Skjebnen

Jeg tror ikke alt er tilfeldigheter.

Et håndleddsbrudd, - ok. Det kan jeg absolutt leve med. Men kan jeg leve med det slik legen vil? Det er søren så vanskelig. Å ta vare på meg selv har vel aldri stått på førsteplass. Vel, på min egen måte i såfall. Ved å fornekte. Og å trosse.

Jeg forteller andre om de viktige tingene i livet. Det viktige med å ta dagen som den kommer. Gjøre mest av det man har godt av. Hvordan greie å snu negative tanker til noe positivt. Jeg liker å være en som gir råd og veiledning i vanskelige situasjoner. Jeg liker å få mennesker til å oppdage de gode sidene ved seg selv. Og å ta vare på disse - for å greie en krevende hverdag. Jeg liker også å medele hva som er bagateller i livet, kanskje påpeke dette litt krasst. Men med baktanke om at det skal virke positivt. Utfordre andre til å tenke to ganger...

Men å leve slik man lærer bort? Jeg er et skoleeksempel på det motsatte. Derfor har nok skjebnen begynt å snakke til meg. Ganske krasst. Som for noen år siden da kroppen hadde sluttet å snakke til meg og fant det nødvendig å brøle for at jeg skulle oppfatte signalene.

Jeg var litt tøff med håndleddet. Greide jo så mye likevel, hahahaha! Etter noen dager jog plutselig smertene gjennom armen igjen. Langt bak i underbevisstheten tenkte jeg vel at jeg ikke burde gjort alt jeg gjorde. Og det viste røntgenbildet. Det må en operasjon til, fordi skjevheten hadde glidd ut igjen. Jeg kjente at jeg ble flau. Det hjalp ikke at legen sa at dette skjer innimellom. Jeg tror det skjer mennesker som meg. Sånne som ikke hører på gode råd.

Så nå skal jeg operere. Og da får jeg bandasje og ikke gips. Ingenting som holder armen stiv og på plass... Det må jeg greie selv. Og jeg greier jo det meste..?

Dette blir en førjul med lys og julesang, tror jeg. Lite annet enn kos og læring. Man lærer så lenge man lever, sies det. Jeg håper det.

En liten hyllest til ham som holder ut med mitt urolige vesen:
http://www.youtube.com/watch?v=_SH8W2jBb_4&feature=related