Heldigvis kommer det flere dager og nye håp. Ingen kjenner dagen før solen går ned, heter det. Det skal være sikkert!
Jeg blir ikke regnet som noen stor optimist av mange. Men det er egentlig det jeg er. Hver morgen våkner jeg med to tanker samtidig. "Hvorfor skal livet være så krevende?" og "i dag må bli en fin dag!" Det sies at man selv bestemmer hvordan dagene skal være. Jeg bestemmer meg hver eneste dag for at jeg må ha troen og smile på tross av all angsten. Jeg gjør mitt beste for å tenke det riktige.
Men så skjer livet. Og hendelsene er en krevende utfordrer til det tankesettet jeg bruker så mye energi på å praktisere.
Men jeg gir ikke opp. Iallefall ikke i dag. For i morgen kommer et nytt år. Et nytt år med blanke ark og fargestifter til. Jeg bruker helst de gode fargene. Farger ikke så hardt, men forsiktig og dust. Ellers er jeg redd fallhøyden ned til gråtonene skal bli for stor.
I dag er dagen lys grønn. Litt gråskjær i kanten, men likevel håpets farge.
Godt nytt år!
http://www.youtube.com/watch?v=mObouU6xacs
mandag 31. desember 2012
lørdag 29. desember 2012
Skisesong
På tv. Mye. Hver dag. Og det er så riktig og viktig og sunt og fantastisk at DA kan tv'n stå på heeeele dagen.
Men jeg blir så sliten. Jeg syns jo Petter og Marit og Svindal og co er fantastisk flotte mennesker, men jeg orker ikke se på hvert et stavtak, se på alle spurter og høre på alle intervjuer og ikke minst se på alle reprisene i nyhetene utover kvelden. Det blir for mye for meg. Og utfor er skummelt.
Når min bedre halvdel i all sin oppriktige interesse, nesegruse beundring og iver roper "se!" "hysj! "hør!" bobler det i barnslig trass innvendig. Jeg har bare lyst til å stille meg foran tv'n og synge en sang. I stedet sier jeg med irritasjon i røsten "jeg VET hva som foregår og jeg løfter blikket mot skjermen og ser og lytter når det er noe som interesserer MEG". Syrlig og veldig barnslig.
Han er jo bare lykkelig og ivrig. Jeg er en gledesdreper.
Det skjer ellers også. Når mennseker hyler av fryd syns jeg det er flaut og dumt. Da jeg var 8-9 år og familien gikk på fotballkamp gikk jeg hjem dødsflau over at mamma kunne ta sånn av og heie så høyt. Hun fikk ikke heie på meg når jeg gikk skirenn heller. Og pappa kunne jeg kvalt når han løp rundt og pushet meg fram.
Da jeg i ungdommen skulle heie på min kjære, måtte jeg puste dypt og virkelig ta meg sammen for å kunne greie å hviske ut et forsiktig "heia!" i innspurten. Jeg var lettet de gangene han kom i mål uten at jeg fikk det med meg (ja, det går an i o-løp). Eller at andre ropte så høyt at jeg tenkte det fikk holde...
Hvorfor er jeg sånn? Litt bedre har jeg kanskje blitt med årene. Jeg kan bli småeuforisk sånn innimellom. Når hele huset er nyvaska for eksempel. Eller jeg kan kjenne snev av det samme ved å se en spennende håndballkamp med damelandslaget. Da kan jeg tøye meg så langt som til et "yesss!" og et klapp i hendene når de skårer.
Nei, jeg har alltid lagt et lokk over de sterkeste følelsene. Jeg tror det er fordi de er så veldig sterke. Jeg blir skremt over hvor påvirket jeg blir. Jeg er redd for å miste kontrollen. Jeg orker ikke se hele Tour De Ski fordi jeg blir helt utslitt i magen og hjertet og pusten.
Så jeg skygger banen. Later som jeg er kald og følelsesløs for det som trigger heiaropene hos folk flest. Men jeg er egentlig vettskremt for å bli liggende å hulke på stuegulvet hvis noen slår Marit og Petter...
Men jeg blir så sliten. Jeg syns jo Petter og Marit og Svindal og co er fantastisk flotte mennesker, men jeg orker ikke se på hvert et stavtak, se på alle spurter og høre på alle intervjuer og ikke minst se på alle reprisene i nyhetene utover kvelden. Det blir for mye for meg. Og utfor er skummelt.
Når min bedre halvdel i all sin oppriktige interesse, nesegruse beundring og iver roper "se!" "hysj! "hør!" bobler det i barnslig trass innvendig. Jeg har bare lyst til å stille meg foran tv'n og synge en sang. I stedet sier jeg med irritasjon i røsten "jeg VET hva som foregår og jeg løfter blikket mot skjermen og ser og lytter når det er noe som interesserer MEG". Syrlig og veldig barnslig.
Han er jo bare lykkelig og ivrig. Jeg er en gledesdreper.
Det skjer ellers også. Når mennseker hyler av fryd syns jeg det er flaut og dumt. Da jeg var 8-9 år og familien gikk på fotballkamp gikk jeg hjem dødsflau over at mamma kunne ta sånn av og heie så høyt. Hun fikk ikke heie på meg når jeg gikk skirenn heller. Og pappa kunne jeg kvalt når han løp rundt og pushet meg fram.
Da jeg i ungdommen skulle heie på min kjære, måtte jeg puste dypt og virkelig ta meg sammen for å kunne greie å hviske ut et forsiktig "heia!" i innspurten. Jeg var lettet de gangene han kom i mål uten at jeg fikk det med meg (ja, det går an i o-løp). Eller at andre ropte så høyt at jeg tenkte det fikk holde...
Hvorfor er jeg sånn? Litt bedre har jeg kanskje blitt med årene. Jeg kan bli småeuforisk sånn innimellom. Når hele huset er nyvaska for eksempel. Eller jeg kan kjenne snev av det samme ved å se en spennende håndballkamp med damelandslaget. Da kan jeg tøye meg så langt som til et "yesss!" og et klapp i hendene når de skårer.
Nei, jeg har alltid lagt et lokk over de sterkeste følelsene. Jeg tror det er fordi de er så veldig sterke. Jeg blir skremt over hvor påvirket jeg blir. Jeg er redd for å miste kontrollen. Jeg orker ikke se hele Tour De Ski fordi jeg blir helt utslitt i magen og hjertet og pusten.
Så jeg skygger banen. Later som jeg er kald og følelsesløs for det som trigger heiaropene hos folk flest. Men jeg er egentlig vettskremt for å bli liggende å hulke på stuegulvet hvis noen slår Marit og Petter...
torsdag 27. desember 2012
Det blåser
og jeg liker det dårlig.
Det blåser i skjelett, beinmarg, muskler og ledd også. Spesielt godt er det ikke. Men må tåles. Ignoreres. Det går som regel bra helt til natta blir så urolig at jeg må opp en tur uansett. Så tar jeg tre piller og får litt tidligmorgensøvn.
Det går bra. Jeg trenger ikke sove hver natt. Jeg kan sove en annen natt. Men ikke på dagen. Det går ikke. Hodet vil ikke. Samme hvor trøtt og tummelumsk det er.
Velvel. Jeg kjenner at jeg lever. Det er positivt.
Sarkasme og nattestille her. Har lite å berette. Julefreden jeg ønsket meg har sneket seg inn i hjernen og lammet kreativiteten.
Men det er kanskje lov i dette livet. Dette livet midt imellom en evig runddans og ingen ende.
Jaja. Jeg skal prøve å sove. Sovne med merinoulla mi. Og min kjære ved siden. Heldige meg. God natt.
http://www.youtube.com/watch?v=SE-bDIYlDXo
Det blåser i skjelett, beinmarg, muskler og ledd også. Spesielt godt er det ikke. Men må tåles. Ignoreres. Det går som regel bra helt til natta blir så urolig at jeg må opp en tur uansett. Så tar jeg tre piller og får litt tidligmorgensøvn.
Det går bra. Jeg trenger ikke sove hver natt. Jeg kan sove en annen natt. Men ikke på dagen. Det går ikke. Hodet vil ikke. Samme hvor trøtt og tummelumsk det er.
Velvel. Jeg kjenner at jeg lever. Det er positivt.
Sarkasme og nattestille her. Har lite å berette. Julefreden jeg ønsket meg har sneket seg inn i hjernen og lammet kreativiteten.
Men det er kanskje lov i dette livet. Dette livet midt imellom en evig runddans og ingen ende.
Jaja. Jeg skal prøve å sove. Sovne med merinoulla mi. Og min kjære ved siden. Heldige meg. God natt.
http://www.youtube.com/watch?v=SE-bDIYlDXo
onsdag 26. desember 2012
Minner
Det var i tidlige barneår. Vi var som regel en tur til tante og onkel på Sunnmøre hver sommer.
Jeg hadde mange tanter og onkler. Men det var bare disse to som drev butikk. En spennende verden for meg. Butikken hadde alt. Kjøtt, fisk, melk, brød, broderier, kopper og kjøkkenutstyr. Litt klær, litt leker og fiskeutstyr. En ekte landhandel.
Det var alltid litt travelt for tante. Hun jobbet jo både i butikken og hjemme. Hjemme var etasjen over butikken. I et stort, gammelt hus. Med et stort loft. Det var iallefall stort da jeg var lita.
Jeg husker kveldsmåltidene der. Mye mat, og onkel som tok meg på fanget og deklamerte dikt. Det var litt uvanlig og litt flaut da, men fint å tenke på nå.
I huset bodde også mine kusiner og fettere. Min eldste kusine flyttet mens jeg ennå var så lita at jeg ikke husker hun bodde hjemme egentlig. Den andre kusinen var også noen år eldre enn meg. Hun hadde sminkesaker på rommet sitt. Hun var ungdom og jeg var barn. Jeg hadde veldig respekt for henne og turde vel knapt si noe som helst når hun var tilstede. Jeg husker min gammeltante vasket av henne sminken en gang... Min gammeltante var en streng dame som tok saken i egne hender.
Så var det den store, kule fetteren som stemte JA til EF, som det het den gangen. Dette var i 1972, jeg var bare åtte år. Men jeg forsto han var en kul fyr likevel. Slengbukse, "hangglider-snipper" på skjorta og dressjakke. Og han torde diskutere med de voksne.
Det var en fetter som var yngre enn meg også. Hele fire år yngre, så han var jo veldig liten når jeg var lita... Mine brødre lekte med ham.
Men så var det ham som var akkurat like gammel som meg. Som lo av det samme som meg, som viste meg rundt i butikken, viste meg sin storesøsters hemmelige saker i skuffene på rommet, som viste meg alle kriker og kroker i det huset jeg syntes var så stort. Vi var ofte på loftet. Det var et loft for oppbevaring og sikkert klestørk. Jeg husker ikke så godt, men jeg husker det var fryktelig spennende å være der. Og jeg var litt redd vi skulle bli innelåst...
Vi likte å gjøre de samme tingene. Vi tegnet mye, snakket mye. Var veldig på bølgelengde før vi ble tenåringer og ble for sjenerte.
De siste årene har vi hatt bedre kontakt igjen. Facebook er en fin greie i slike sammenhenger. Jeg kunne lese i øynene hans at han var glad vi hadde gjenopprettet kontakten.
Han hadde stående invitasjon hit. Jeg hadde så lyst han skulle padle havkajakk med oss. Det var hans lidenskap.
Men vi rakk det ikke. Lidenskapen tok hans liv. Det er så veldig trist...
Jeg hadde mange tanter og onkler. Men det var bare disse to som drev butikk. En spennende verden for meg. Butikken hadde alt. Kjøtt, fisk, melk, brød, broderier, kopper og kjøkkenutstyr. Litt klær, litt leker og fiskeutstyr. En ekte landhandel.
Det var alltid litt travelt for tante. Hun jobbet jo både i butikken og hjemme. Hjemme var etasjen over butikken. I et stort, gammelt hus. Med et stort loft. Det var iallefall stort da jeg var lita.
Jeg husker kveldsmåltidene der. Mye mat, og onkel som tok meg på fanget og deklamerte dikt. Det var litt uvanlig og litt flaut da, men fint å tenke på nå.
I huset bodde også mine kusiner og fettere. Min eldste kusine flyttet mens jeg ennå var så lita at jeg ikke husker hun bodde hjemme egentlig. Den andre kusinen var også noen år eldre enn meg. Hun hadde sminkesaker på rommet sitt. Hun var ungdom og jeg var barn. Jeg hadde veldig respekt for henne og turde vel knapt si noe som helst når hun var tilstede. Jeg husker min gammeltante vasket av henne sminken en gang... Min gammeltante var en streng dame som tok saken i egne hender.
Så var det den store, kule fetteren som stemte JA til EF, som det het den gangen. Dette var i 1972, jeg var bare åtte år. Men jeg forsto han var en kul fyr likevel. Slengbukse, "hangglider-snipper" på skjorta og dressjakke. Og han torde diskutere med de voksne.
Det var en fetter som var yngre enn meg også. Hele fire år yngre, så han var jo veldig liten når jeg var lita... Mine brødre lekte med ham.
Men så var det ham som var akkurat like gammel som meg. Som lo av det samme som meg, som viste meg rundt i butikken, viste meg sin storesøsters hemmelige saker i skuffene på rommet, som viste meg alle kriker og kroker i det huset jeg syntes var så stort. Vi var ofte på loftet. Det var et loft for oppbevaring og sikkert klestørk. Jeg husker ikke så godt, men jeg husker det var fryktelig spennende å være der. Og jeg var litt redd vi skulle bli innelåst...
Vi likte å gjøre de samme tingene. Vi tegnet mye, snakket mye. Var veldig på bølgelengde før vi ble tenåringer og ble for sjenerte.
De siste årene har vi hatt bedre kontakt igjen. Facebook er en fin greie i slike sammenhenger. Jeg kunne lese i øynene hans at han var glad vi hadde gjenopprettet kontakten.
Han hadde stående invitasjon hit. Jeg hadde så lyst han skulle padle havkajakk med oss. Det var hans lidenskap.
Men vi rakk det ikke. Lidenskapen tok hans liv. Det er så veldig trist...
fredag 21. desember 2012
Jorda gikk ikke under likevel
Men sånn innimellom tar panikken meg uansett.
Hva er det jeg har glemt? Har jeg husket alle pakkene, alle julehilsningene, alt jeg må skrive på handlelista..? Alt jeg skulle prøve å få til? Alt jeg skulle prøve å være?
Jo, jeg har visst det. For ingen savner noenting. Kanskje noen savner en visitt fra meg. Men så er det også gjensidig.
Jeg savner noe. Jeg savner julefreden (hva nå det er...). Men når man er den som prøver å skape denne tilstanden blir det ikke egentlig mye julefredsfølelse igjen. Mer en slags utmattelse. Kanskje jeg skal overlate juletrepyntingen til noen andre. Kanskje fredsfølelsen kommer hvis jeg bare ser på?
Min bedre halvdel har lovt å moppe gulvene også, så kanskje skal jeg bare se på alt som skal gjøres i morgen. Hm. Jeg skal tenke over det. Ofte blir det bare med tanken...
Ja, og så savner jeg et par kilo. De har visst forduftet umerkelig. Men julekjolen er heldigvis ikke stroppeløs!
Jeg gleder meg til jul. Jo, jeg GJØR det.
Litt blues:
http://www.youtube.com/watch?v=rYsXp3GMxak
og denne trenger jeg også
http://www.youtube.com/watch?v=W-DpvF8BHwk
Hva er det jeg har glemt? Har jeg husket alle pakkene, alle julehilsningene, alt jeg må skrive på handlelista..? Alt jeg skulle prøve å få til? Alt jeg skulle prøve å være?
Jo, jeg har visst det. For ingen savner noenting. Kanskje noen savner en visitt fra meg. Men så er det også gjensidig.
Jeg savner noe. Jeg savner julefreden (hva nå det er...). Men når man er den som prøver å skape denne tilstanden blir det ikke egentlig mye julefredsfølelse igjen. Mer en slags utmattelse. Kanskje jeg skal overlate juletrepyntingen til noen andre. Kanskje fredsfølelsen kommer hvis jeg bare ser på?
Min bedre halvdel har lovt å moppe gulvene også, så kanskje skal jeg bare se på alt som skal gjøres i morgen. Hm. Jeg skal tenke over det. Ofte blir det bare med tanken...
Ja, og så savner jeg et par kilo. De har visst forduftet umerkelig. Men julekjolen er heldigvis ikke stroppeløs!
Jeg gleder meg til jul. Jo, jeg GJØR det.
Litt blues:
http://www.youtube.com/watch?v=rYsXp3GMxak
og denne trenger jeg også
http://www.youtube.com/watch?v=W-DpvF8BHwk
torsdag 20. desember 2012
Rødt til ganen
Nei, det handler ikke om rødvin i dag. Det var i går. Det handler om baking og annen matlaging.
Jeg glemte å vanne ut silda. Så den tyttebærsilda ble jaggu salt! Kanskje den kan spises likevel? Vi får se... Fin julefarge ble det iallefall. Rosa på glass!
Julemuffinsene skulle få rød topping. Men jeg hadde ikke rød konditorfarge. Bringebærsaft hjalp lite. Men det ble da julemuffins likevel. Selv om de ble lyserosa (nesten gule egentlig) med lysemintgrønne sukkerkuler på. Pastelljulefarger. Men meget spiselige. Overhode ikke salte.
I går var det julebord for oss som steller hjemme. To godt voksne fruer rundt et kjøkkenbord. Med rødvin til hovedrett. Og litt nybakte knekkebrød med blåmuggost og ripsgele. Klokka midt på dagen. Vi gikk over grensen fant vi ut. Vi drakk rødvin før middag... Uffamegsjøl!
Men det gikk helt fint. Og det var veldig koselig. Vi var veldig blide og enige i alt. Denne tradisjonen skal vi fortsette med. Julekjøkkenbord på en hverdag, midt på dagen. Fordi vi kan. Fordi vi fortjener det. Og fordi det er morsomt å gjøre noe ikke alle kan, når man ikke kan gjøre det mange andre kan. Spise julelunsj på jobb for eksempel. Det kan ikke vi. Men vi kan ha julekjøkkenbord. På en hverdag, midt på dagen :)
Vi er to heldige fruer. Min fruevenninne og meg.
Jeg glemte å vanne ut silda. Så den tyttebærsilda ble jaggu salt! Kanskje den kan spises likevel? Vi får se... Fin julefarge ble det iallefall. Rosa på glass!
Julemuffinsene skulle få rød topping. Men jeg hadde ikke rød konditorfarge. Bringebærsaft hjalp lite. Men det ble da julemuffins likevel. Selv om de ble lyserosa (nesten gule egentlig) med lysemintgrønne sukkerkuler på. Pastelljulefarger. Men meget spiselige. Overhode ikke salte.
I går var det julebord for oss som steller hjemme. To godt voksne fruer rundt et kjøkkenbord. Med rødvin til hovedrett. Og litt nybakte knekkebrød med blåmuggost og ripsgele. Klokka midt på dagen. Vi gikk over grensen fant vi ut. Vi drakk rødvin før middag... Uffamegsjøl!
Men det gikk helt fint. Og det var veldig koselig. Vi var veldig blide og enige i alt. Denne tradisjonen skal vi fortsette med. Julekjøkkenbord på en hverdag, midt på dagen. Fordi vi kan. Fordi vi fortjener det. Og fordi det er morsomt å gjøre noe ikke alle kan, når man ikke kan gjøre det mange andre kan. Spise julelunsj på jobb for eksempel. Det kan ikke vi. Men vi kan ha julekjøkkenbord. På en hverdag, midt på dagen :)
Vi er to heldige fruer. Min fruevenninne og meg.
tirsdag 18. desember 2012
Fem magedrag med friskluft
Det er alt som skal til. Etter det blir det bedre.
Ikke alle dager er like. Ikke alle dager er bare bra. Men de fleste har noe bra. Det er viktig å huske. Og det er viktig å se det som er bra.
Hvis man glemmer det en stund, ta fem magedrag og kjenn at lungene fylles. Inn gjennom nesen, ut gjennom munnen. Det virker. Det virker. Det virker.
Det hjelper å vaske litt også. Fort. Med én hånd. Den gode. Da blir det litt bedre i følelsene. Noe er rent og det er godt. Ryddig, rent og oversiktlig. Kontroll.
Jeg gikk ut med en overmadrass, dyne og pute - for å drepe midd i minusgradene. Så hørte jeg fuglekvitter. I morgenstundens tusmørke. Det var så vakkert at jeg satte meg ned for å høre en stund. Øynene fant treet de satt i og jeg sendte dem en taus bønn om å fortsette. Satt litt til. Det var så fint.
Men så fløy de. En etter en. To satt igjen. De kvitret videre, spinkelt, men optimistisk. Akkurat som oss to her, - vi som holder fortet på hjemmebane. Vi kvitrer optimistisk videre. Dag for dag. Gjennom svarte vinteren.
Vi gleder oss til jul. Da skal vi kvitre sammen med resten av familien :)
Litt gammel jazz med Billie Holyday i dag, kanskje?
http://www.youtube.com/watch?v=9LOB_I7sgoI&playnext=1&list=AL94UKMTqg-9A_lZmS0-AFUMF6QSkGHcKL
Ikke alle dager er like. Ikke alle dager er bare bra. Men de fleste har noe bra. Det er viktig å huske. Og det er viktig å se det som er bra.
Hvis man glemmer det en stund, ta fem magedrag og kjenn at lungene fylles. Inn gjennom nesen, ut gjennom munnen. Det virker. Det virker. Det virker.
Det hjelper å vaske litt også. Fort. Med én hånd. Den gode. Da blir det litt bedre i følelsene. Noe er rent og det er godt. Ryddig, rent og oversiktlig. Kontroll.
Jeg gikk ut med en overmadrass, dyne og pute - for å drepe midd i minusgradene. Så hørte jeg fuglekvitter. I morgenstundens tusmørke. Det var så vakkert at jeg satte meg ned for å høre en stund. Øynene fant treet de satt i og jeg sendte dem en taus bønn om å fortsette. Satt litt til. Det var så fint.
Men så fløy de. En etter en. To satt igjen. De kvitret videre, spinkelt, men optimistisk. Akkurat som oss to her, - vi som holder fortet på hjemmebane. Vi kvitrer optimistisk videre. Dag for dag. Gjennom svarte vinteren.
Vi gleder oss til jul. Da skal vi kvitre sammen med resten av familien :)
Litt gammel jazz med Billie Holyday i dag, kanskje?
http://www.youtube.com/watch?v=9LOB_I7sgoI&playnext=1&list=AL94UKMTqg-9A_lZmS0-AFUMF6QSkGHcKL
onsdag 12. desember 2012
12.12.12
Det måtte bli denne overskrifta, straks er klokka 12 også...
Ellers er dagen som de fleste andre. Jeg kjenner ingen som har bursdag i dag, eller som gifter seg, eller skal gjøre noe annet spesielt. Dagen får gjøres spesiell på min egen måte.
Den 12.12.12...
- skinner vintersola vakkert
- brenner det lystig i ovnen
- gipsen er borte
- kaffen er god
- og snart skal jeg spise godt knekkebrød
- hodet er ryddig og magen ok
- vondtene i sjakk og
- jeg kjenner hvor heldig jeg er som har så mange å være glad i...
12.12.12 er en fin dag :) Jeg håper den er det for alle andre også!
Et musikalsk innslag er kanskje på sin plass?
http://www.youtube.com/watch?v=g2s8kagz43E
Ellers er dagen som de fleste andre. Jeg kjenner ingen som har bursdag i dag, eller som gifter seg, eller skal gjøre noe annet spesielt. Dagen får gjøres spesiell på min egen måte.
Den 12.12.12...
- skinner vintersola vakkert
- brenner det lystig i ovnen
- gipsen er borte
- kaffen er god
- og snart skal jeg spise godt knekkebrød
- hodet er ryddig og magen ok
- vondtene i sjakk og
- jeg kjenner hvor heldig jeg er som har så mange å være glad i...
12.12.12 er en fin dag :) Jeg håper den er det for alle andre også!
Et musikalsk innslag er kanskje på sin plass?
http://www.youtube.com/watch?v=g2s8kagz43E
lørdag 8. desember 2012
Kjøkkenlykke
Yes, yes, yes!!! ALLE kjøkkenskap og skuffer er rene!
Tror nesten ikke det kan føles bedre. Godfølelsen kjennes i alle kroppens lemmer, organer, muskler og ledd. Og det kjennes godt, selv om det er litt vondt her og der. Når er det bare tak og vegger igjen.
Men det kan han med begge armer intakt få gjøre. Det er så enkelt at jeg trenger ikke være tilstede engang. Han trenger ikke spørre om noe. Jeg stoler på at han greier det helt alene. Og at det blir rent. Jeg har tatt kjøkkenvifta også. Torde ikke overlate den til ham. Sist han vaska ei kjøkkenvifta brukte han dekkrens... Det tar fett, nemlig.
Julefølelsen begynner virkelig å sige inn. I går vaska jeg ingenting. Bare tørrmoppa og sydde. Brukte faktisk mer tid på sying enn mopping. Kryss i taket! Ga meg først når mannen i mitt liv lurte på om jeg ikke var sliten. Jeg kjente at de siste tre bjellene kunne syes på en annen dag.
Så jeg tok en øl og så på engelsk krim resten av kvelden. Sånn krim uten action. Sånn krim jeg liker, med trivelige folk og lyse kontorer. Fatter ikke hvorfor alle "nymotens" krimserier ser ut til å spilles inn på natta, med pc'ens lys som den eneste lyskilden på kontorene. Mulig det blir skumlere av den grunn... Da må det bety at de trenger andre virkemidler enn en god historie? Ikke vet jeg. For jeg liker egentlig ikke krim. Bare sånn koselig med dagslys.
Hverdagen er i grunnen spenning nok for meg.
Jeg må klatre opp for å nå de øverste hyllene.
Og kjøkkenlykke kan overgå det meste :)
Tror nesten ikke det kan føles bedre. Godfølelsen kjennes i alle kroppens lemmer, organer, muskler og ledd. Og det kjennes godt, selv om det er litt vondt her og der. Når er det bare tak og vegger igjen.
Men det kan han med begge armer intakt få gjøre. Det er så enkelt at jeg trenger ikke være tilstede engang. Han trenger ikke spørre om noe. Jeg stoler på at han greier det helt alene. Og at det blir rent. Jeg har tatt kjøkkenvifta også. Torde ikke overlate den til ham. Sist han vaska ei kjøkkenvifta brukte han dekkrens... Det tar fett, nemlig.
Julefølelsen begynner virkelig å sige inn. I går vaska jeg ingenting. Bare tørrmoppa og sydde. Brukte faktisk mer tid på sying enn mopping. Kryss i taket! Ga meg først når mannen i mitt liv lurte på om jeg ikke var sliten. Jeg kjente at de siste tre bjellene kunne syes på en annen dag.
Så jeg tok en øl og så på engelsk krim resten av kvelden. Sånn krim uten action. Sånn krim jeg liker, med trivelige folk og lyse kontorer. Fatter ikke hvorfor alle "nymotens" krimserier ser ut til å spilles inn på natta, med pc'ens lys som den eneste lyskilden på kontorene. Mulig det blir skumlere av den grunn... Da må det bety at de trenger andre virkemidler enn en god historie? Ikke vet jeg. For jeg liker egentlig ikke krim. Bare sånn koselig med dagslys.
Hverdagen er i grunnen spenning nok for meg.
Jeg må klatre opp for å nå de øverste hyllene.
Og kjøkkenlykke kan overgå det meste :)
torsdag 6. desember 2012
Skapvasker
Jeg sier jeg skal sy, men vasker i stedet. Hvem prøver jeg å narre?
Da min venninne ringte og ville ha meg med på shopping/kaffe kjente jeg at jeg ikke hadde lyst. Jeg hadde belaget meg på en hjemme-alene-dag med julekreativitet. Det hadde sikkert blitt hyggelig med en venninnetur også, men magen protesterte. Hun er en så god venn at jeg kan være ærlig og snakke sant.
Hun forsto mitt behov. Jeg har sjelden huset for meg selv.
Og jeg begynte på litt julegaveproduksjon. Sydde en liten stund. Så måtte jeg kaste noe i søpla. Dermed var det gjort. Jeg så at jeg måtte vaske skapet under vasken. Jeg tok likegodt det neste også. Jeg hadde jo allerede salmiakk i bøtta!
Og et til. Og enda et. Ja, egentlig ganske mange...
Men jeg skulle jo ikke vaske kjøkkenskap!? Eller hadde underbevisstheten min tenkt at det skulle ende slik uansett? Jeg tror faktisk det. Jeg sier noe og gjør noe annet.
Så ringte hun igjen. "Hva gjør du?", spør hun. "Eeh, kremt... Jeg vasker skap", innrømmer jeg. "Da kommer jeg!", sier hun. Avslørt...
Som skapvasker.
Da min venninne ringte og ville ha meg med på shopping/kaffe kjente jeg at jeg ikke hadde lyst. Jeg hadde belaget meg på en hjemme-alene-dag med julekreativitet. Det hadde sikkert blitt hyggelig med en venninnetur også, men magen protesterte. Hun er en så god venn at jeg kan være ærlig og snakke sant.
Hun forsto mitt behov. Jeg har sjelden huset for meg selv.
Og jeg begynte på litt julegaveproduksjon. Sydde en liten stund. Så måtte jeg kaste noe i søpla. Dermed var det gjort. Jeg så at jeg måtte vaske skapet under vasken. Jeg tok likegodt det neste også. Jeg hadde jo allerede salmiakk i bøtta!
Og et til. Og enda et. Ja, egentlig ganske mange...
Men jeg skulle jo ikke vaske kjøkkenskap!? Eller hadde underbevisstheten min tenkt at det skulle ende slik uansett? Jeg tror faktisk det. Jeg sier noe og gjør noe annet.
Så ringte hun igjen. "Hva gjør du?", spør hun. "Eeh, kremt... Jeg vasker skap", innrømmer jeg. "Da kommer jeg!", sier hun. Avslørt...
Som skapvasker.
tirsdag 4. desember 2012
Klimakvoter
Ser på NRK1 om vårt lands shopping av klimakvoter. Det er pinlig.
Vi er i ferd med å bli for rike i dette landet. Jeg tror vi greier oss bedre hvis vi må kjempe litt hardere. Svette litt, puste litt tungt (og da mener jeg ikke i Birken!), tenke litt hardt - ja, virkelig måtte vurdere neste skritt litt alvorlig... Alt kan ikke kjøpes. Ikke god samvittighet. For er det ikke det klimakvoter handler om?
Jeg er klar over at noen mener jeg kaster stein i glasshus og til mitt forsvar må jeg få lov å si at - ja, jeg er rik, rik på kjærlighet. Og jeg har alt jeg trenger og mere til av materielle goder. Men jeg har ingen kolleger å spise lunsj med. Det er et savn. Fattig kan jeg likevel ikke kalles.
Jeg leser en del. Ikke bare bøker, men blader også. Og blir inspirert av alle vakre bilder av hus og hjem. Særlig disse som ser ut som om alt er litt tilfeldig, litt gammelt og veldig enkelt. Man skulle ikke tro de hadde brukt mange kronene på å få det til å se slik ut. Det ser også ut som om det eneste de trenger her i livet er en kaffekopp og en tørr kvist i en gammel glassbeholder.
Tror jeg på det? Tja, sånn innimellom er jeg fristet til å kopiere. For det ser så fint ut å bo slik. Det ser så rolig ut... Så enkelt og tilfeldig.
Kaffen kommer nok fra et kaffehus, brygget i en dyr kaffemaskin. Servert i en designkopp med minimal dekor. Glassbeholderen er sikkert vintage og kjøpt på et marked i utlandet... Alt skjer enten i et gammelt, men nyrestaurert hus. Alt hvitmalt. Gulvene også. Eller i et nytt hus med alle tenkelige fasiliteteter skjult i hvite vegger eller vegger av betong. Og kanskje gulv av bambus.
Men hodet mitt sier at før fotoshoten har de rensket bort all støy, stappa masse inn i skapene, kledd på seg hvite eller naturfarga klær, lagd kaffe, "pynta"med kvister (kjøpt i butikk, ikke plukket i skogen iallefall!) og tatt på seg smilet. Men er de lykkelige? Er de rike?
"There are people who have money, and there are people who are rich" (Coco Chanel)
Så pynter jeg litt videre.
Vi er i ferd med å bli for rike i dette landet. Jeg tror vi greier oss bedre hvis vi må kjempe litt hardere. Svette litt, puste litt tungt (og da mener jeg ikke i Birken!), tenke litt hardt - ja, virkelig måtte vurdere neste skritt litt alvorlig... Alt kan ikke kjøpes. Ikke god samvittighet. For er det ikke det klimakvoter handler om?
Jeg er klar over at noen mener jeg kaster stein i glasshus og til mitt forsvar må jeg få lov å si at - ja, jeg er rik, rik på kjærlighet. Og jeg har alt jeg trenger og mere til av materielle goder. Men jeg har ingen kolleger å spise lunsj med. Det er et savn. Fattig kan jeg likevel ikke kalles.
Jeg leser en del. Ikke bare bøker, men blader også. Og blir inspirert av alle vakre bilder av hus og hjem. Særlig disse som ser ut som om alt er litt tilfeldig, litt gammelt og veldig enkelt. Man skulle ikke tro de hadde brukt mange kronene på å få det til å se slik ut. Det ser også ut som om det eneste de trenger her i livet er en kaffekopp og en tørr kvist i en gammel glassbeholder.
Tror jeg på det? Tja, sånn innimellom er jeg fristet til å kopiere. For det ser så fint ut å bo slik. Det ser så rolig ut... Så enkelt og tilfeldig.
Kaffen kommer nok fra et kaffehus, brygget i en dyr kaffemaskin. Servert i en designkopp med minimal dekor. Glassbeholderen er sikkert vintage og kjøpt på et marked i utlandet... Alt skjer enten i et gammelt, men nyrestaurert hus. Alt hvitmalt. Gulvene også. Eller i et nytt hus med alle tenkelige fasiliteteter skjult i hvite vegger eller vegger av betong. Og kanskje gulv av bambus.
Men hodet mitt sier at før fotoshoten har de rensket bort all støy, stappa masse inn i skapene, kledd på seg hvite eller naturfarga klær, lagd kaffe, "pynta"med kvister (kjøpt i butikk, ikke plukket i skogen iallefall!) og tatt på seg smilet. Men er de lykkelige? Er de rike?
"There are people who have money, and there are people who are rich" (Coco Chanel)
Så pynter jeg litt videre.
mandag 3. desember 2012
adventstid
Plutselig var den her. Ventetiden.
Adventstid er levende lys, julemusikk, litt vasking og litt baking. Lage pynt og gaver. Helt som på glansbildene altså. Det er mitt mål. Jeg vil ha det sånn.
Jeg hørte Elias akselsens jule-cd i helga. Tateren som kom seg opp og fram ved hjelp av musikk. Den er verdt å høre! I ventetiden. For det beste med desemberdagene er ventingen. Og forventningen. Vi gleder oss til samvær, god mat, stille dager hvor man bare skal være til.
Jeg venter på gode dager. Dager med varme og glede. Vi trenger det nå.
Livet er skjørt...
http://www.youtube.com/watch?v=SXtC2gDIRwA&feature=endscreen
Adventstid er levende lys, julemusikk, litt vasking og litt baking. Lage pynt og gaver. Helt som på glansbildene altså. Det er mitt mål. Jeg vil ha det sånn.
Jeg hørte Elias akselsens jule-cd i helga. Tateren som kom seg opp og fram ved hjelp av musikk. Den er verdt å høre! I ventetiden. For det beste med desemberdagene er ventingen. Og forventningen. Vi gleder oss til samvær, god mat, stille dager hvor man bare skal være til.
Jeg venter på gode dager. Dager med varme og glede. Vi trenger det nå.
Livet er skjørt...
http://www.youtube.com/watch?v=SXtC2gDIRwA&feature=endscreen
Abonner på:
Innlegg (Atom)