En kjærlighetshistorie

Jeg fikk et kyss og "slapp av og kos deg" i morges. Så dro han for å løpe i skogen.

Min kjære. Gjennom 28 år. Eller mer nøyaktig 32 1/2 år. Det er bryllupsdag i dag.
For nøyaktig om en time for snart tre tiår siden ga vi hverandre et løfte. Et løfte om å elske og ære i gode og onde dager. Det har vi greid. Og det er vi begge stolte av.

Det er ingen selvfølge å komme seg gjennom hverken gode eller mindre gode dager. Det er egentlig hardt arbeid, dag ut og dag inn! Likevel har vi hatt mest gode dager der vi har seilt avsted på kjærlighetens styrke, milde smil og varme kjærtegn.
Jeg føler meg uvanlig heldig!

Jeg var 17 den gangen jeg fant ham jeg hadde lett etter i flere år allerede. Det var liksom ingen tvil og jeg tenkte bare "der er han jo!" Og oss ble det, uten mere om og men. Derfor føltes det også helt riktig å gifte seg sommeren 1985. Jeg var 21 1/2 år og min kjære fylte 24 et par måneder etterpå. I dag høres det nesten rart ut, men vi følte oss voksne og sikre på at vi gjorde det rette :)

Jeg var kanskje gammeldags i tankegangen i min ungdom. Det var drømmen om barn og en god far til disse jeg hadde skrevet om i dagbøker siden jeg var 12. For meg var dette naturlig, men jeg tror aldri jeg pratet med noen om det. Kanskje visste jeg instinktivt at jeg burde har andre store mål i livet i tillegg. Som å redde verden og sånt...

For meg har barna og kjærligheten vært mitt viktigste anker i livet. Jeg fikk ikke bare en far til mine fremtidige barn den gangen for over tredve år siden. Jeg fikk en venn, en god samtalepartner, livslang kjærlighet og mye, mye mer! Vi føler begge at vi er bare halvveis uten den andre. Likevel har det vært rom for å bruke friheten, hver for oss. Sjalusi er et ukjent problem.

Jeg har en klok, snill, sprek, morsom og kjærlig mann. Visst kunne han vært mer huslig og en mye bedre kokk, men man får som kjent ikke i pose og sekk. De positive kvalitetene veier opp for det andre.

Jeg maler nok rosenrødt nå, men som årene går blir det lettere å se det positive enn det negative. Jeg vet i dag at det vi kranglet om det første tiåret ville vært bagateller i dag. For vi har kranglet! Uenighetene har fått komme til overflaten, blitt snakket om (ropt om...) og gørra rensket ut. Jeg tror det har vært viktig. Samtidig har vi rost hverandre når det har vært naturlig. Vi har støttet hverandre når skoen har trykket. Vi har diskutert barneoppdragelse og andre mellommmenneskelige utfordringer. Utfordringer i arbeidslivet, økonomi og oppussing...

Jeg tror vi har greid å bygge en solid grunnmur, basert på et felles verdigrunnlag - opparbeidet gjennom barndom, ungdom og felles voksenliv. Ellers hadde nok alle disse 28 årene vært mye tøffere.

Jeg er verdens heldigste: Jeg elsker deg, mannen min <3