Vi er i ferd med å bli for rike i dette landet. Jeg tror vi greier oss bedre hvis vi må kjempe litt hardere. Svette litt, puste litt tungt (og da mener jeg ikke i Birken!), tenke litt hardt - ja, virkelig måtte vurdere neste skritt litt alvorlig... Alt kan ikke kjøpes. Ikke god samvittighet. For er det ikke det klimakvoter handler om?
Jeg er klar over at noen mener jeg kaster stein i glasshus og til mitt forsvar må jeg få lov å si at - ja, jeg er rik, rik på kjærlighet. Og jeg har alt jeg trenger og mere til av materielle goder. Men jeg har ingen kolleger å spise lunsj med. Det er et savn. Fattig kan jeg likevel ikke kalles.
Jeg leser en del. Ikke bare bøker, men blader også. Og blir inspirert av alle vakre bilder av hus og hjem. Særlig disse som ser ut som om alt er litt tilfeldig, litt gammelt og veldig enkelt. Man skulle ikke tro de hadde brukt mange kronene på å få det til å se slik ut. Det ser også ut som om det eneste de trenger her i livet er en kaffekopp og en tørr kvist i en gammel glassbeholder.
Tror jeg på det? Tja, sånn innimellom er jeg fristet til å kopiere. For det ser så fint ut å bo slik. Det ser så rolig ut... Så enkelt og tilfeldig.
Kaffen kommer nok fra et kaffehus, brygget i en dyr kaffemaskin. Servert i en designkopp med minimal dekor. Glassbeholderen er sikkert vintage og kjøpt på et marked i utlandet... Alt skjer enten i et gammelt, men nyrestaurert hus. Alt hvitmalt. Gulvene også. Eller i et nytt hus med alle tenkelige fasiliteteter skjult i hvite vegger eller vegger av betong. Og kanskje gulv av bambus.
Men hodet mitt sier at før fotoshoten har de rensket bort all støy, stappa masse inn i skapene, kledd på seg hvite eller naturfarga klær, lagd kaffe, "pynta"med kvister (kjøpt i butikk, ikke plukket i skogen iallefall!) og tatt på seg smilet. Men er de lykkelige? Er de rike?
"There are people who have money, and there are people who are rich" (Coco Chanel)
Så pynter jeg litt videre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar