Pakkenelliker

...sier min mor om bagasje. Eller hvis man har med seg litt mer enn bare håndveska. "Kan æ sett pakkenllikan her?", kan hun for eksempel si om hun kommer hit og skal sette fra seg medbragt overnattingstøy, toilettveska og ekstra sko. Ofte også en kake.

Vi to skal ut og reise. Mor og datter. Vi skal på storbytur med spatimer inkludert. Til Riga. Passe langt å reise, passe stor gamleby å rusle i. Nok kaféer med kaker og kaffe, nok severdigheter, restauranter og sikkert nok butikker.

Spatur har vi ikke prøvd før. På spadagen (vi valgte søndag) skal vi starte med litt bading og badstue. For å slappe av og forberede porer og hud til behandling. Så blir det elting av baksiden, dvs, rygg, nakke og skuldre. Deretter hodebunnsmassasje før ansiktet skal få sin omgang. Jeg har pakket pudder for jeg har prøvd dette én gang før og da var fjeset rødt som etter ei skikkelig treningsøkt! Det varte ei stund også. Hvis vi får det som vi vil, kan det hende undersåttene får en omgang i tillegg. DET er deilig det:)

Ellers skal vi kose oss med sprudlevin til lunsj og annen vin til maten. Vi skal gå bare akkurat så langt vi gidder. Kikke på akkurat så mye klær vi vil og garantert spise kake til kaffen!

Vi skal være snille og greie mot hverandre på hele turen. Stryke hverandre med hårene. Vi har ikke alltid gjort det, men med årene har vi funnet ut at vi egentlig er ganske enige, bare vi får tenkt oss om...

I morgen drar vi, pakkenellikene er stort sett på plass i kofferten (orker ikke reise med mer enn ett kolli), passet og reisedokumenter klare og da er det bare å glede seg!

Nytt kapittel

Roen har senket seg, avgjørelsen er tatt. Vi er i ferd med å skrive et nytt kapitel i livet, min livsledsager og jeg. Det føles godt!

Vi har lenge tenkt at med tiden blir 300m2 å bo på for stort for oss. Men vi har et hus som er godt å bo i. Og vi har en utsikt som er som en rekreasjon i seg selv. Og vi har ingen hast...

Likevel er det slik at når en tanke først er sådd, så er den der. Den lurer hele tiden under overflaten og man tenker, ser og observerer framtidige muligheter. Boligannonser og nye byggeprosjekt dumper stadig ned i fanget gjennom aviser og nett. Man ser, sammenligner og funderer.

Vi har vært enige om at vi skulle være kresne på beliggenhet og planløsning - om noe skulle dukke opp. Og vi har vært enige om at OM noe fristende dukket opp, skulle overveielsen være NØYE gjennomgått før en eventuell avgjørelse. Pluss- og minusskjema, dype samtaler og intet stress. Skulle det bli.

Og det ble det. Du verden for et alvor! Og for et følelseskaos! Skrekkblandet fryd og tvil om hverandre! I hele forrige uke. For selvsagt dukket muligheten opp...

Avgjørelsen ble tatt sist fredag. Alle barna er informert og noen fler. Følelsene deres er blandet, men det viktigste er at dette blir et nytt kapittel i vårt liv, sier de. Det er her,
i den nye leiligheten vi skal tilbringe "godtvoksenlivet", alenelivet og alderdommen (selv om det er evigheter til!). Vi kan kaste snøskuffa og selge gressklipperen. Vi kan gi bort alt vi ikke trenger til Fretex eller andre som måtte behøve det. Noe vil bli solgt gjennom Finn. no og noe må selvsagt bli med oss...

Jeg kjenner forventningene sildre ned ryggraden, men kjenner også litt vemod.
For selvsagt blir det annerledes. Jeg tror likevel vi vil greie å se det positive og de nye mulighetene i denne annerledesheten.

Ennå skal kose oss i huset vårt i halvannet år til. Samle på gode opplevelser og ta vare på det til nye eiere skal får muligheten til å nyte utsikten og godt plass;)

Jeg ser nok månen dit vi flytter også;)

Mindfulness

Jeg har begynt med Mindfulness. Jeg er tilstede her og nå, i kroppen, i pusten... Osv.
For jeg er iallefall ikke her inne på bloggen!!!

Men der sant, altså. Dette med Mindfulness. Det treningssenteret jeg betaler månedsavgift til (og bruker ca to ganger i uka) tilbyr fra denne sesongen timer i nevnte øvelse. Altså en slags mental treningstime. Som varer i 30 minutter.

Mindfulness er fint for sånne som meg. Som alltid har tankene et sted langt der framme, gjerne sånn omtrent 14 dager. Som ikke er noe god på å kjenne etter det som skjer her og nå. Være i nuet. Puste med magen. Og sånt. Du vet.

Joda. Jeg har blitt flinkere. Jeg øver i gunnen hver dag. Men jeg glemmer det også veldig ofte. Derfor, tenkte jeg - å få repetert dette to ganger 30 minutter hver uke. Pling!
For så å la visdommen snike seg inn i hjernebarken for evig og alltid. Pling! De bruker slike bjeller som plinger for å "ta oss inn" og "ta oss ut" av Bodyscan og andre tanketeknikker. Vanskelig? Nei, overhode ikke. Noen syns faktisk det er kjedelig også. Men jeg nyter det!

Det var en stor seier under den ene øvelsen da jeg greide å "høre, anerkjenne, akseptere og la gå" en lyd der ute som vanligvis ville irritert meg grønn. Jeg bare lot'n gå, rett og slett! Flotte greier, altså:)

Du skal se jeg ender som buddist eller noe, en vakker dag!

Sånn ellers er det flere grunner til at jeg har vært lite skrivende i det siste.
En STOR avgjørelse er tatt. Det krevde både mindfulness, samt sin mann og sin dame.
I dagevis.

Kveldsmotlys:)

Kveld

Det er kveld. Jeg er viss litt i bluesmodus. Stemning. Tanker. Endring...

Min minste, lille jente tar til med sine "ordentlige studier" om få dager. Etter å ha vært en tur i Australia, lukta litt på lektortanker innen engelsk, ble det jobbepauseår. Det kan være lurt å tenke seg om. Og det kan være lurt å jobbe ei stund. Oppleve at alt har sin sjarm. Eller ikke.

Så nå blir journalistdrømnmen et hakk nærmere. Et yrke som kanskje gir muligheter til reising, opplevelser andre ikke er forunt. Kreativitet i system. Tanker på papiret, eller skjermen, eller eteren på annet vis. Hvem vet? Dokumentarfilm?

Man kan bare drømme.

Sønnen skal reise bort igjen. Ta bort medisiner. Spennende. Og vanskelig. Han fleiper med at han skal på kollektiv. Som tvillingsøsteren. Det kan sikkert være greit å lage seg noen illusjoner. Som er positive:)

Høsten blir spennende.

De to store, voksne, hardtarbeidende jentene mine lever sine liv. Det er godt med voksne barn som greier alt selv. Samtidig er det litt godt når man kan få bidra med litt klem, litt råd og litt mammasnakk.

Unger er unger. Hele livet, tror jeg.

Min mor blir 70 på lørdag. I dag kjenner jeg på likheten jeg ikke ville vedkjenne meg i unge år. Kjenner på minnene fra bekymringsfrie barneår. Minnene fra frustrerte tenår. Ufarlige og normale følelser. En mor som bare var der. Støttende, men også med krav. Jeg forsto henne ikke alltid den gangen.

Nå forstår jeg så mye mer. Jeg ser at hun ikke har fått den anerkjennelsen hun fortjener. Kanskje ikke fra noen. Jeg vi bøte på dette. Det er ikke for sent.

Jeg skal klemme min mor. Rose henne. Gi av min tid. Anerkjenne hennes klokskap.

Fordi alle fortjener å bli sett. Som den man er.

Gir dere en liten sang inn i natten:
Summertime, Ella Fitzgerald, Lois Armstrong

Mamma Tingleter ;)

Det var det da.

Om å være tilbake. For så å bare være taus... Hverdagene kom brått og det ble en del ting som tok tid. Så tiden til blogging forsvant! (Dagens hvite)

Uansett, jeg har visst virkelig hatt ferie i år. Klokka er ubehagelig å ha på og jeg tror liksom ingenting haster! For de som kjenner meg er nok dette rimelig uvant. At jeg er så bortreist, liksom. Glemmer tid og glemmer å planlegge.

I går gikk jeg på tur en gang midt på dagen. Jeg mente jeg hadde god tid og angra fælt på at jeg ikke hadde tatt med bøtte for å plukke i da bringebærbuskene nærmest tryglet om høsting der jeg gikk. Så jeg tok med GOD tid til å spise meg mett. For å hjelpe buskene med den tunge børa.

Da jeg kom hjem hadde jeg lyst på kaffe og noe å lese i... Jeg ordna kaffe og var langt inne i historien da mannen stakk hodet fram fra husehjørnet med nytrimma skjegg. "Var det nå du skulle stusse topplokket mitt?", spurte han. Jeg mente det var det. Så spurte han om jeg visste hva klokka var og at vi skulle dra i 50-årsdag om en halvtime...

"Hva? Er du gal!? Hva er klokka da???", ropte jeg febrisk mens jeg allerede var på vei inn i dusjen. Det gikk opp for meg at ferien var over og at dagen flyr fort når man sover til halv elleve. (Fordi det var lørdag, altså). Vanligvis trenger jeg en time på å ordne meg. Ikke fordi jeg TRENGER det, men fordi jeg ikke orker å skynde meg. Og fordi jeg liker å være ferdig i god tid før avreise.

Jeg ble ferdig i tide. Jeg kan når jeg må. Men glemte å ta på parfyme.

Hårstussen ble tatt i dag. Får være måte på hva man skal rekke på en halvtime. På en rolig lørdag!

I'm back!

Hohoi! Her er jeg:)

Neida, jeg tror ikke jeg er savnet altså. Det er vel fler enn meg som har hatt ferie fra bloggen? Innrømmer at det har nappet litt i nysgjerrigheten og jeg har vært fristet til å se innom blogguniverset sånn avenogtil...

Men så er jeg av det slaget som syns det er så greit å gjøre forskjell på hverdager, helgedager, ferietid, morgen og kveld, - ja, jeg liker det. Jeg syns ikke noe om å sose av sted i dagen som går, uten en slags plan og uten helt å vite forskjell på tid og rom. Jeg er vel ikke alene om det?

I ferien (det vil si, når min bedre halvdel har ferie...) så liker jeg å legge fra meg klokka. Jeg liker å late som jeg er av det sløve slaget som sover lenge og er våken for lenge om natta. Småsløv i allefall.
Og da må jeg glemme tiden litt. Spise når jeg er sulten, drikke når jeg er tørst... - kort sagt leve i nuet:) Men det er ikke bare lett.

Denne ferien har jeg greid det ganske bra. Og jeg er stolt av det! Det er krevende når man må planlegge å ta livet som det kommer. Legge bort planer, legge bort klokke, legge bort kontroll. For en kontrollfreak er dette skikkelig utfordrende. Men det gikk på et vis.
Å sove til halv elleve. Glemme tid og sted, glemme å planlegge middag... Bare lese, løse kodekryssord, rusle rundt uten mål og mening.

Deilig.

Men nå er det hverdag. Mannen har hatt sin første arbeidsdag etter ferien sin. Jeg har fulgt sønnen til Epilepsisenteret i Sandvika. Tvillingen er hjemom for å pakke til studier i Volda. Bringebærene henger blodrøde og venter i hogstfeltet i skogen. Blåbærene likeså. Bursdagsfeiring av min mor skal i boks. Ei hytte skal selges. Kroppen skal trenes og knekkebrød skal bakes.

Det skal nok gå. For nå gleder jeg meg til mange hverdager! De er flest og bør være best;)

Novigrad, Kroatia:)