Fotballfruen

…skal ikke dette handle om. Jeg har lest nok om hennes lykke og hennes tabbe.
Say no more.

Jeg skulle kanskje uansett sagt noe fornuftig om dette. Signaleffekter og virkelighetsoppfatninger, kiloer og maktdemonstrasjoner. Men nei. Da jeg startet denne bloggen var det fordi jeg skulle lufte mine vrikkede tanker. Få ryddet litt i hodet. Få noen av tankene ned på papiret og bort fra hjernecellene.

Jeg er ikke en person uten meninger. Uten politisk ståsted. Uten fordommer eller uten baktanker. Men jeg har valgt å ikke bruke bloggen som diskusjonsforum. Feigt kanskje, men bevisst. Bevisstløs er jeg nemlig ikke. Sååh.

Kanskje blir mine skriverier også derfor oppfattet som litt blodløse, litt apolitiske og uten ryggrad. Jeg kan forsikre om at jeg ikke lenger er anemisk (som i store deler av ungdommen), jeg stemmer ved hvert valg og har meninger om det meste. Sta som et esel, vil nok mange mene… Ryggrad har jeg også. Den har scoliose, men tåler MYE.

Nok om meg.

Det er slutten på november. Movember går også heldigvis mot slutten. Jeg gleder meg til å se min manns ansikt uten "konebankebart"… Jeg gleder meg til adventstid med lys og forventning. Særlig nå som både kropp og sjel har begynt å venne seg til tanken på en noe mindre stressende førjul. Jeg har i allefall tenkt den skal bli det. Mindre vask, mer kos. Mer fornuft, mindre galskap. Selv om jeg nok vil være nødt til å spise de nevnte kameler innimellom.

Vi har hatt skikkelig ruskevær i de siste dagene. All snøen som kom sist uke er borte. Men i dag regner det ikke. Det er, om ikke blått, så et svakt skinn på himmelen. Jeg gikk ut og tok et par bilder i morges, mens det var blått. De ble uklare fordi jeg zoomet, men jeg syns de kledde det…

 Den tynneste månesigden jeg har sett…

Ser du den?

 Vintermorgenlys

Dagen er ellers også litt "blury". Diffus. Rolig. Tankefull. Det har bare vært kaffe, lesing, radio og tanker så langt. Tanker om mangt. Rare tanker. Vrikkede tanker. Men det er jeg vant med. 

Jeg har så vidt begynt å pynte litt til advent også. Hengt opp stjerna, men ikke tent den! Det kan ikke skje før søndag. Satt fram et par adventlystablå. Et på kjøkkenbordet. Et på salongbordet. I år fikk sønnens egneproduserte gris oppgaven med å holde adventlysene her.

Har testa om lysene satt fast når de ble varme…

Er'n ikke koselig?

På kjøkkenbordet ser det sånn ut:   

                                                                                                  

Nok et blogginnlegg uten futt og fart, uten brodd og definitivt uten humor. Det var ikke den dagen i dag. Ikke i dag heller. Men det er vel slik de fleste dager er? For de fleste? Hvor mange går rundt og ler og serverer slagferdige meninger og vitser, diskuterer politikk og spiseforstyrrelser? Strategier og plandokument? Økonomi og budsjett? Merkeklær eller Fretex? Jeg bare spør.

Det går vel heller i planprosesser rundt innkjøp av mat og gaver, planlegging av avslutninger og julebord, brunsjer, lunsjer, frokoster i barnehager, Luciaferiring. Baking eller ikke baking. Vasking eller ikke… Diskusjoner om hvem gjør hva. Når osv…

Daglige gjøremål altså. Og joda. Man tar da opp de seriøse temaer også. Leser om dem i allefall. Eller glor på diskusjonsprogram på TV. I mens tenker vi vårt. Inni hodet. Eller serverer det rundt lunsjbordet på jobb, for de som har den muligheten. Om fotballfrua og annet.

Nå skal jeg begynne å tenke på hva jeg skal ha på meg i kveld, på vennejulebordet. Det eneste jeg vet er at det må kle de plommerøde neglene mine… 

Ryggrad altså. Og meningers mot.

Juleforberedelser

Kjøkkenet er gullende rent! En fantastisk god følelse. Et kjøkken skal være rent for det meste, men en noe grundigere vask en gang i året må også til.

Og jeg har vært flink igjen. Vaska alt. Helt alene. Rydda, kasta, gnukka og gnidd. Armene verker, men endorfinene bobler. Ja, jeg blir faktisk glad av å gjøre rent.

Jeg har ridd en del kjepphester når det gjelder vasking og rydding. Ingen har greid å bevise for meg at dette er unødvendig. Jeg mener det er både rekreasjon (hvis kroppen greier det) og en morsom aktivitet. Nemlig. Det handler om hvordan man tenker.
Som ellers…

Men så har det seg altså slik da, at i år så er vaskemotivasjonen noe laber. Ikke når det gjelder kjøkken og bad. Kom ikke her å ta fra meg vaskefilla da, altså! Men. Alle de andre rommene… Som vi skal flytte fra om et års tid eller så. Hvor mye skal jeg bry meg om dem? MÅ jeg bry meg?

Altså. Jeg har sånn smått om senn innsett at hele huset er en uoverkommelig oppgave for meg og kroppen min. Problemet er bare hvordan jeg skal svare når folk sier "du er vel ferdig til jul, du?" Når både motivasjonen kødder med meg, fornuften sier at jeg kan ta det med ro og kjepphestene er presentert så ofte og tydelig at nok ingen har glemt dem..!

Så. Jeg har funnet ut at juleforberedelsene i år vil være mest kamelspising, samt et møte med meg selv i døra. Rimelig ofte.

Det kan hende jeg både er litt uggen og forslått når julen ringes inn…

Blåmandag?

Neida. Ikke akkurat det. Jeg visste bare ikke helt hva jeg skulle ha som tittel.

Jeg går rundt og kjenner meg sånn småirritert for tia. Og jeg greier ikke helt å finne årsaken. Den opprinnelige og egentlige. Derfor er jeg sånn småirritert over småting.

Som farsdager for eksempel. Ja, morsdager også! Jeg er visst ikke helt alene om det heller i følge gjestebloggeren hos Lammelåret. Føkkings unødvendige dager! Kun til for handelsstanden. Argh! blir så inni natta irritert over å tenke på at man må konstruere sånne dager for at vi skal huske på å sette pris på opphav og ektefelle. Hvilket vi burde gjøre helt av oss selv. Ofte.

Uten hjelp av handelsstanden.

Jeg syntes forøvring både mors- og farsdag var stas da jeg var lita. Da fikk jeg liste meg opp sammen med brødrene mine, koke kaffe (det var det nok strengt tatt noen andre som gjorde, men…) og servere kake som jeg ofte hadde fått pynte selv. Hele familien på fem i foreldresenga! Vi smilte og smulte, og det var liksom lov for alle var glade… Pakke var det også til mor eller far. Det var sånn stas!

Så hvorfor er jeg så irritert nå? Si det du. Kan det ha noe med at det er meg som baker kake, både til fars- og morsdag? Eller at jeg lager middag de aller fleste dagene, hele året? Vasker alles klær, hele året… Rydder, vasker hus… Nei stopp!!!

Jeg vil ikke være sånn. Jeg er ferdig med å krangle om hvem gjør ditt og hvem gjør datt. Man finner da ut at noen kriger ikke er verdt kampen. Etterhvert. Og jeg er vel egentlig der? Etter over tredve års samliv.

Med den store kjærligheten.

Det var forresten han som la opp til irritasjonen min i går. Da vi satt i bilen på veg hjem fra hytta. For at HAN skulle rekke å trene mens JEG laga middag til hele bøttebaletten. For du må ikke tro at disse voksne ungene tilbyr faren og hans fru litt assistanse på en slik dag! Hå neida! Det er jo så KOSELIG å komme hjem...

(Herregud. Hva går det egentlig av meg?)

Jo, det var det da. Han der store kjærlighetene min presterte å mene at vi TRENGER slike dager. Skal vi ikke ha NOE lengre? Ville han vite. Og han menta at da kunne vi likegodt kutte ut andre pinsedag også.

Det var da jeg omsider måtte glise litt! Ja, det er HELT i orden for meg, sa jeg. Uføre har jo fri likevel!

Mohahaha….

En venn

Jeg trenger ikke mange venner. Men jeg trenger noen. Og hvis denne vennen er der når jeg trenger noen å snakke med, eller noen å være sammen med...

Da er det nok med én.

Jeg har en slik venn. Hun er en dame på min egen alder. Og ja, vi har ting felles. Men det viktigste er ikke dette. Det viktigste er at hun er

RAUS! Hun dømmer ingen. Hun ser alltid det beste. Hun gir. Hun lytter. Virkelig lytter!
Hun ler av seg selv og med meg. Hun er lite selvhøytidelig, men tar sitt liv på alvor.
Hun bryr seg ikke med, men om. Hun setter grenser. Slik at et nei ikke er vondt.
Hun byr på seg selv. Hun byr på skjønnhet og intense samtaler.

Hun byr på kake, - noen ganger. Og da er intet overlatt til tilfeldighetene. Alt fra smaken til det visuelle blir som en opplevelse av det uvanlige slaget:

Men som oftest er det en kopp kaffe. Eller en kopp te. Det er ikke det viktigste. Det viktigste er samtalen. Samholdet. Tryggheten. At man er ok som man er. Som venn.

Hun tenner lys. Det er også et vakkert skue:

Det beste er likevel lyset hun tenner i meg. Takk, kjære, gode, uerstattelige venn!

Travelt

Det er så mye å gjøre i dag! For jeg skal bort i kveld. Og så kommer det noen hit før vi drar.

Da må jeg moppe gulv. Og støvsuge. Og tørke litt støv her og der. Kanskje jeg må rydde litt også. (Ikke le, du som vet hvordan stua mi er!)

Og så må jeg tenke på hva jeg skal ha på meg i kveld. Kanskje må jeg prøve litt forskjellig. Sånn at jeg slipper å tenke når jeg må begynne å pynte meg. For det er stress, det!

Lakke negler. Det kan i allefall ikke skje under stress! For da må jag bare ta av alt og begynne på nytt igjen. Og andre runde bruker heller ikke å bli så bra.

Jeg må på butikken. For det må stå noe på bordet. Selv om vi skal spise dit vi kommer. Strengt tatt burde jeg handla inn for resten av helga også. Men det er ikke plass i hodet mitt nå.

Strømpebukse må jeg huske og kjøpe. Det er så lett å glemme. Så må jeg kanskje ta en jeg har brukt før. Det er ikke så bra. Dessuten må jeg ha en i veska også. For mine bruker sjelden å holde en hel kveld.

Håret går bra. Der er det lite å gjøre. Sminken tar litt tid. Og kan heller ikke gjøres under stress. Da blir det enten feil eller for mye.

Jeg bør helst huske og puste også. Ellers får jeg bare skjolder på halsen. Det er ikke pent i utringa kjole... Og alle lurer på hva jeg er allergisk mot. (Det er ikke mye, - bare stress).

Hvis jeg skal bruke god tid på alt dette, tar det hele dagen. Puh! Så hvorfor sitter jeg her og skriver da? Hut deg på butikken, kjerring!

Målet!