Skisesong

På tv. Mye. Hver dag. Og det er så riktig og viktig og sunt og fantastisk at DA kan tv'n stå på heeeele dagen.

Men jeg blir så sliten. Jeg syns jo Petter og Marit og Svindal og co er fantastisk flotte mennesker, men jeg orker ikke se på hvert et stavtak, se på alle spurter og høre på alle intervjuer og ikke minst se på alle reprisene i nyhetene utover kvelden. Det blir for mye for meg. Og utfor er skummelt.

Når min bedre halvdel i all sin oppriktige interesse, nesegruse beundring og iver roper "se!" "hysj! "hør!" bobler det i barnslig trass innvendig. Jeg har bare lyst til å stille meg foran tv'n og synge en sang. I stedet sier jeg med irritasjon i røsten "jeg VET hva som foregår og jeg løfter blikket mot skjermen og ser og lytter når det er noe som interesserer MEG". Syrlig og veldig barnslig.

Han er jo bare lykkelig og ivrig. Jeg er en gledesdreper.

Det skjer ellers også. Når mennseker hyler av fryd syns jeg det er flaut og dumt. Da jeg var 8-9 år og familien gikk på fotballkamp gikk jeg hjem dødsflau over at mamma kunne ta sånn av og heie så høyt. Hun fikk ikke heie på meg når jeg gikk skirenn heller. Og pappa kunne jeg kvalt når han løp rundt og pushet meg fram.

Da jeg i ungdommen skulle heie på min kjære, måtte jeg puste dypt og virkelig ta meg sammen for å kunne greie å hviske ut et forsiktig "heia!" i innspurten. Jeg var lettet de gangene han kom i mål uten at jeg fikk det med meg (ja, det går an i o-løp). Eller at andre ropte så høyt at jeg tenkte det fikk holde...

Hvorfor er jeg sånn? Litt bedre har jeg kanskje blitt med årene. Jeg kan bli småeuforisk sånn innimellom. Når hele huset er nyvaska for eksempel. Eller jeg kan kjenne snev av det samme ved å se en spennende håndballkamp med damelandslaget. Da kan jeg tøye meg så langt som til et "yesss!" og et klapp i hendene når de skårer.

Nei, jeg har alltid lagt et lokk over de sterkeste følelsene. Jeg tror det er fordi de er så veldig sterke. Jeg blir skremt over hvor påvirket jeg blir. Jeg er redd for å miste kontrollen. Jeg orker ikke se hele Tour De Ski fordi jeg blir helt utslitt i magen og hjertet og pusten.

Så jeg skygger banen. Later som jeg er kald og følelsesløs for det som trigger heiaropene hos folk flest. Men jeg er egentlig vettskremt for å bli liggende å hulke på stuegulvet hvis noen slår Marit og Petter...