Tankene går sent og magen slår krøll.
Jeg svetter og fryser. Et blaff av alderen igjen. Jaja. Det kan jeg leve med. Jeg kan vel egentlig leve med det meste.
Det er mye verre å leve med sine barns smerter. Det gjør mye vondere enn all verdens muskel- og leddsmerter.
Jeg ser ut på den vakre høsten. Den lave solen som lyser opp som for å trøste. Lyset skjærer i øynene fordi den er lav. Som om den vil blende meg bort fra det triste.
Som om den forsøker å få lyset helt inn i hjertet.
Morgendisen driver. Den visker ut skarpe kanter og beveger seg. Endrer landskapet hele tiden. Som om den vil vise meg at intet består. Alt endres.
Jeg velger å tro på sola og disen. Jeg tror alt blir bra. Til slutt.
Barns smerter smerter så enormt, men vi må leve med det, også.
SvarSlettTrøst i natur og musikk kan vi alltid finne, og det trenger vi :) Og hyllesten til Lou Reed er jeg med på.
Klem og klem :)
Sånn er det bare:)
SlettKlem tilbake:)
Veldig fin tekst om vondt tema. Jg er enig i at barns smerter er verst.
SvarSlettNydelig musikk, takk.
God kveld til deg -
Ja, det er vondt...
SlettFin kveld til deg også:)
Gjennkjennbart. Dette med å kjennes egne barns smerte som sin egen. Går fort i den grøfta jeg, om jeg ikke jobber med meg sjøl. Kroppen husker. Og går fort inn i gamle spor.
SvarSlettFint å høre at du har trua, Ann Judith. At det kommer til å ordne seg. Hold fast i den.
Elisabethklem
Takk Elisabeth! Det er den trappa det er kjappest å falle ned, for min del. Og bekymringene tar kvelertak og søvn. Men jeg jobber også med dette. Mindfulness hjelper noe. Men smertene i kroppen lever sitt eget liv. Men gi opp? Nånei!
SlettKlemklem!