... nå på denne tiden. Det er hjerteskjærende vakkert i den klare, kjølige høstdagen. Til og med visne blader i gjørma har sin sjarm! Gresset har mistet sin lysende grønnfarge og gått over til kaldt mørkegrønt, brunlig noen steder. Vakkert på sitt vis. Blomster uten blomster, pjuskete sommerplanter som ennå ikke har blitt overlatt til komposten...
Hvorfor syns jeg det er så vakkert alt dette som holder på å visne? Kveldene blir mørkere og mørkere, dagene blir kaldere og kaldere, til slutt har ikke trærne mer gull å felle og alt blir brunt og grått, mørkt og vemodig. Sommeren er definitivt over, raskere enn man rekker å tenke er også høsten det. Alt går over på et vis. Hvorfor føles det godt?
Jeg tror det er fordi jeg er skapt slik at det å bli ferdig med ting er en av mine beste opplevelser. Det har alltid vært sånn. Jeg greier ikke helt å nyte øyeblikket. Og det har jeg fått mye pepper for, både av mine nærmeste, venner og meg selv. Man skal jo være tilstede her og nå, nyte, se og oppleve med hud og hår! Jeg har lært at det er det riktige.
Men, her står jeg på sidelinjen og betrakter nytelsen og tenker at "snart er det over". Når det er over er det ikke vondt, jeg er ferdig og kan gå videre! Å forlate en fest når stemningen er på topp er fantastisk godt! Man sitter igjen med en god følelse isteden for å bli med på etterfest og sitte der uggen og sliten dagen derpå. Sånn tenker jeg. Og derfor er høsten fin. Snart kommer en ny årstid, nye muligheter, mange dager vil komme og gå. Jeg deltar, men står der litt ved siden og observerer;)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar