Baker murstein blant annet.

Ser det ut til. Jeg vet at rugbrød kan bli litt tyngre, men håpet hevingen skulle ta seg opp... Det gjorde den ikke, men stekes måtte brødene likevel. Tenkte jeg.

Jaja, jeg er alene hjemme i kveld, så det kan være greit med våpen i bakhånd!

Sånn ellers da? Jo, dagene går fremdeles. Jeg trener (litt), går turer (ofte), treffer (litt) folk og tilbringer kveldene med min bedre halvdel (som regel). Ja, og så baker jeg innimellom. Ukas baks består foruten av brødvåpen, en sitronkake med så mye sitron i at den ble besk. Bakt har jeg uansett. Det liker samvittigheten godt.

På en av turene mine, den dagen jeg passet nydelige Emmavalp, gikk vi tur i lysløypa. Emma sprang, satte seg ned litt og kikket på småfuglene og helikopteret, bada i alle pytter, rulla seg i gress og snuste på det meste. Jeg fulgte med, i enden av båndet. 

På hjemtur gikk vi forbi en eldre mann. Jeg forsøkte å få Emma til å gå pent uten å overlykkelig hilse på mannen. Det er ikke alle som liker det. Men jeg måtte på et eller annet vis ha kommet borti en "påknapp" på mannen idet vi passerte hverandre. For han snakket plutselig. Da snudde jeg meg selvsagt og smilte pent og for å se om det var meg eller Emma han snakket til. 

Joda, mannen sto der vendt mot oss, men tomlene godt hekta i ryggsekkremmene. Og snakka. Han snakka om brødene han hadde bakt. Om kona som var på rehabilitering etter en operasjon. Om svømmehallen han skulle til. For han trente, forstår du! Åja. Så snakket han videre om at han var kvart svensk og derfor dro til Sverige for å finne seg jobb for over tjue år siden. For det var ikke enkelt å få ny jobb som 55-åring, må vite! Og om kona som sjokkert måtte godta at han ble der i 7 år. For jobb må man ha. Vet du. Åja. Men han sultet ikke ihjel altså, om kona var borte. Nei, du baker jo brød, fikk jeg skutt inn. Ja, men ikke bare det! Åneidu. 

Jeg fikk altså et sammendrag av en livshistorie i løpet av fem minutter. For da måtte han gå, skjønner du! Åja, du får ha ei god svømmeøkt da, sa jeg. For jeg fikk ikke sagt så mye mer.

Men jeg tror jeg gjorde en liten forskjell for mannen på 77 (men sprek, ja, som han sa) den dagen. Emma satt lydig og lyttet hun også. Før vi ruslet helt hjem. For da var hun like sliten som meg:)

Jeg snakket også med ei dame etter Mindfulnesstimen i dag. Hun takket for at jeg tok meg tid til å slå av en prat. Jeg svarte "i lige måde", selvsagt. For det var jo like trivelig for meg.

Når jeg får takk for noe så lite... Gjør en liten forskjell bare ved å lytte (mest) og si noen ord. Ja, jeg blir litt tankefull. Hva er det vi har det så travelt med egentlig? 

Nå skal jeg smake på mursteinbrødet og høre på en vakker høstvise med Eva Cassidy.

Autumn Leaves