En kjærlighetshistorie

Jeg fikk et kyss og "slapp av og kos deg" i morges. Så dro han for å løpe i skogen.

Min kjære. Gjennom 28 år. Eller mer nøyaktig 32 1/2 år. Det er bryllupsdag i dag.
For nøyaktig om en time for snart tre tiår siden ga vi hverandre et løfte. Et løfte om å elske og ære i gode og onde dager. Det har vi greid. Og det er vi begge stolte av.

Det er ingen selvfølge å komme seg gjennom hverken gode eller mindre gode dager. Det er egentlig hardt arbeid, dag ut og dag inn! Likevel har vi hatt mest gode dager der vi har seilt avsted på kjærlighetens styrke, milde smil og varme kjærtegn.
Jeg føler meg uvanlig heldig!

Jeg var 17 den gangen jeg fant ham jeg hadde lett etter i flere år allerede. Det var liksom ingen tvil og jeg tenkte bare "der er han jo!" Og oss ble det, uten mere om og men. Derfor føltes det også helt riktig å gifte seg sommeren 1985. Jeg var 21 1/2 år og min kjære fylte 24 et par måneder etterpå. I dag høres det nesten rart ut, men vi følte oss voksne og sikre på at vi gjorde det rette :)

Jeg var kanskje gammeldags i tankegangen i min ungdom. Det var drømmen om barn og en god far til disse jeg hadde skrevet om i dagbøker siden jeg var 12. For meg var dette naturlig, men jeg tror aldri jeg pratet med noen om det. Kanskje visste jeg instinktivt at jeg burde har andre store mål i livet i tillegg. Som å redde verden og sånt...

For meg har barna og kjærligheten vært mitt viktigste anker i livet. Jeg fikk ikke bare en far til mine fremtidige barn den gangen for over tredve år siden. Jeg fikk en venn, en god samtalepartner, livslang kjærlighet og mye, mye mer! Vi føler begge at vi er bare halvveis uten den andre. Likevel har det vært rom for å bruke friheten, hver for oss. Sjalusi er et ukjent problem.

Jeg har en klok, snill, sprek, morsom og kjærlig mann. Visst kunne han vært mer huslig og en mye bedre kokk, men man får som kjent ikke i pose og sekk. De positive kvalitetene veier opp for det andre.

Jeg maler nok rosenrødt nå, men som årene går blir det lettere å se det positive enn det negative. Jeg vet i dag at det vi kranglet om det første tiåret ville vært bagateller i dag. For vi har kranglet! Uenighetene har fått komme til overflaten, blitt snakket om (ropt om...) og gørra rensket ut. Jeg tror det har vært viktig. Samtidig har vi rost hverandre når det har vært naturlig. Vi har støttet hverandre når skoen har trykket. Vi har diskutert barneoppdragelse og andre mellommmenneskelige utfordringer. Utfordringer i arbeidslivet, økonomi og oppussing...

Jeg tror vi har greid å bygge en solid grunnmur, basert på et felles verdigrunnlag - opparbeidet gjennom barndom, ungdom og felles voksenliv. Ellers hadde nok alle disse 28 årene vært mye tøffere.

Jeg er verdens heldigste: Jeg elsker deg, mannen min <3

I never promised you a rose garden

Apropos siste innleg med link til artikkel på nrk.no . Mormors klagemur skrev (muligens inspirert?) dette like etterpå: Kjære positivitetspusher

Jeg sitter og lytter til radio. En helt vanlig tirsdag. Vinduene er nyvaska, - vel, de fleste. Jeg har bestemt meg for å nyte dette. Rene vinduer er ganske herlig! Kjenner jeg. Helt av meg selv. Jeg finner faktisk litt hverdagslykke i dette. Særlig de dagene jeg ikke får vondt av å vaske dem!

Etter en slik økt er samvittigheten god og en bok kan nytes i stolen ute på terassen. Nei, det er ikke sol, men temperaturen er fin og det er bare å ta på en jakke. Lufta er ren (så vidt jeg vet), det lukter bare litt hest fra naboens gård. En god lukt, syns jeg. Mye bedre enn eksos!

Likevel... Disse tankene om hva jeg kunne gjort for å bedre hverdagene sniker seg inn. Litt melankoli over at det er langt uti juni og mange fine dager som kunne blitt utnyttet bedre. Hvordan bedre? Mange steder å besøke. Mennesker å stikke innom. Utstillinger, kafeer, turer i skog og mark (det gjør jeg for såvidt rimelig ofte, men gjerne de samme stiene...). Jeg har bil tilgjengelig. Min lille røde "racerbil" som kan ta meg dit jeg måtte ville. Nye steder i nær og fjern. Det går tog, fly og båt. Til alle verdens avkroker. Og jeg har tid!

Men overskudd? Nei. Overskuddet får gå til hverdagsstundene med trening, hus, hage og samvær med mine nærmeste. Akkurat nå er det nok. Jeg orker ikke ha dårlig samvittighet over alle mulighetene som ligger der uutnyttet.

Jeg trives med min lille verden. Jeg har en hus som er godt å leve i. En hage som er helt grei. Stor familie som jeg elsker over alt på denne jord. Kaffe og internett. Aviser og bøker. Symaskin. Joggesko. Sommerkjole og fleecejakke.

En annen dag, kanskje. Men jeg lovet meg selv aldri en "rose garden". Jeg forbeholder meg stadig å få lov til å ha grå dager, midt i ugresset. Det går an å være både lei seg og glad. Nesten samtidig. Og det er lov!
I never promised you a rose garden

Forbeholdt ulykkelig

Leees:
http://www.nrk.no/ytring/de-tar-livet-fra-meg-med-lykke-1.11089746

Så godt å lese at noen tør være ærlige.
Livet er ikke for amatører. Amen.

Freddan

Det er sommer på kalenderen. Dagene ruller avsted. Uteliv i noe større grad, men ellers egentlig som før. Så jeg har lite unnskyldninger for min fraværenhet her i bloggverden.

Men sånn er det med sånne som meg. Som syns man bør. Både det ene og det andre. Sintestemmen befaler. Helgevasken er gjort.

Snillestemmen tar over. Vinglasset er på plass. Det er "freddan". Det er vel egentlig den dagen i uka jeg bør minst. Det er vanligvis en selvpålagt fridag. Jeg definerer de andre dagene i uka som arbeidsdager og helg. Men fredag er fridag. Helgevasken tas vanligvis på torsdag. Vanntreningen på mandag og onsdag eller torsdag. Fredagene er fine dager.

Denne fredagen har også vært fin. På tross av vasking (det er rent!) og vanntrening (endorfiner). Jeg slapp til og med å lage middag:) DET er freddan' sin det!

Det er årets lengste dag, men det synes ikke...

Jeg vil heller ha det sånn:

Og sånn:

For det ER sommer! Og freddag. Og 21. juni. 

Jaja...

Om å feire stemmeretten for kvinner

Jeg har ikke bakt kake. Ikke har jeg champagne heller. Men jeg vet hvilken dag det er.

Denne bloggen har vel ikke avslørt det helt store politiske engasjementet så langt. Det er bevisst. Etter å ha lest dette innlegget av Snorre Valen så tenkte jeg at disse ordene likevel var fine å dele på en dag som denne:

http://www.snorrevalen.no/2013/06/11/stemmerettsjubileet-som-sovepute/

Jeg er et barn av 60-tallet som har opplevd fedre som gikk fra kun å lese avisen og klippe plenen på hjemmebane, til i tillegg å bytte bleier og vaske gulv. Selv min egen far slo til med hjemmelagde kjøttkaker på 80-tallet (han gikk ikke i 8. mars-tog, for å si det sånn).
Han tok et tak i husarbeidet også, da min mor gikk ut i arbeidslivet på slutten av syttitallet. Men klesvasken holdt han seg unna... Og min mor holdt seg langt vekk fra dekkskifte og annen mekking.

Likevel, - det var endring. Og jeg la godt merke til det!

Jeg husker også godt at retten til selvbestemt abort ble innført. Kampen hadde pågått noen år, midt i min pubertet. Jeg fikk mensen i 1975 og alt dette kom litt for nært for min del. Jeg lytta med store ører og undrende øyne til debattene (på tross av skrekken for å bli voksen. Jeg ville helst være barn en stund til). Men da det ble innført, i 1978, var jeg 14 og selvsagt FOR!

Stemmerett oppleves som en selvfølgelighet for oss i dag. I følge Valen har vi stemmerett, men makta er ikke balansert ennå. Og det er mye sant i det. Referer f.eks til en viss rettsak som ble avsluttet for ikke lenge siden. Mellom en ordfører og en ung jente.

Som en liten avrunding vil jeg balansere dette med å si at jeg ikke stemmer SV... I tillegg vil en liten historien fra hjemmebane for ca 20 år siden, nok fortelle at her i huset er maktbalansen jevnt fordelt:

Besøkende til min datter: "Hvem som er sjefen her i huset da?"
Min datter: "Pappa!"
Jeg (altså mor): "Hvem bestemmer da?"
Min datter: "Mamma!"

Jeg tror jeg tar et bittelite glass vin i kveld likevel:) Bare jeg blir ferdig med klesvasken!

Time

Fikk bare lyst til å dele en vakker sang av Tom Waits:
Time

Den passer godt nå, i sene timer, egentlig natt...

Å forsere en lørdag

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg ikke bare skulle sy bukse, men også lage lampe. For de som ble bittelitt nysgjerrig på det, så kommer herved noen bilder:

Først tager man en diger rund ballong. Blåser og blåser og BLÅSER, 

til man blir svimmel og kvalm!

Bomullsgarn legges i bløt i vann og stivelse (tøystivelse som blandes tykt og seigt).

Dette er et grisearbeid, så det kan med fordel gjøres ute. Surr garn med stivelse ganske stramt og helst jevnt rundt ballongen. 

Tips: om du skal gjøre dette for første gang, begynn med en litt mindre lampe!

PS: du kommer til å ha tøystivelse overalt etterpå, ja i håret også. Og på rumpa.

Når trådene er tørre og stive (det hender man må gå over med stivelse flere ganger), stikkes hull på ballongen. Morsom lyd kommer så :) Knitre, knitre, sus og dus!

Om noen lurer på monteringen, ta kontakt. Det tar for mye plass å beskrive... De fleste finner nok en løsning selv. Stoffledning, sokkel og stor pære fås kjøpt hos Clas Olson:) 

Slik blir det med lys i:

Kanskje har jeg inspirert noen? 

- Ballonger bestilles fra http://www.ballonger.no

- Garn kjøpte jeg på Stoff & Stil, rimelig bomullsgarn. Det går med ca 6 nøster til en lampe med diameter 70 cm. 

- Stivelsesmiddelet jeg har brukt er vanlig tøystivelse i pulverform. Fås kjøpt på dagligvarebutikk med litt bedre utvalg, Meny o.l. 

- Ledning med stoff, sokkel og stor pære, som nevnt på: 

http://www.clasohlson.com/no/Pæresokkel-med-stofftrukket-ledning/Pr364269000

Dett var dett. Ellers er det lørdag, møkkavær og ubrukte timer foran meg. Jeg er mutters alene. En utfordring jeg må forsere. Da må man ha en plan. Det har jeg heldigvis. Jeg tror jeg skal komme meg både gjennom lørdag og over til søndag. 

Jeg skal bare få roa magen med enda en kaffe. Akkurat som om kaffe roer magen. Okkesom. Jeg tror på det jeg vil. Fordi kaffe må man ha.

Første post på programmet: kjøpe nye truser på Lindex.

Hei og hopp, sprudle, sprudle!

God lørdag:)

Greie sjøl

Andre orker det. Andre greier seg. Andre skjønner ikke problemet.
Jeg vet det. Men jeg er meg.

Og jeg orker ikke alt jeg orket før. Jeg greier ikke være den jeg gjerne skulle vært. Problemene er mine, ikke andres. Andres problemer skjønner ikke alltid jeg heller.

Men hverdagen krever en likevel. Jeg velger med omhu hva jeg skal orke og hva jeg skal forsøke å greie. Jeg prøver å ikke gape for høyt. Etterhvert har jeg sakte, men sikkert funnet ut at om jeg ikke legger lista for høyt går det bra. Det hender jeg overrasker meg selv med å orke enda litt mer. Greie litt mer enn jeg trodde.

O'lykke! Mestringsfølelse er mat for sjelen. Likevel sniker det seg inn kommentarer fra lille djevel bak øret "det skulle da bare mangle at du ikke skulle få til både dette og mer til!
Er du sikker på at du ikke orker litt til?"

Jeg orker å gå i skogen. 

Da blir man av og til våt på beina.

Uten flere frostnetter greier nok disse å bli til multer.

Her er det trygt å vokse. Noen har greid det før.

Da tar jeg kveld. Har greid nok i dag.

En liten sang til slutt, som minner om en tid da jeg orket det uendelige:

Bright eyes, Art Garfunkel

Lage sjøl

Det hender jeg er i det kreative hjørnet. Det var jeg på onsdag. Jeg skulle sy meg en sommerbukse. Og jeg skulle lage en lampe.

Stoffet var innkjøpt for litt siden, mønsteret hadde jeg fra før. Jeg har sydd mange bukser av mønsteret tidligere så dette skulle gå kjapt og greit!

Godt i gang med lomma på forstykket. Å sy er avslappende. Det gir tid til tanker og fjerner stress. For min del. Særlig når det er et kjent mønster og det går litt av seg selv. Jeg er likevel en utålmodig sjel, så det bør helst ikke ta for lang tid. 

Nåler og tråkling er jeg dårlig på. Det går som regel bra uten... 

Vips! Så var det bare lengden nede igjen... Ettersom jeg har sydd åtte slike fra før (ikke bare til meg, men i samme størrelse) orka jeg ikke prøving og kontrollmåling underveis. Men jeg fant ut at jeg måtte sjekke lengden likevel...

Ups! Lengden tror jeg ble grei, men vidden var det verre med! Sånn går det når man tar for gitt at alle stoffer kan brukes til alle mønster. De åtte andre buksene var sydd i jerseystoff, men selv om denne også har strikk bak ble det en bukse sydd av en optimist...

PS: Jeg har montert glidelås nå;)