Det var det da.

Om å være tilbake. For så å bare være taus... Hverdagene kom brått og det ble en del ting som tok tid. Så tiden til blogging forsvant! (Dagens hvite)

Uansett, jeg har visst virkelig hatt ferie i år. Klokka er ubehagelig å ha på og jeg tror liksom ingenting haster! For de som kjenner meg er nok dette rimelig uvant. At jeg er så bortreist, liksom. Glemmer tid og glemmer å planlegge.

I går gikk jeg på tur en gang midt på dagen. Jeg mente jeg hadde god tid og angra fælt på at jeg ikke hadde tatt med bøtte for å plukke i da bringebærbuskene nærmest tryglet om høsting der jeg gikk. Så jeg tok med GOD tid til å spise meg mett. For å hjelpe buskene med den tunge børa.

Da jeg kom hjem hadde jeg lyst på kaffe og noe å lese i... Jeg ordna kaffe og var langt inne i historien da mannen stakk hodet fram fra husehjørnet med nytrimma skjegg. "Var det nå du skulle stusse topplokket mitt?", spurte han. Jeg mente det var det. Så spurte han om jeg visste hva klokka var og at vi skulle dra i 50-årsdag om en halvtime...

"Hva? Er du gal!? Hva er klokka da???", ropte jeg febrisk mens jeg allerede var på vei inn i dusjen. Det gikk opp for meg at ferien var over og at dagen flyr fort når man sover til halv elleve. (Fordi det var lørdag, altså). Vanligvis trenger jeg en time på å ordne meg. Ikke fordi jeg TRENGER det, men fordi jeg ikke orker å skynde meg. Og fordi jeg liker å være ferdig i god tid før avreise.

Jeg ble ferdig i tide. Jeg kan når jeg må. Men glemte å ta på parfyme.

Hårstussen ble tatt i dag. Får være måte på hva man skal rekke på en halvtime. På en rolig lørdag!