Baker murstein blant annet.

Ser det ut til. Jeg vet at rugbrød kan bli litt tyngre, men håpet hevingen skulle ta seg opp... Det gjorde den ikke, men stekes måtte brødene likevel. Tenkte jeg.

Jaja, jeg er alene hjemme i kveld, så det kan være greit med våpen i bakhånd!

Sånn ellers da? Jo, dagene går fremdeles. Jeg trener (litt), går turer (ofte), treffer (litt) folk og tilbringer kveldene med min bedre halvdel (som regel). Ja, og så baker jeg innimellom. Ukas baks består foruten av brødvåpen, en sitronkake med så mye sitron i at den ble besk. Bakt har jeg uansett. Det liker samvittigheten godt.

På en av turene mine, den dagen jeg passet nydelige Emmavalp, gikk vi tur i lysløypa. Emma sprang, satte seg ned litt og kikket på småfuglene og helikopteret, bada i alle pytter, rulla seg i gress og snuste på det meste. Jeg fulgte med, i enden av båndet. 

På hjemtur gikk vi forbi en eldre mann. Jeg forsøkte å få Emma til å gå pent uten å overlykkelig hilse på mannen. Det er ikke alle som liker det. Men jeg måtte på et eller annet vis ha kommet borti en "påknapp" på mannen idet vi passerte hverandre. For han snakket plutselig. Da snudde jeg meg selvsagt og smilte pent og for å se om det var meg eller Emma han snakket til. 

Joda, mannen sto der vendt mot oss, men tomlene godt hekta i ryggsekkremmene. Og snakka. Han snakka om brødene han hadde bakt. Om kona som var på rehabilitering etter en operasjon. Om svømmehallen han skulle til. For han trente, forstår du! Åja. Så snakket han videre om at han var kvart svensk og derfor dro til Sverige for å finne seg jobb for over tjue år siden. For det var ikke enkelt å få ny jobb som 55-åring, må vite! Og om kona som sjokkert måtte godta at han ble der i 7 år. For jobb må man ha. Vet du. Åja. Men han sultet ikke ihjel altså, om kona var borte. Nei, du baker jo brød, fikk jeg skutt inn. Ja, men ikke bare det! Åneidu. 

Jeg fikk altså et sammendrag av en livshistorie i løpet av fem minutter. For da måtte han gå, skjønner du! Åja, du får ha ei god svømmeøkt da, sa jeg. For jeg fikk ikke sagt så mye mer.

Men jeg tror jeg gjorde en liten forskjell for mannen på 77 (men sprek, ja, som han sa) den dagen. Emma satt lydig og lyttet hun også. Før vi ruslet helt hjem. For da var hun like sliten som meg:)

Jeg snakket også med ei dame etter Mindfulnesstimen i dag. Hun takket for at jeg tok meg tid til å slå av en prat. Jeg svarte "i lige måde", selvsagt. For det var jo like trivelig for meg.

Når jeg får takk for noe så lite... Gjør en liten forskjell bare ved å lytte (mest) og si noen ord. Ja, jeg blir litt tankefull. Hva er det vi har det så travelt med egentlig? 

Nå skal jeg smake på mursteinbrødet og høre på en vakker høstvise med Eva Cassidy.

Autumn Leaves

Godt i sjela

Har jeg nå. Jeg kunne finne på så mye annet. Kunne handlet til helga. Sydd litt. Bakt brød og knekkebrød. Pussa vinduer igjen. Men nei. Jeg dro på tur.

Alene. Litt molefonken ja. Men det varte ikke lenge!

Jeg ville gå en skikkelig tur i dag. Når jeg først skulle gå alene på tur, kunne den likegodt være lang.

Vel, så veldig lang var den ikke, men ei god mil i variert terreng er nok for mine hofter. 

Mot Storheia, Bymarkas høyeste topp, gikk ferden.

Været var fint. Temperaturen god og grusveien lett å gå på. Høstfargene hadde inntatt marka.

Grusveien gikk over til sti, men den var fremdeles god å ferdes på...

Jeg nøt avgjørelsen. Valget var riktig. Jeg følte meg ikke så ensom likevel.

Stien ble brattere og underlaget noe variabelt. Jeg er en skikkelig snublefot, men på slike steder går det helt fint. Møter jeg en forhøyning på asfalterte fortau derimot...

Bymarkas venner har lagt ned en formidabel jobb for at vi bymennesker skal kunne komme oss tørrskodd og rene til topps!

Jeg møtte noen på min ferd, men det var bare denne gamle kjerringa 

som ville la seg avbilde. 

Det var nok samme kjerring spm Espen Askeladd i sin tid møtte...

Og ferden fortsatte. Oppover.

I godværet.

Klar høstluft. Pust som kjennes helt ned i magen.

Det nærmet seg toppen. Stien ble noe bedre og utsikten bedre og bedre...

Ensomhetsfølelsen var fullstendig borte!

Toppen! 

Himmelsk.

Vakkert.

Tørst. Ny pers på 52 minutter;)

Liten pause og så...

...kunne nedturen starte!

Liten rast ved Vintervannet også.

Vel hjemme. En litt lengre tur enn de daglige. Fremdeles alene, men overhode ikke ensom. 

Vondt i hofta. Gnagsår og: 

GODT I SJELA <3

Host, host!

Et under har skjedd. Jeg er forkjøla. Det skjer ikke ofte.

Men endelig kan jeg virkelig kjenne etter om jeg orker å stå opp. Om jeg orker mat. Om jeg orker å gjøre noe særlig i det hele tatt.

Foreløpig, etter tre dager med halsondt og tiltagende hoste, har jeg både stått opp og hatt en upåklagelig matlyst. Men jeg har ikke gjort så veldig mye. Jeg har benyttet anledningen til å tenke at "nei, det er ikke lurt å pusse vindu nå" og "nei, lange turer er uaktuelt, jeg kan jo bli sykere!" og i morges "vanntrening er nok IKKE lurt i dag, nei".
Det endte med at jeg avbestillte Mindfulnesstimen også. Jeg syns det kan bli slitsomt å ligge på rygg og hoste - både for meg og andre.

Så sitter jeg her da. Litt ullen i hodet, lett hostende og tett i nesen på høyre side (Jeg er aldri tett på begge sider). Og lurer på hvor syk jeg egentlig er. Men jeg er iallefall såpass at andre vil kunne høre det på meg. I form av litt hoste og litt snufsing. Og så kan jeg jo late som om matlysten er dårligere enn den virkelig er. Og bare drikkke te med masse honning i!

Så kan jeg ligge litt på latsiden en stund. Og på ryggen. Og lese bok:) Det er vel lov det? Når man er sånn syk som alle andre er rett som det er..?

Jeg tror det er tre år siden siste forkjølelse. Endelig kan jeg bli trodd når jeg sier jeg er i dårlig form! Om det ikke synes, så kan det i allefall høres! Hosthosthost!!!

Enda en torsdag

Men den er snart over. Hvor ble uka av?

Det hender jeg sier som mange andre: "Dagene og ukene bare forsvinner!" "Det er så mye akkurat nå" "Det har vært litt hektisk i det siste" "Jeg skal bare..."

Men min hverdag er jo ikke slik!? Likevel flyr tiden. Joda, jeg gjør jo litt innimellom da. I går for eksempel. Da dro jeg på vanntrening på morgenen (ja, jeg syns kvart på ti er morgen). Man skal både dra dit, skifte, dusje før og etter, dra hjem igjen. Så det tar jo tid. I går drakk jeg kaffe med mine vanntrenende venner også. Det tok en time ekstra, nesten.

Vel hjemme lå et par syprosjekt og venta. Jeg valgte å konsentrere meg om disse. Etter å ha slappet av på sofaen en liten stund. Og etter litt lunsj. Men så klippet jeg. Og sydde. Og dampet. Og sydde.

Middag måtte vi også ha, min mann og jeg. Jeg kutta opp litt falukorv, deisa det i stekepanna sammen med en pakke fra Findus. En sånn sunn variant med både grønnsaker og potetbåter. Lettvint, med andre ord. Men det smakte godt. Og var fort gjort.

Så slappet jeg litt av igjen. For jeg hadde nok sydd en time for lenge.

Etter dette ble det fort kveld.

Dagen i dag startet med et viktig kjøreoppdrag. Legesenteret vi bruker ligger litt "abakle til" og jeg tilbød derfor min datter å kjøre henne dit i morges. Tiden går som sagt fort og klokka var over ti før jeg var hjemme igjen. For jeg kjørte henne likegodt på jobb etterpå. Det er godt å være snill mamma innimellom:)

Resten av dagen har gått med til litt mopping (det er jo torsdag!) og støvtørking her og der. Jeg trenger litt pauser underveis, men det gikk likevel ganske fort i dag. Eller, det gjør jo vanligvis det da...

Etter moppeseansen har jeg så himla god samvittighet og er så lykkelig at jeg som regel bare må sette meg rett ned og nyte en kaffe og å se på all reklamen som har kommet i posten og kanskje løse et kryssord eller to. Men i dag tok jeg en svipptur innom Kunstforeninga i stedet. Det ble litt kunst og mye skravling. I halvannen time.

Middagen skippa jeg. For mannen i huset var borte. Jeg bakte brød i stedet. Og så gikk jeg en tur.

Og vips! Det var den dagen egentlig. Er det rart tiden flyr, sier jeg???

What? Torsdag???

Jeg er faktisk bittelitt stolt av meg selv:) Jeg har helt til nå, klokka tolv på formiddagen, glemt hva jeg vanligvis gjør på torsdager!

Jeg bruker å henge ut mattene rett etter morgenstell, før frokost og kaffe. Så kan de henge der og lufte seg mens jeg gjør meg ferdig med en rolig start. Før tempoet skrus opp og samvittigheten tar over. Eller moppen. Kall det hva du vil.

Jeg var en snartur innom Mormors blogg og hun lurer som vanlig på hva dagen bringer. En av de som svarte sa at det var husarbeid på menyen i dag. Det var som å få ei bøtte kaldt vann i hodet! Før svetten tok over. Jeg hadde glemt at det var moppedag i dag!!!

Hva har skjedd??? Kanskje var det brudd i rutinene. Jeg startet dagen hos frisøren. Tidlig time, klokka ni. Så måtte jeg jo ha en kaffe da jeg kom hjem. Og der lå plantegningene som min datter og jeg kosa oss med i går kveld. Og alle reklamemagasiner over kjøkkeninnredninger og baderomsinnredninger, hvitevarekatalog og Ikeas katalog over den nye Stockholmserien... Mmmm. Godteri for meg. Selv grytidlig i en planprosess som skal gå over halvannet år.

Hvordan skal dette ende? Kommer jeg i det hele tatt til å huske å vaske de kommende månedene? Og jeg som har så mye rydding og sortering å gjøre før vi om mange, mange måneder skal flytte...

Jeg har jo uendelig med tid til å se på kjøkken og møbler. Først må utbyggeren begynne å grave. Typisk meg å bli så engasjert at alt annet går litt i surr!

Men jeg er faktisk litt stolt. Kanskje Mindfulness virker? Det handler jo om å være her og nå. Det har jeg vært i dag.

Til nå. Nå hører jeg mattene brøle og moppen ynke seg fortvilet.