En mors barn er de vakreste. Om håret er musefarget, hvitt, svart, rødt, glatt, krøllete - nydelig uansett. Man klipper det forsiktig og sparer på barnekrøllene, lukter på, kjenner på. Vil at det skal være slik. Det trengs ingen farging, minst mulig behandlig. Fordi det er slik det er skapt.
Huden, blek eller gylden, fregnete eller med andre skjønnhetsmerker - nydelig. Man vasker den med det som er best for myk barnehud, smører og passer på. Setter på plaster, blåser bort smerter, stryker, lukter... Man blir glad når kinnene rødmer av mye utelek, armene får farge av solen, brune tær i sanden.
Men solariumbruning er ikke bra, ikke for mine barns hud. Kreftfremkallende, helt sikkert!
Det gjør litt vondt når den første mascaraen kommer på, svarte kajaløyne, neglelakk i all verdens farger, utringede klær... Man innser med blandede følelser at barnet blir eldre. De prøver seg fram, vil finne sin identitet. Man svelger og tenker til slutt at det finnes verre ting! Og man blir ikke klok uten å feile...
Piersing gjør vondere i mammahjertet. Det kan jo til og med være farlig! Hull i ørene må da være nok?
I dag fikk jeg se min "bitte lille" datters tatovering.
Var det min egen egoisme som gjorde at jeg følte meg forulempet og såret? Var ikke mine gener gode nok? Kunne hun ikke godta at hun er vakrest slik hun er skapt? Hvorfor måtte hun merke den nydelige huden sin for livet? Grunnmuren jeg så omsorgsfullt har hjulpet henne å bygge, var ikke den stødig nok til å godta seg selv "el naturell"?
Hun sa det gjorde ganske vondt å lage den, men visste ikke at min smerte var større. Jeg måtte svelge og si at "det finnes verre ting" og at jeg bare må stole på at hennes valg er de rette for henne. Med tiden vil jeg kanskje mene det også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar