Det som var så lett før. Jeg begynte gjerne å pakke lenge før reisen, gjerne en uke før. La plagg etter plagg nedi kofferten, etterhvert som det var vasket og "ledig" for pakking. Hadde full kontroll på hva som skulle brukes til hva og hvilke sko som var nødvendig. Jeg glemte vel egentlig aldri noe.
Nå er jeg ferdig pakket, dobbelt så mye bagasje som trengs, men det får så være. Vet ikke om klær og sko passer sammen, men jeg skal for det meste gå lettkledd på tur i fjellet eller ligge i solen på en madrass. Om kvelden er det mørkt og ingen ser om ikke alt er rett sammensatt. Det er det bare jeg som vet.
Magen er i opprør som vanlig når jeg skal reise. Ulykker og flystyrt, feil av dag og tidspunkt... Alt har rast gjennom hodet siste døgnet. Katastrofetanker heter det. Kjent stoff, men man venner seg aldri til det. Uten disse tankene hadde jeg sikkert virkelig trodd noe var galt, så det skal kanskje være sånn.
Gleden over å være på reise kommer først når jeg virkelig er det. Det vet jeg. Sånn sett vet jeg at det blir fint. Ennå er det bare småkryp i hele mitt indre. De rundt meg har savnet gleden og forventningen i ansikt og stemme, jeg har registrert det.
Men i morgen, når jeg sitter i solnedgangen med et glass vin, DA skal jeg nyte og være i nuet. Og smile. Og sende varme tanker hjem:)
Snakkes om 14 dager!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar