fredag 19. oktober 2012

Å fylle en koffert

Det som var så lett før. Jeg begynte gjerne å pakke lenge før reisen, gjerne en uke før. La plagg etter plagg nedi kofferten, etterhvert som det var vasket og "ledig" for pakking. Hadde full kontroll på hva som skulle brukes til hva og hvilke sko som var nødvendig. Jeg glemte vel egentlig aldri noe.

Nå er jeg ferdig pakket, dobbelt så mye bagasje som trengs, men det får så være. Vet ikke om klær og sko passer sammen, men jeg skal for det meste gå lettkledd på tur i fjellet eller ligge i solen på en madrass. Om kvelden er det mørkt og ingen ser om ikke alt er rett sammensatt. Det er det bare jeg som vet.

Magen er i opprør som vanlig når jeg skal reise. Ulykker og flystyrt, feil av dag og tidspunkt... Alt har rast gjennom hodet siste døgnet. Katastrofetanker heter det. Kjent stoff, men man venner seg aldri til det. Uten disse tankene hadde jeg sikkert virkelig trodd noe var galt, så det skal kanskje være sånn.

Gleden over å være på reise kommer først når jeg virkelig er det. Det vet jeg. Sånn sett vet jeg at det blir fint. Ennå er det bare småkryp i hele mitt indre. De rundt meg har savnet gleden og forventningen i ansikt og stemme, jeg har registrert det.

Men i morgen, når jeg sitter i solnedgangen med et glass vin, DA skal jeg nyte og være i nuet. Og smile. Og sende varme tanker hjem:)

Snakkes om 14 dager!


tirsdag 16. oktober 2012

Pausefyll

Ordene har tatt ferie. Humoren stakk av og ironien følte seg plutselig veldig veldig ensom.

Noen dager er det vanskelig å skrive. Planen min for denne bloggen var å sette ord på hverdagsproblematikk, hverdagsopplevelser, rare tanker (som jeg kaller vrikkede), glede, kanskje sorg... Skrive med et annet perspektiv, forhåpentligvis litt humor og et snev av ironi.

Men så hender det at denne evnen tar seg en pause. De siste dagene har nok hodet vært opptatt av bare det å være tilstede i den virkelige verden og ikke i en tankeflukt på nettet. Det er fint det også. Likevel, når jeg kjenner på savnet av å sette ord på tanker og opplevelser må denne bloggingen være noe som er positivt! Å endelig kjenne på lysten til å skrive, formidle og dele tanker og opplevelser er noe jeg har savnet i årevis.

Da jeg var barn og ungdom skrev jeg hele tiden. Jeg hadde nok vanskelig for å fortelle om alt jeg tenkte på til andre, men med skrivingen letta trykket. Jeg fortsatte å skrive til jeg ble voksen, men så kom hverdager med familieliv og det ble liten tid til skriving og andre kreative sysler. Jeg tenkte ikke så mye på det den gangen, men i ettertid har jeg innsett at mine ryddegener tok vel overhånd. Jeg rydda bort penn og papir, tegnesaker, symaskin, vev og mye annet jeg fylte livet med tidligere. Jeg hadde ikke tid og var der og da enig med meg selv om at det sikkert ble bedre tid siden... Tenkte at dette var bare naturlig.

Årene gikk og det gikk sakte opp for meg at jeg hadde rydda bort en viktid del av meg selv. Å tenke at "til helga skal jeg være kreativ" var lettere sagt enn gjort. Inspirasjonen hadde da gjerne gått seg vill i tanker om alt det andre jeg måtte gjøre først, og når stunden kom hadde mangelen på overskudd dytta inspirasjonen enda lenger vekk.

Det er rart hvor voksen man må bli for å forstå at å "rydde bort" deler av seg selv ikke er så veldig lurt. Og det er ingen andres skyld. Jeg er dødsflink til å skulle vente med "desserten" til jeg har spist hovedretten - opptil flere ganger. Da er det ikke mye plass til dessert! Ungene sa for årevis siden "du er som pappa'n til Albert Åberg du, - skal bare, sier du hele tiden!" Ja, jeg skulle bare, alt mulig, i beste mening. Slik at jeg kunne sette meg ned og kose meg når jeg var ferdig... Og ferdig blir man jo aldri.

Derfor må man ta mange små pauser som man fyller med dessert og andre gode ting. Man må bevilge seg tid til det man elsker å gjøre, selv om det ikke er tid. Da blir man et helere menneske og et helere menneske er bedre å leve med, både for andre og en selv:)

Humor, - ikke så veldig nei. Ironien er fremdeles på pauserommet. Men jeg fikk da formidlet noen tanker likevel. På alvor.

Her syns jeg Pink Floyds "Shine on you crazy diamonds" passer:

http://www.youtube.com/watch?v=4fxRN_RnpDc&feature=related

fredag 12. oktober 2012

Gullgress

Det er bare så vakkert ute i dag! Jeg mister rent pusten og må nesten puste rolig fem ganger ned i magen så jeg ikke helt flipper ut (min metode når følelsene tar overhånd...)

Etter en kjapp frokost, en kjapp rydderunde og litt krangling med diverse stemmer bar øret, tok jeg meg selv i nakken og gikk ut. Det er jo det aller lureste, for hadde jeg venta til i ettermiddag hadde nok sola gått ned før jeg fikk sukk for meg!

Jeg vet dette høres rart ut, men jeg sliter noe med prioriteringer som gavner meg selv innimellom. I dag ville sintestemmen både tørke mer støv, handle, lage vaffelrøre til i ettermiddag... Jeg greide heldigvis å ignorere dette udyret og kom meg ut, puh.

Og hvilken glede! Det var sol midt i øynene, rim i skyggene, men varmt i sola. Trær i de nydeligste høstfarger og gullgress på marka. Stiene var bløte, men goretexskoene holdt ord og holdt meg tørr. Den rene, kjølige og klare lufta var til å bli beruset av! Lykkefølelsen til å bli smårar av - og derfor måtte jeg altså puste dypt for ikke helt å ta av. Jeg svevde bare nesten...

Jeg ar altså SÅ fornøyd med mitt valg at jeg tror resten av denne dagen blir like fantastisk:)



torsdag 11. oktober 2012

Linker til sanger

Lullaby:

http://www.youtube.com/watch?v=Ja9iENIjU8U

Yesterday is here:

http://www.youtube.com/watch?v=IbvzYii3z0I

Nyt!

Sunny side

Det er sol! Og det vil det visst bli den neste uka! Det er så godt :)

Linken jeg prøvde å legge ut i går funka selvsagt ikke når jeg glemte å trykke på "legg til kobling"... Den som er nysgjerring finner nok sangen på youtube likevel.

Det er torsdag, vaskedag i mitt hode. Ja, jeg skal snart begynne! Men det er mye morsommere å skrive litt, sy litt, gjøre klart rommet vi har pussa opp, pynte litt, kjenne på forventningen... Hva vil han synes om rommet, gutten vår?

Å glede ungene våre er vel den største gleden en mor kan ha! Jeg vet jeg av og til kan prøve dette så mye at det nesten blir litt mye. Man er ikke alltid like mottakelig for å gledes. Noen ganger vil man bare være i fred, kjenne på sine egne følelser, uten å være nødt til å være takknemlig for hva noen gjør for deg. Jeg vet det.

I dag vil jeg glede meg til i morgen. Til klemmen fra gutten vår. Til stemmen, til sangen, til lukten. Til samværet og lyder i huset.

Jeg er også takknemlig og glad fordi litjpia ringe fra det store utland i går. Hun har det veldig bra, lærer mye og opplever et liv langt fra norsk hverdag. Hun trenger denne opplevelsen, trenger å kjenne på følelser for andre enn oss, kjenne hvor bra det er å være fra et land uten problemer.

De to som har flyttet og bor i eget har det også godt. Det er godt å kjenne på selvstendighet, føle aksept og anerkjennelse fra arbeidsgivere. Kjenne at voksenlivet er både krevende og fint. Komme hjem og ta del i felleskapet når de vil, komme hjem og spørre om hjelp når det trengs, komme hjem og prate om regninger, strømpriser og andre voksenting...

Jeg er verdens heldigste mor. Jeg har fått fire flotte barn som greier seg utmerket på egen hånd, som har en ballast det går an å bygge en framtid på. Erfaringer på godt og vondt som gjør dem bedre rustet for det som måtte komme av utfordringer. Ubetinget kjærlighet som gjør dem i stand til å elske andre enn seg selv. Grenser som gjør dem i stand til å ta egne valg. Jepp, jeg vet dette høres kvalmt ut for noen, men jeg mener det likefullt! Jeg ER stolt.

Så var det vaskedagen... Men først, en hyllest til mitt livs kjærlighet. Og denne gangen er det ikke Tom Waits, men en dame ved navn Patsy Cline som synger:

http://www.youtube.com/watch?v=2OVtpnpCOKM

onsdag 10. oktober 2012

Tom Waits

Som mine eventuelle lesere har forstått, jeg liker Tom Waits veldig godt. Og jeg har lurt litt selv på hva det er jeg fasineres sånn av.

Han har uten tvil, mener jeg, veldig gode tekster. Jeg tenker at også han har litt "vrikkede tanker" og kanskje er det det som treffer meg sånn. Musikken er også fin i mine ører. Jeg har forstått at jeg liker det som tenderer mot både blues og jazz, samtidig som noe av musikken er både rå og brutal. En miks av ballader og det jeg nevnte før, i kombinasjin med stemmen hans, - ja det rører i det dypeste i meg.

Stemmen hans er preget av levd liv, røyk og sikkert mye alkohol. Men den er vakker. Jeg liker denne typen stemmer bedre enn de fleste andre.

Tom Waits utseende betyr ingenting for musikken, men jeg ser også noe her, til tross for et nærmest skrekkinngytende ansikt innimellom... Jeg tror det handler om ærlighet.

Ærlighet i musikk, tekst, levd liv, utseende. Jeg liker ærlighet.



Yesterday is here

http://www.youtube.com/watch?v=6Dnv5L59eSo&feature=related


If you want money in your pocket 
You want a top hat on your head
A hot meal on your table 
And a blanket on your bed
Today is grey skies 
Tomorrow is tears
You'll have to wait 
Till yesterday is here

I'm going to New York City
I'll be leaving on a train
And if you wanna stay behind 
Till I come back again
Today is grey skies 
Tomorrow is tears
You'll have to wait 
Till yesterday is here

Now if you want to go 
Where the rainbows end
You will have to say goodbye
All our dreams come true baby up ahead
And it's out where your memories lie

And the road is out before me 
And the moon is shining bright
What I want you to remember 
As I disappear tonight
Today is grey skies 
Tomorrow is tears
You'll have to wait 
Till yesterday is here
Today is grey skies 
Tomorrow is tears
You'll have to wait 
Till yesterday is here

tirsdag 9. oktober 2012

Feil dag

Hvordan har det seg at man av og til føler at det er en annen dag enn det egentlig er? Og det er søren så vanskelig å bli kvitt følelsen av feil dag!

Det er tirsdag i dag, men helt fra jeg sto opp har jeg hatt onsdagsfølelse. Våkna og trodde jeg skulle på vanntrening, men nei... Sto opp og fikk liksom ikke hverken legetime (som ikke er før torsdag) eller fysioterapibehandlig(onsdag) ut av hodet. At jeg skulle klippe meg klokka halv elleve holdt på å gå meg hus forbi - men jeg rakk å komme på det i tide! Stemmer, det er TIRSDAG i dag!!!

Etter frisørtimen sjekka jeg kalenderen og lurte på hva jeg hadde glemt... Kom nok en gang på at det var tirsdag og fant ut at jeg hadde tid (god tid) til en kaffe hos min venninne. Sendte en sms og lurte på om jeg fikk audiens. Det fikk jeg.

Satt hele tiden med en følelse av at jeg hadde det travelt, at noe ventet på en måte. Etter å ha vridd hodet nok en gang kom jeg på at jeg skulle på en demo (homeparty for fiberkluter og fibermopper) i kveld... Men det var mange timer til. Jeg bevilget meg derfor en svipptur innom Kid Interiør for å se etter gardiner. Til min store glede var det 50% på alle gardiner! Men tror du jeg fant noen som passet??? Nope. Feil farge, feil bredde, feil monteringsmulighet... Men mye fint jeg ikke hadde bruk for. Greide å unngå å kjøpe noe av det.

Etter ikke å ha funnet gardiner tok jeg fatt på hjemturen og husket heldigvis på at jeg måtte finne noe til middag før jeg hadde passert alle butikkene.

Midt under turen i skogen etter middag, plinget det en varseltone fra mobilen. Jeg stusset, - hva kunne det være jeg skulle bli påminnet..? Oj, demo! Det stemmer, det var ikke onsdag i dag, nei - det var tirsdag.

Jeg blir ikke kvitt følelsen av onsdag. Om en time stemmer det, mon tro hva jeg føler i morgen...

Jeg sier god natt med Lullaby av Tom Waits:
http://www.youtube.com/watch?v=Ja9iENIjU8U




søndag 7. oktober 2012

Rydde minner

I dag har jeg ryddet i gamle minner og bilder. Det er virkelig tidkrevende, må jeg si.

For man må jo se på alt, gamle bursdagskort med "til mama" skrevet med kjærlighet og flid, barnetegninger jeg har gjemt fordi de inneholder det særegne, typiske fra den tiden. Tegnet med et barns fantasi og med fritt valg av farger. Tegninger som inneholder alt fra "hodefotinger" og kruseduller til de vakreste prinsesser, hus, slott, traktorer og dyr. Jeg fasineres av hvor barna tar all fantasien ifra. Jeg blir rørt og lattermild på én gang.

Oppdager at jeg har gjemt på en del med tekst som lyder "verdens beste mamma" og lignende. Jeg tenkte vel det kunne være greit å ha det skriftlig i tilfelle noen ombestemte seg... Det var like mange med "beste pappa'n" også, heldigvis. Takk og lov at jeg valgte rett far til mine barn den gangen jeg lette.

Blant alle minnene lå gamle julebrev også lagret. Ja, de vi hadde skrevet selv også. Jeg husker det var greit å se hva vi hadde formidlet året før når årets skulle forfattes... Jula 2001 hadde jeg kommentert at; på tross av julebrevhetsing på "Skavland" (herregud, hvor lenge har han holdt på egentlig?), valgte jeg å være ukul og gjøre som før. Altså, - skrive, kopiere, og sende ut de 70 julebrevene som før. Det har jeg fortsatt med forresten.

Julebrev er vel omtrent det eneste brevet vi sender pr post i dag. Men vi skriver like mye. På facebook, twitter, instagram og noen (ganske mange), på bloggen. Alt håp er altså ikke ute. Vi er et skrivende og formidlende folk! Heldigvis.

Jeg lurer forresten på om vi finner igjen disse "minnene" en gang. Hvor blir all vår formidling på de overnevnte medier av? Hvem sin skuff havner de i? Hvem kommer til å sitte å se igjennom alt det vi skrev i frustrasjon, glede og sorg, alle bilder vi la ut av oss selv, barn, venner..? Det er tankevekkende at vi kanskje ikke selv kan se igjennom, rydde, sortere, kaste, ta vare på...




fredag 5. oktober 2012

Fredda'n

Pjuh... Så er det endelig helg! Sååå godt!

Sier jeg som ikke har stressa en kvart centimeter på mange dager. Jeg har bare vært borte. På besøk. Fått servert middag, blitt henta og levert, fått litt vin, prata, prata, gått tur, klemt på litjguten... Kort sagt ingen grunn til noe stønn, altså.

Men så er jeg litt sliten likevel. Litt sliten av å smile, prate, komme med konstruktive og gode råd (innbiller jeg meg iallafall), være fornøyd, lytte, forstå. Spise brødskive istedenfor knekkebrød, sitte i for stor sofa, sove med for flat pute... Ja, det er ikke greit!

Men det var fint å ta tog:) Jeg liker det å suse forbi, se og bli ferdig med sted etter sted, komme videre, framover, alltid samme veg. Sitte i fred og slippe å snakke. Lese, spise litt, nippe til kaffen som NSB comfort "gir bort" fordi man betaler 90 kroner ekstra. Hvordan kan det forresten ha seg at kaffen på veg sørover var så himla mye bedre enn den på veg nordover? Sørgående tog hadde også vann, både med og uten kullsyre OG flere aviser.

Planen i morges var å spise frokosten (en påsmurt grov sak med ost), drikke vann med kullsyre og lese fredagens Dagens Næringsliv. Så skulle jeg ta kaffe til en liten firkløver litt senere.

De hadde ikke vann, de hadde ikke DN-fredag. Det ble brød med kaffe og VG. Jeg fordrar ikke å kjøpe vann, så da ble det kaffe hele turen. Det gikk greit det altså. Men planen gikk i vasken og jeg kjenner irritasjonen litt ennå, faktisk. Setet var likevel sikkert litt bedre enn hos dem som ikke hadde betalt de nitti kronene ekstra. Jeg trenger å tro det.

Dagen siger etterhvert på og jeg siger ned i sofaen. Og slik skal vel fredda'n være;) Litt sånn "pjuh"!

                         Togtur i vakkert høstvær!


mandag 1. oktober 2012

One of those days

Jeg er av gammel vane i fightermodus og i dag røsker jeg av sengetøyet i det jeg står opp.

Dynene ut til lufting mens jeg ennå er i morgenkåpa. Bryr meg ikke om at naboen kan se meg. Smyger meg kjapt inn idet jeg likevel tenker "kanskje ser dette heller merkelig ut?" Mer evner jeg ikke å spekulere for jeg kjenner med ett at det ikke er plass til slike funderinger i dag. Det er som om noen har tømt sirup i harddisken.

Utslitt av starten velger jeg en rolig frokost og prøver å sortere dagens plan. Jeg må ta buss til treningen fordi bilen er på legd. Opprinnelig plan var å ta buss ti over halv, men jeg lurer på om det ikke er lurere å ta fem på halv isteden. Jeg kan jo komme for sent! Treninga begynner kvart over og bussen tar normalt max 15 minutter dit, men likevel... Jeg vil ikke stresse i dag.

Det må derfor holde med én kaffekopp før jeg haster bortover til bussen. Må selvsagt vente i noen minutter, for det hastet jo egentlig ikke. Når jeg setter meg, der jeg vanligvis setter meg i en tom buss, kommer jeg på at mobilen ligger til lading - hjemme. Gulp! Det føles som om jeg har glemt å ta med en kroppsdel. Overbevist om at mange helt sikkert prøver å nå meg nå, må jeg puste dypt og hente fram fornuften.

Det hjalp litt og sirupen legger seg rundt tankene igjen, bussturen blir mer behagelig. Så behagelig at når den stopper der jeg skal av, glemmer jeg å gå av. Jeg går påtatt behersket av på neste stopp og håper det ikke ser rart ut at jeg går i feil retning, altså tilbake.

Flaks at jeg tok buss litt tidligere enn planlagt. Jeg kom fram til treningen i god tid, - rart!
...
Da jeg kom hjem etter trening var mobilen ferdig ladet og ingen hadde ringt meg. Snodig.