En venn

Jeg trenger ikke mange venner. Men jeg trenger noen. Og hvis denne vennen er der når jeg trenger noen å snakke med, eller noen å være sammen med...

Da er det nok med én.

Jeg har en slik venn. Hun er en dame på min egen alder. Og ja, vi har ting felles. Men det viktigste er ikke dette. Det viktigste er at hun er

RAUS! Hun dømmer ingen. Hun ser alltid det beste. Hun gir. Hun lytter. Virkelig lytter!
Hun ler av seg selv og med meg. Hun er lite selvhøytidelig, men tar sitt liv på alvor.
Hun bryr seg ikke med, men om. Hun setter grenser. Slik at et nei ikke er vondt.
Hun byr på seg selv. Hun byr på skjønnhet og intense samtaler.

Hun byr på kake, - noen ganger. Og da er intet overlatt til tilfeldighetene. Alt fra smaken til det visuelle blir som en opplevelse av det uvanlige slaget:

Men som oftest er det en kopp kaffe. Eller en kopp te. Det er ikke det viktigste. Det viktigste er samtalen. Samholdet. Tryggheten. At man er ok som man er. Som venn.

Hun tenner lys. Det er også et vakkert skue:

Det beste er likevel lyset hun tenner i meg. Takk, kjære, gode, uerstattelige venn!