Tror nesten ikke det kan føles bedre. Godfølelsen kjennes i alle kroppens lemmer, organer, muskler og ledd. Og det kjennes godt, selv om det er litt vondt her og der. Når er det bare tak og vegger igjen.
Men det kan han med begge armer intakt få gjøre. Det er så enkelt at jeg trenger ikke være tilstede engang. Han trenger ikke spørre om noe. Jeg stoler på at han greier det helt alene. Og at det blir rent. Jeg har tatt kjøkkenvifta også. Torde ikke overlate den til ham. Sist han vaska ei kjøkkenvifta brukte han dekkrens... Det tar fett, nemlig.
Julefølelsen begynner virkelig å sige inn. I går vaska jeg ingenting. Bare tørrmoppa og sydde. Brukte faktisk mer tid på sying enn mopping. Kryss i taket! Ga meg først når mannen i mitt liv lurte på om jeg ikke var sliten. Jeg kjente at de siste tre bjellene kunne syes på en annen dag.
Så jeg tok en øl og så på engelsk krim resten av kvelden. Sånn krim uten action. Sånn krim jeg liker, med trivelige folk og lyse kontorer. Fatter ikke hvorfor alle "nymotens" krimserier ser ut til å spilles inn på natta, med pc'ens lys som den eneste lyskilden på kontorene. Mulig det blir skumlere av den grunn... Da må det bety at de trenger andre virkemidler enn en god historie? Ikke vet jeg. For jeg liker egentlig ikke krim. Bare sånn koselig med dagslys.
Hverdagen er i grunnen spenning nok for meg.
Jeg må klatre opp for å nå de øverste hyllene.
Og kjøkkenlykke kan overgå det meste :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar