjenner? Er det noen som kun er nysgjerrige og vil bruke det mot meg på noe vis? Er det noen i helsevesenet som har funnet et interessant kasus?
Nei, jeg må slutte å analysere! Herregud. Den murringen i magen er til å leve med. Jeg henter fornuftstemmen og går hånd i hånd med den en stund.

Den sier at 1351 sidevisninger er ikke antall mennesker, men en del mennesker som leser bloggen min de dagene jeg skriver, samt sjekker siden også de dagene jeg ikke skriver. Slik kan 10 mennesker raskt bli til et par hundre sidevisninger. Likevel må det være noen fler enn 10 personer som leser. Konklusjonen vi gjør, fornuften og jeg, er at jeg kan ta fram gleden over at noen syns det jeg skriver treffer en liten nerve og kanskje får noen til å føle seg bedre, eller at en følelse av gjenkjennelse gjør en mindre ensom. Kanskje har vi alle hver våre vrikkede tanker, - vi er litt for glad i noen, litt mindre glad i andre, litt for bekymret for en del saker og vi blir slitne av å skulle greie alt så bra. Sinte er vi alle en og ennen gang, frustrerte rimelig ofte, lei oss og til og med urimelig sure enkelte dager. Og alt er normalt.

En annen sak jeg også gleder meg over i dag er Obamas valgseier i USA. Kanskje fire nye år med ham vil gjøre noe positivt "over there" etterhvert. Rom ble ikke bygd på én dag! Jeg savner at folk ikke forstår at det som regel ikke hjelper å kaste ledere og trenere hver gang noe ikke er helt bra. Hvorfor får man ikke sjansen til å lære av feil og å rette opp? Skal læring alltid overføres til nestemann? Jeg tror ikke noe på denne bruk og kast-mentaliteten av ledere. MEN når det er sagt, - at folk gir seg på topp, - ja DET er flott det! Det fører til at vi husker det positive, får forbilder vi vil strekke oss mot, flere får lyst til å gjøre det samme:) Den mentaliteteten liker jeg.

Ekstremt dårlige ledere må likevel ofres noen ganger. Særlig de som ikke har selvinnsikt. De må beskyttes mot seg selv og fratas verv som gjør dem til dårlige forbilder og muligheten til å utøve makt. Som en viss ordfører vi har hørt mye om i det siste...

Jaja. Ute er det vinter. Det nærmer seg den tiden av året alt skal gjøres rent, bakes, kjøpes inn.
4 av 20 rom er rene. Intet bakt, intet kjøpt... Altså, mye å tenke på. Mange seire å bekjempe.
Mot en mørk årstid med talglys, forventning og glede. Jeg SKAL ha tid til dette!
En stund hver dag, midt i tankene om travelhet.


tirsdag 6. november 2012

Tro

Leste noe Linn Skåber hadde skrevet om tro i dag. Og fant ut at jeg var veldig enig med henne.

Er det ikke bedre å tro enn å vite? Bære et håp og en tro, ikke på død og liv alltid vite skråsikkert... Det har blitt en trend å lage tv-programmer som skal finne bevis, teste og knuse myter, gjøre narr av alternativ tankegang og tro.

Jeg har aldri vært religiøs i tradisjonell forstand, men jeg har alltid trodd. Trodd på at vi mennesker ikke er allmektige, at det finnes en annen kraft og at det skjer ting vi ikke kan forklare med fornuft. Jeg har ikke behov for å krangle om bibelens tekster. De ble skrevet for over 2000 år siden, den gang man trodde jorda var flat og måtte finne forklaring på hendelser ut fra det de visste den gang. Hvordan tro, gjøre, hvordan tenke og hvem man skulle tilbe, - ble forklart ut fra den kultur og den tid de levde i. Hadde bibelen blitt skrevet av noen i et annet land hadde tekstene blitt annerledes.

Å tro, eller påstå at disse tekstene er det eneste rette, er heller ikke bra. Like lite bra som å mene å vite at kun den eller den troen er den rette. Å tro må da være en personlig sak!

Jeg tror de aller fleste mennesker trenger å tro på noe. Uansett hva man tror på. Som også Linn Skåber sier i sin kronikk.
Hennes bestemor strakk hendene mot "lyset" og sa at "nå kommer jeg til dere" i dødsøyeblikket. Når  noen vil forklare dette i hjel blir det en krenkelse for henne. Både Linn og de andre som opplevde dette må få ha sin tro uten å bli innvadert av bedrevitere.

Da jeg var barn skjønte jeg ikke hvorfor alle dem jeg opplevde var rundt meg ikke ville vise seg. Jeg så dem ikke, kun følte. Jeg føler også i dag nærvær av andre sjeler, det gjør meg bare trygg og glad.  Likevel, hvorfor skulle noen ha behov for å be meg slutte å tro på det? Fordi det skremmer dem selv..?

Jeg tror også at Joralf Gjerstad har gjort utrolig mange gode gjerninger i sitt liv. Når han nå, gammel og sliten forsvarer seg noe og prøver å forklare litt, kommer "vitenskapen" og forteller oss at "joda, friske kan man bli av all slags placebo..!" Man blir iallefall ikke frisk av all vitenskapen, ikke engang den man tror på.

Jeg tror på det å tro og at ingen egentlig vet.

Blue skies, Tom Waits:

http://www.youtube.com/watch?v=YErXozSHW9w&feature=BFa&list=AL94UKMTqg-9BDxNZOybRbK_np1W_t39Ml


søndag 4. november 2012

Hometown

Å være hjemme, gjøre hverdagsting, spise hverdagsmat, gå tur på samme stien, kjenne hvordan man eier seg selv og det kjente. Trygghet. Hverdagen er undervurdert.

Det er søndag i dag og sånn sett ingen hverdag, men det er en helt vanlig søndag, - lik de fleste andre søndager og da blir det på et vis hverdagsfølelse. Jeg kjenner jeg liker det veldig godt!

Jeg har hatt "ferie" i 14 dager. Det vil si, jeg har vært 14 dager i varmen for at muskler og ledd skal få en bedre periode. Ja, stivheten løser seg opp og smertene avtar. Slik det bør. Jeg slapper av og bekymringer blir noe fjernere. Men det er så kjedelig et liv! Naturen her hjemme er mye vakrere. Det er mer stas å spise ute av og til enn hver dag. Solen er fin, men varm. Å sole seg er slitsomt for solsengene er pyton å ligge i...

Men kjære vene, det er jo litt fint også. Noe av det. Fint å kjenne på følelsen av å gi noe til de jeg reiser med og gi dem der hjemme litt fri fra meg. Det er jo både sunt og lurt. Så er det fint å gå tur og å se på solnedgang og bølger i havet.

Men det er best å være hjemme.

http://www.youtube.com/watch?v=m6lWkiQ9fF8


fredag 19. oktober 2012

Å fylle en koffert

Det som var så lett før. Jeg begynte gjerne å pakke lenge før reisen, gjerne en uke før. La plagg etter plagg nedi kofferten, etterhvert som det var vasket og "ledig" for pakking. Hadde full kontroll på hva som skulle brukes til hva og hvilke sko som var nødvendig. Jeg glemte vel egentlig aldri noe.

Nå er jeg ferdig pakket, dobbelt så mye bagasje som trengs, men det får så være. Vet ikke om klær og sko passer sammen, men jeg skal for det meste gå lettkledd på tur i fjellet eller ligge i solen på en madrass. Om kvelden er det mørkt og ingen ser om ikke alt er rett sammensatt. Det er det bare jeg som vet.

Magen er i opprør som vanlig når jeg skal reise. Ulykker og flystyrt, feil av dag og tidspunkt... Alt har rast gjennom hodet siste døgnet. Katastrofetanker heter det. Kjent stoff, men man venner seg aldri til det. Uten disse tankene hadde jeg sikkert virkelig trodd noe var galt, så det skal kanskje være sånn.

Gleden over å være på reise kommer først når jeg virkelig er det. Det vet jeg. Sånn sett vet jeg at det blir fint. Ennå er det bare småkryp i hele mitt indre. De rundt meg har savnet gleden og forventningen i ansikt og stemme, jeg har registrert det.

Men i morgen, når jeg sitter i solnedgangen med et glass vin, DA skal jeg nyte og være i nuet. Og smile. Og sende varme tanker hjem:)

Snakkes om 14 dager!


tirsdag 16. oktober 2012

Pausefyll

Ordene har tatt ferie. Humoren stakk av og ironien følte seg plutselig veldig veldig ensom.

Noen dager er det vanskelig å skrive. Planen min for denne bloggen var å sette ord på hverdagsproblematikk, hverdagsopplevelser, rare tanker (som jeg kaller vrikkede), glede, kanskje sorg... Skrive med et annet perspektiv, forhåpentligvis litt humor og et snev av ironi.

Men så hender det at denne evnen tar seg en pause. De siste dagene har nok hodet vært opptatt av bare det å være tilstede i den virkelige verden og ikke i en tankeflukt på nettet. Det er fint det også. Likevel, når jeg kjenner på savnet av å sette ord på tanker og opplevelser må denne bloggingen være noe som er positivt! Å endelig kjenne på lysten til å skrive, formidle og dele tanker og opplevelser er noe jeg har savnet i årevis.

Da jeg var barn og ungdom skrev jeg hele tiden. Jeg hadde nok vanskelig for å fortelle om alt jeg tenkte på til andre, men med skrivingen letta trykket. Jeg fortsatte å skrive til jeg ble voksen, men så kom hverdager med familieliv og det ble liten tid til skriving og andre kreative sysler. Jeg tenkte ikke så mye på det den gangen, men i ettertid har jeg innsett at mine ryddegener tok vel overhånd. Jeg rydda bort penn og papir, tegnesaker, symaskin, vev og mye annet jeg fylte livet med tidligere. Jeg hadde ikke tid og var der og da enig med meg selv om at det sikkert ble bedre tid siden... Tenkte at dette var bare naturlig.

Årene gikk og det gikk sakte opp for meg at jeg hadde rydda bort en viktid del av meg selv. Å tenke at "til helga skal jeg være kreativ" var lettere sagt enn gjort. Inspirasjonen hadde da gjerne gått seg vill i tanker om alt det andre jeg måtte gjøre først, og når stunden kom hadde mangelen på overskudd dytta inspirasjonen enda lenger vekk.

Det er rart hvor voksen man må bli for å forstå at å "rydde bort" deler av seg selv ikke er så veldig lurt. Og det er ingen andres skyld. Jeg er dødsflink til å skulle vente med "desserten" til jeg har spist hovedretten - opptil flere ganger. Da er det ikke mye plass til dessert! Ungene sa for årevis siden "du er som pappa'n til Albert Åberg du, - skal bare, sier du hele tiden!" Ja, jeg skulle bare, alt mulig, i beste mening. Slik at jeg kunne sette meg ned og kose meg når jeg var ferdig... Og ferdig blir man jo aldri.

Derfor må man ta mange små pauser som man fyller med dessert og andre gode ting. Man må bevilge seg tid til det man elsker å gjøre, selv om det ikke er tid. Da blir man et helere menneske og et helere menneske er bedre å leve med, både for andre og en selv:)

Humor, - ikke så veldig nei. Ironien er fremdeles på pauserommet. Men jeg fikk da formidlet noen tanker likevel. På alvor.

Her syns jeg Pink Floyds "Shine on you crazy diamonds" passer:

http://www.youtube.com/watch?v=4fxRN_RnpDc&feature=related

fredag 12. oktober 2012

Gullgress

Det er bare så vakkert ute i dag! Jeg mister rent pusten og må nesten puste rolig fem ganger ned i magen så jeg ikke helt flipper ut (min metode når følelsene tar overhånd...)

Etter en kjapp frokost, en kjapp rydderunde og litt krangling med diverse stemmer bar øret, tok jeg meg selv i nakken og gikk ut. Det er jo det aller lureste, for hadde jeg venta til i ettermiddag hadde nok sola gått ned før jeg fikk sukk for meg!

Jeg vet dette høres rart ut, men jeg sliter noe med prioriteringer som gavner meg selv innimellom. I dag ville sintestemmen både tørke mer støv, handle, lage vaffelrøre til i ettermiddag... Jeg greide heldigvis å ignorere dette udyret og kom meg ut, puh.

Og hvilken glede! Det var sol midt i øynene, rim i skyggene, men varmt i sola. Trær i de nydeligste høstfarger og gullgress på marka. Stiene var bløte, men goretexskoene holdt ord og holdt meg tørr. Den rene, kjølige og klare lufta var til å bli beruset av! Lykkefølelsen til å bli smårar av - og derfor måtte jeg altså puste dypt for ikke helt å ta av. Jeg svevde bare nesten...

Jeg ar altså SÅ fornøyd med mitt valg at jeg tror resten av denne dagen blir like fantastisk:)



torsdag 11. oktober 2012

Linker til sanger

Lullaby:

http://www.youtube.com/watch?v=Ja9iENIjU8U

Yesterday is here:

http://www.youtube.com/watch?v=IbvzYii3z0I

Nyt!

Sunny side

Det er sol! Og det vil det visst bli den neste uka! Det er så godt :)

Linken jeg prøvde å legge ut i går funka selvsagt ikke når jeg glemte å trykke på "legg til kobling"... Den som er nysgjerring finner nok sangen på youtube likevel.

Det er torsdag, vaskedag i mitt hode. Ja, jeg skal snart begynne! Men det er mye morsommere å skrive litt, sy litt, gjøre klart rommet vi har pussa opp, pynte litt, kjenne på forventningen... Hva vil han synes om rommet, gutten vår?

Å glede ungene våre er vel den største gleden en mor kan ha! Jeg vet jeg av og til kan prøve dette så mye at det nesten blir litt mye. Man er ikke alltid like mottakelig for å gledes. Noen ganger vil man bare være i fred, kjenne på sine egne følelser, uten å være nødt til å være takknemlig for hva noen gjør for deg. Jeg vet det.

I dag vil jeg glede meg til i morgen. Til klemmen fra gutten vår. Til stemmen, til sangen, til lukten. Til samværet og lyder i huset.

Jeg er også takknemlig og glad fordi litjpia ringe fra det store utland i går. Hun har det veldig bra, lærer mye og opplever et liv langt fra norsk hverdag. Hun trenger denne opplevelsen, trenger å kjenne på følelser for andre enn oss, kjenne hvor bra det er å være fra et land uten problemer.

De to som har flyttet og bor i eget har det også godt. Det er godt å kjenne på selvstendighet, føle aksept og anerkjennelse fra arbeidsgivere. Kjenne at voksenlivet er både krevende og fint. Komme hjem og ta del i felleskapet når de vil, komme hjem og spørre om hjelp når det trengs, komme hjem og prate om regninger, strømpriser og andre voksenting...

Jeg er verdens heldigste mor. Jeg har fått fire flotte barn som greier seg utmerket på egen hånd, som har en ballast det går an å bygge en framtid på. Erfaringer på godt og vondt som gjør dem bedre rustet for det som måtte komme av utfordringer. Ubetinget kjærlighet som gjør dem i stand til å elske andre enn seg selv. Grenser som gjør dem i stand til å ta egne valg. Jepp, jeg vet dette høres kvalmt ut for noen, men jeg mener det likefullt! Jeg ER stolt.

Så var det vaskedagen... Men først, en hyllest til mitt livs kjærlighet. Og denne gangen er det ikke Tom Waits, men en dame ved navn Patsy Cline som synger:

http://www.youtube.com/watch?v=2OVtpnpCOKM

onsdag 10. oktober 2012

Tom Waits

Som mine eventuelle lesere har forstått, jeg liker Tom Waits veldig godt. Og jeg har lurt litt selv på hva det er jeg fasineres sånn av.

Han har uten tvil, mener jeg, veldig gode tekster. Jeg tenker at også han har litt "vrikkede tanker" og kanskje er det det som treffer meg sånn. Musikken er også fin i mine ører. Jeg har forstått at jeg liker det som tenderer mot både blues og jazz, samtidig som noe av musikken er både rå og brutal. En miks av ballader og det jeg nevnte før, i kombinasjin med stemmen hans, - ja det rører i det dypeste i meg.

Stemmen hans er preget av levd liv, røyk og sikkert mye alkohol. Men den er vakker. Jeg liker denne typen stemmer bedre enn de fleste andre.

Tom Waits utseende betyr ingenting for musikken, men jeg ser også noe her, til tross for et nærmest skrekkinngytende ansikt innimellom... Jeg tror det handler om ærlighet.

Ærlighet i musikk, tekst, levd liv, utseende. Jeg liker ærlighet.



Yesterday is here

http://www.youtube.com/watch?v=6Dnv5L59eSo&feature=related


If you want money in your pocket 
You want a top hat on your head
A hot meal on your table 
And a blanket on your bed
Today is grey skies 
Tomorrow is tears
You'll have to wait 
Till yesterday is here

I'm going to New York City
I'll be leaving on a train
And if you wanna stay behind 
Till I come back again
Today is grey skies 
Tomorrow is tears
You'll have to wait 
Till yesterday is here

Now if you want to go 
Where the rainbows end
You will have to say goodbye
All our dreams come true baby up ahead
And it's out where your memories lie

And the road is out before me 
And the moon is shining bright
What I want you to remember 
As I disappear tonight
Today is grey skies 
Tomorrow is tears
You'll have to wait 
Till yesterday is here
Today is grey skies 
Tomorrow is tears
You'll have to wait 
Till yesterday is here

tirsdag 9. oktober 2012

Feil dag

Hvordan har det seg at man av og til føler at det er en annen dag enn det egentlig er? Og det er søren så vanskelig å bli kvitt følelsen av feil dag!

Det er tirsdag i dag, men helt fra jeg sto opp har jeg hatt onsdagsfølelse. Våkna og trodde jeg skulle på vanntrening, men nei... Sto opp og fikk liksom ikke hverken legetime (som ikke er før torsdag) eller fysioterapibehandlig(onsdag) ut av hodet. At jeg skulle klippe meg klokka halv elleve holdt på å gå meg hus forbi - men jeg rakk å komme på det i tide! Stemmer, det er TIRSDAG i dag!!!

Etter frisørtimen sjekka jeg kalenderen og lurte på hva jeg hadde glemt... Kom nok en gang på at det var tirsdag og fant ut at jeg hadde tid (god tid) til en kaffe hos min venninne. Sendte en sms og lurte på om jeg fikk audiens. Det fikk jeg.

Satt hele tiden med en følelse av at jeg hadde det travelt, at noe ventet på en måte. Etter å ha vridd hodet nok en gang kom jeg på at jeg skulle på en demo (homeparty for fiberkluter og fibermopper) i kveld... Men det var mange timer til. Jeg bevilget meg derfor en svipptur innom Kid Interiør for å se etter gardiner. Til min store glede var det 50% på alle gardiner! Men tror du jeg fant noen som passet??? Nope. Feil farge, feil bredde, feil monteringsmulighet... Men mye fint jeg ikke hadde bruk for. Greide å unngå å kjøpe noe av det.

Etter ikke å ha funnet gardiner tok jeg fatt på hjemturen og husket heldigvis på at jeg måtte finne noe til middag før jeg hadde passert alle butikkene.

Midt under turen i skogen etter middag, plinget det en varseltone fra mobilen. Jeg stusset, - hva kunne det være jeg skulle bli påminnet..? Oj, demo! Det stemmer, det var ikke onsdag i dag, nei - det var tirsdag.

Jeg blir ikke kvitt følelsen av onsdag. Om en time stemmer det, mon tro hva jeg føler i morgen...

Jeg sier god natt med Lullaby av Tom Waits:
http://www.youtube.com/watch?v=Ja9iENIjU8U




søndag 7. oktober 2012

Rydde minner

I dag har jeg ryddet i gamle minner og bilder. Det er virkelig tidkrevende, må jeg si.

For man må jo se på alt, gamle bursdagskort med "til mama" skrevet med kjærlighet og flid, barnetegninger jeg har gjemt fordi de inneholder det særegne, typiske fra den tiden. Tegnet med et barns fantasi og med fritt valg av farger. Tegninger som inneholder alt fra "hodefotinger" og kruseduller til de vakreste prinsesser, hus, slott, traktorer og dyr. Jeg fasineres av hvor barna tar all fantasien ifra. Jeg blir rørt og lattermild på én gang.

Oppdager at jeg har gjemt på en del med tekst som lyder "verdens beste mamma" og lignende. Jeg tenkte vel det kunne være greit å ha det skriftlig i tilfelle noen ombestemte seg... Det var like mange med "beste pappa'n" også, heldigvis. Takk og lov at jeg valgte rett far til mine barn den gangen jeg lette.

Blant alle minnene lå gamle julebrev også lagret. Ja, de vi hadde skrevet selv også. Jeg husker det var greit å se hva vi hadde formidlet året før når årets skulle forfattes... Jula 2001 hadde jeg kommentert at; på tross av julebrevhetsing på "Skavland" (herregud, hvor lenge har han holdt på egentlig?), valgte jeg å være ukul og gjøre som før. Altså, - skrive, kopiere, og sende ut de 70 julebrevene som før. Det har jeg fortsatt med forresten.

Julebrev er vel omtrent det eneste brevet vi sender pr post i dag. Men vi skriver like mye. På facebook, twitter, instagram og noen (ganske mange), på bloggen. Alt håp er altså ikke ute. Vi er et skrivende og formidlende folk! Heldigvis.

Jeg lurer forresten på om vi finner igjen disse "minnene" en gang. Hvor blir all vår formidling på de overnevnte medier av? Hvem sin skuff havner de i? Hvem kommer til å sitte å se igjennom alt det vi skrev i frustrasjon, glede og sorg, alle bilder vi la ut av oss selv, barn, venner..? Det er tankevekkende at vi kanskje ikke selv kan se igjennom, rydde, sortere, kaste, ta vare på...




fredag 5. oktober 2012

Fredda'n

Pjuh... Så er det endelig helg! Sååå godt!

Sier jeg som ikke har stressa en kvart centimeter på mange dager. Jeg har bare vært borte. På besøk. Fått servert middag, blitt henta og levert, fått litt vin, prata, prata, gått tur, klemt på litjguten... Kort sagt ingen grunn til noe stønn, altså.

Men så er jeg litt sliten likevel. Litt sliten av å smile, prate, komme med konstruktive og gode råd (innbiller jeg meg iallafall), være fornøyd, lytte, forstå. Spise brødskive istedenfor knekkebrød, sitte i for stor sofa, sove med for flat pute... Ja, det er ikke greit!

Men det var fint å ta tog:) Jeg liker det å suse forbi, se og bli ferdig med sted etter sted, komme videre, framover, alltid samme veg. Sitte i fred og slippe å snakke. Lese, spise litt, nippe til kaffen som NSB comfort "gir bort" fordi man betaler 90 kroner ekstra. Hvordan kan det forresten ha seg at kaffen på veg sørover var så himla mye bedre enn den på veg nordover? Sørgående tog hadde også vann, både med og uten kullsyre OG flere aviser.

Planen i morges var å spise frokosten (en påsmurt grov sak med ost), drikke vann med kullsyre og lese fredagens Dagens Næringsliv. Så skulle jeg ta kaffe til en liten firkløver litt senere.

De hadde ikke vann, de hadde ikke DN-fredag. Det ble brød med kaffe og VG. Jeg fordrar ikke å kjøpe vann, så da ble det kaffe hele turen. Det gikk greit det altså. Men planen gikk i vasken og jeg kjenner irritasjonen litt ennå, faktisk. Setet var likevel sikkert litt bedre enn hos dem som ikke hadde betalt de nitti kronene ekstra. Jeg trenger å tro det.

Dagen siger etterhvert på og jeg siger ned i sofaen. Og slik skal vel fredda'n være;) Litt sånn "pjuh"!

                         Togtur i vakkert høstvær!


mandag 1. oktober 2012

One of those days

Jeg er av gammel vane i fightermodus og i dag røsker jeg av sengetøyet i det jeg står opp.

Dynene ut til lufting mens jeg ennå er i morgenkåpa. Bryr meg ikke om at naboen kan se meg. Smyger meg kjapt inn idet jeg likevel tenker "kanskje ser dette heller merkelig ut?" Mer evner jeg ikke å spekulere for jeg kjenner med ett at det ikke er plass til slike funderinger i dag. Det er som om noen har tømt sirup i harddisken.

Utslitt av starten velger jeg en rolig frokost og prøver å sortere dagens plan. Jeg må ta buss til treningen fordi bilen er på legd. Opprinnelig plan var å ta buss ti over halv, men jeg lurer på om det ikke er lurere å ta fem på halv isteden. Jeg kan jo komme for sent! Treninga begynner kvart over og bussen tar normalt max 15 minutter dit, men likevel... Jeg vil ikke stresse i dag.

Det må derfor holde med én kaffekopp før jeg haster bortover til bussen. Må selvsagt vente i noen minutter, for det hastet jo egentlig ikke. Når jeg setter meg, der jeg vanligvis setter meg i en tom buss, kommer jeg på at mobilen ligger til lading - hjemme. Gulp! Det føles som om jeg har glemt å ta med en kroppsdel. Overbevist om at mange helt sikkert prøver å nå meg nå, må jeg puste dypt og hente fram fornuften.

Det hjalp litt og sirupen legger seg rundt tankene igjen, bussturen blir mer behagelig. Så behagelig at når den stopper der jeg skal av, glemmer jeg å gå av. Jeg går påtatt behersket av på neste stopp og håper det ikke ser rart ut at jeg går i feil retning, altså tilbake.

Flaks at jeg tok buss litt tidligere enn planlagt. Jeg kom fram til treningen i god tid, - rart!
...
Da jeg kom hjem etter trening var mobilen ferdig ladet og ingen hadde ringt meg. Snodig.




fredag 28. september 2012

I'm still here

Jeg blir helt tussete av å finne skrivefeil ETTER å ha lagt ut innlegg. Og så får jeg ikke til å endre det! Vær så snill og vær overbærende med meg. Jeg leser over før jeg legger ut, men vips - der var det noe jeg hadde oversett likevel. En annen ting er at utropstegnene ser ut som en I... Håper de som leser greier å se det, jeg har ikke så lyst til å skifte font...

Og så... Jeg blir også ganske tussete og en smule melankolsk i dette vakre høstværet. Måtte derfor lytte litt til Tom Waits igjen. Derav bloggtittel:)

http://www.youtube.com/watch?v=iLB0VEUerBY&feature=related



torsdag 27. september 2012

Stemmerett

Demokrati er jaggu krevende! Hvilken stemme skal man lytte til? Sintestemmen bak det ene øret, snillestemmen bak det andre eller magefølelsen..? I tillegg kommer brølet fra muskler og ledd, for ikke å snakke om fornuften!

I dag våkna jeg med et brak og følelsen av kaos i hode og kropp. Ja, jeg tror det var like før det brøt ut både streik og borgerkrig. Alle stemmene ropte i munnen på hverandre, "stå opp!", "sov litt lengre!", "au!", "jeg er sulten!", "opp og ta helgevasken:)"... Ok, hva er klokka, tenkte jeg. Ti. Uæh, den er ti!!! Sintestemmen tok over og kroppen spratt formelig ut av senga mens musklene brølte AU! Fornuften ba meg ta det med ro og snillestemmen snek seg inn og sa "gå og hent avisa nå, ta det litt rolig, ta en kaffe og ikke stress:)"

Jeg tusla lettere svimmel ned og tok inn avisa, håpet naboen ikke så meg. Da jeg gikk opp følte jeg meg dratt mellom badet og kjøkkenet, men endte i godstolen med avisa... Heldigvis lytta jeg etterhvert til magefølelsen som forlangte mat. Og der satt jeg, i pysjamas, med morgensveis og sovetryne... Klokka tikket og den ene stemmen sa "enn om det kommer noen og ringer på døra! Du kan ikke vise deg sånn, langt på dag!Dessuten skulle du vaske." Den andre stemmen sa "hvem i all verden skulle dukke opp nå? Støvet kan vente." Moppen begynte å stønne der ute på vaskerommet, støvsugeren raslet misfornøyd med strømkabelen... De snakker heldigvis ikke.

Sintestemmen hadde nektet meg kaffe før jeg var i klærne og med dagansikt... Jeg hører! Jeg hører dere alle! "Kan du ikke bare være litt snill med deg selv i dag da? Tusle rundt i pysjen, moppe et kvarter, ta kaffepause, lese, skrive, moppe et kvarter...?", sa snillestemmen. Jeg gikk på badet, tok på klær og ansikt. Røska med meg bademattene i det jeg gikk ut, mens sintestemmen jublet.

Jeg ba pent om kaffe og fikk det. Tok en dobbel. Snillestemmen jublet!

Fornuften ba meg ta et glass vann før jeg henta støvsugeren. Jeg gjorde som befalt, kasta jakken og satte i gang. Støvsugerposelampa lyste. "Skift pose", sa sintestemmen. "Gidder ikke", sa en annen stemme. Hva? Hvilken stemme var det? Har jeg er rampestemme også? Jo, det stemmer! Den hadde jeg glemt:) Velkommen tilbake! Støvsugerposen kan mitt livs kjærlighet skifte. Han trenger å lære det.

Moppen og støvsugeren jobbet med meg på slep, det ble rent. Sintestemmen var sånn passe fornøyd. Jeg hadde ikke tørka støv... Men denne gangen vant muskelstemmen, "det er nok nå!" Dessuten tok magefølelsen over igjen og forlangte mat. Magefølelsen er en sterk stemme og jeg våger ikke si den imot særlig ofte.

Heldigvis begynte steiketrusler og krigsfaren å blekne, snillestemmen skrudde opp volumet og ba meg sette meg ned og skrive litt. "Ok, du fortjener det:)" Sier både rampestemme, sintestemme, snillestemme, fornuft, muskler og ledd... Demokratiet hadde seiret, selv med koalisjonsregjering.

PS: Jeg har ikke støv på hjernen, jeg har støv på gulvet.



onsdag 26. september 2012

Månesyk

Ser på månen i kveld. Den er så stor og blank, ikke helt full, men lyser så vakkert likevel! Jeg gikk ut og satte meg en stund for å se, føle, lytte til kveldens lyder, kjenne høstbrisen som fikk bladene til å rasle... Tenkte at "nå blir jeg nok litt månesyk"...

I dagens VG sto det at par som deler husarbeidet mellom seg har større sjangs for å bli skilt. Jeg tror ikke det er så enkelt. Jeg tror det handler mer om kommunikasjon, kjærlighet og ikke minst respekt! Vi har nok ikke delt på husarbeidet for vårt ekteskap har vart i 27 år! Det vi har delt er samtalene, følelsene for hverandre og en gjensidig respekt. Eller, vi har prøvd. For det er det man må gjøre. Man må prøve! Det er ofte vanskelig og det er klart respekten og sikkert kjærligheter blir satt på prøve når frustrasjoner går over i brøl fra den ene og komplett taushet fra den andre... Og da handler det gjerne om det vi som regel skylder på - hvem gjør hva, når og hvor mye.

Vi er skapt med to ører og én munn. Jeg tror det er et tegn på at vi bør lytte dobbelt så mye som å snakke. Jeg greier det ikke alltid. Altfor sjelden egentlig. Men jeg prøver. Respekten blir borte hvis man ikke blir hørt.

Et ekteskap er ekte arbeid. Når et annet menneske anstrenger seg for at en skal ha det bra, blir man jo glad i det mennesket. Samtaler om det vanskelige halverer bekymring og dobler respekt. Deling av sorg halverer den, deling av lykke dobler den.

Jeg mener ikke å si at dette er enkelt. Det finnes få snarveier og lite oppskrifter på et lykkelig samliv.

Jeg har selvsagt heller ikke oppskriften. Jeg bare prøver. Og jeg tror på at det går. Jeg siterer derfor Åge Aleksandersen:

"Når det bles som verst på toppan, og galskapen får rå, - ska vi hoill omkring kvarainner og vi veit det her ska gå!"




tirsdag 25. september 2012

Happiness is never perfect

...har Tom Waits sagt. Han har sagt mye annet også:

"If you get far enough away you'll be on your way back home"
"I'll tell you all my secrets but I'll lie about my past"
"...cause you can't get into heaven until you're all stripped down"
"...looks better in the rain, like it's been lacquered" (New York)
"God's away on business"
"Don't you know there ain't no devil, thats just God when he's drunk"

Og så mye, mye mer i sine tekster. Lytt, lytt og nyt :)

http://www.youtube.com/watch?v=KX-IyEfLZt4



Trærne strør gull, fortsatt...


mandag 24. september 2012

Trærne strør gull

... nå på denne tiden. Det er hjerteskjærende vakkert i den klare, kjølige høstdagen. Til og med visne blader i gjørma har sin sjarm! Gresset har mistet sin lysende grønnfarge og gått over til kaldt mørkegrønt, brunlig noen steder. Vakkert på sitt vis. Blomster uten blomster, pjuskete sommerplanter som ennå ikke har blitt overlatt til komposten...

Hvorfor syns jeg det er så vakkert alt dette som holder på å visne? Kveldene blir mørkere og mørkere,  dagene blir kaldere og kaldere, til slutt har ikke trærne mer gull å felle og alt blir brunt og grått, mørkt og vemodig. Sommeren er definitivt over, raskere enn man rekker å tenke er også høsten det. Alt går over på et vis. Hvorfor føles det godt?

Jeg tror det er fordi jeg er skapt slik at det å bli ferdig med ting er en av mine beste opplevelser. Det har alltid vært sånn. Jeg greier ikke helt å nyte øyeblikket. Og det har jeg fått mye pepper for, både av mine nærmeste, venner og meg selv. Man skal jo være tilstede her og nå, nyte, se og oppleve med hud og hår! Jeg har lært at det er det riktige.

Men, her står jeg på sidelinjen og betrakter nytelsen og tenker at "snart er det over". Når det er over er det ikke vondt, jeg er ferdig og kan gå videre! Å forlate en fest når stemningen er på topp er fantastisk godt! Man sitter igjen med en god følelse isteden for å bli med på etterfest og sitte der uggen og sliten dagen derpå. Sånn tenker jeg. Og derfor er høsten fin. Snart kommer en ny årstid, nye muligheter, mange dager vil komme og gå. Jeg deltar, men står der litt ved siden og observerer;)

torsdag 20. september 2012

Tattoosmerte

En mors barn er de vakreste. Om håret er musefarget, hvitt, svart, rødt, glatt, krøllete - nydelig uansett. Man klipper det forsiktig og sparer på barnekrøllene, lukter på, kjenner på. Vil at det skal være slik. Det trengs ingen farging, minst mulig behandlig. Fordi det er slik det er skapt.
Huden, blek eller gylden, fregnete eller med andre skjønnhetsmerker - nydelig. Man vasker den med det som er best for myk barnehud, smører og passer på. Setter på plaster, blåser bort smerter, stryker, lukter... Man blir glad når kinnene rødmer av mye utelek, armene får farge av solen, brune tær i sanden.

Men solariumbruning er ikke bra, ikke for mine barns hud. Kreftfremkallende, helt sikkert!

Det gjør litt vondt når den første mascaraen kommer på, svarte kajaløyne, neglelakk i all verdens farger, utringede klær... Man innser med blandede følelser at barnet blir eldre. De prøver seg fram, vil finne sin identitet. Man svelger og tenker til slutt at det finnes verre ting! Og man blir ikke klok uten å feile...

Piersing gjør vondere i mammahjertet. Det kan jo til og med være farlig! Hull i ørene må da være nok?

I dag fikk jeg se min "bitte lille" datters tatovering.
Var det min egen egoisme som gjorde at jeg følte meg forulempet og såret? Var ikke mine gener gode nok? Kunne hun ikke godta at hun er vakrest slik hun er skapt? Hvorfor måtte hun merke den nydelige huden sin for livet? Grunnmuren jeg så omsorgsfullt har hjulpet henne å bygge, var ikke den stødig nok til å godta seg selv "el naturell"?

Hun sa det gjorde ganske vondt å lage den, men visste ikke at min smerte var større. Jeg måtte svelge og si at "det finnes verre ting" og at jeg bare må stole på at hennes valg er de rette for henne. Med tiden vil jeg kanskje mene det også.


tirsdag 18. september 2012

Jakten på lykken

Der er rart når været er bedre enn forventet. Personlig takler jeg det motsatte like bra, sikkert fordi jeg er en realist. For jeg er jo ikke pessimist heller! Det kan man ikke være.
Så med godværet fikk dagens planer en liten utfordring. Godvær betyr at man bør ut, ikke sant? Man bør det når det er slik man er fostret. Ut i den fine, milde septemberværet:) Hodet mitt var strålende fornøyd med beslutningen, selv om stemmen bak øret sa at jeg sikkert hadde hatt det fint i en stol på verandaen også. Realisten vet hvilken stemme som gjelder.
Der ute i skogen fikk jeg plutselig øye på noen røde bringebær! Nydelig farge og smak, - nam! Og der, noen flere... Men de smakte ikke like godt. Hm. Kanskje det hadde noe med plasseringen å gjøre? Kanskje de andre buskene var mer gjødslet av hundetiss. Nei, jeg måtte prøve noen på andre siden av stien. Nei... Ikke SÅ gode, nei. Så rusla jeg litt videre, blikket søkte stadig inn blant buskene. Der! Joda, jeg fant flere. Men smaken ville liksom ikke bli like bra som de første. Jeg tok meg stadig i og lete etter den røde fargen. Fant noe her og der og ble skuffet, gang på gang. Egentlig nesten litt irritert!
Plutselig, som fra oven: "Hallooo, det er høst, bærsesongen er over, du har bringebær i fryseren!!!"
Jeg innså at jeg nesten hadde blitt optimist der i jakten på de beste bærene.

mandag 17. september 2012

Tanker om klokka

Jeg drikker ikke vin klokka 11.15 på lørdager! Så plutselig at bloggklokka viser feil tid, - og fikk hjertet i halsen! "Hva formidler jeg med dette?", tenkte jeg... Som vanlig opptatt av hva andre må tenke. Jeg skal derfor finne en knapp eller noe som sletter skrivetidspunkt. Så kan jeg iallefall slappe av og ikke tro at andre tror at jeg gjør ting på feil tidspunkt, - puh! En typisk tanke som er litt vrikket, sikkert. Men jeg tror jeg har den til felles med flere.
Ellers er det mandag og klokka nærmer seg tolv midt på dagen. Magen min er uggen fordi tankene har falt ned dit. I hodet hvor de skulle vært er det bare kaos av umulige koblinger. Selv to kaffekopper fikk ikke orden på dette i dag. Jeg tror det er fordi jeg ikke har noen plan. Dager uten mål og gjøremål er vanskelige. Timeplan er best. Med lange frikvarter i mellom.
Men det skal gå, for i vaskemaskina venter hvite håndklær etterlengtende på tørkesnora, tørrmoppen ivrer etter jakt på kakesmuler fra gårsdagens kaffeslabberas, min lekre hvite iPhone vil ringe sønnen min så fort som mulig og reklamebilaget fra obs hypermarked vil snart fortelle meg at jeg bør handle mat for uka.
Så her sitter jeg. Med tankene i magen og koblingsfeil i toppen. Hvor er mannen med startpistolen???

lørdag 15. september 2012

Vrikkede tanker

Pussig navn..? Eller lett å forstå? Ideen kom i går da jeg leste et svar på et innlegg om mobbing. En klok dame skrev om vrikkede tanker og mente at man ikke bare kan vrikke en ankel, men også på en måte vrikke tankene i hodet! Vrikker man ankelen får man bandasje og kanskje krykker, mennesker sier "stakkars deg, - god bedring!" Vrikker man tankene synes det ikke, ingen sier "stakkars deg" og iallefall ikke "god bedring"... Det synes nemlig ikke.

Jeg begynner i det små og tar lørdagsglasset med vin nå. Må fordøye og tenke litt på dette med blogging, særlig fordi det kommer til å inneholde en del vrikkede tanker;)