Pausefyll

Ordene har tatt ferie. Humoren stakk av og ironien følte seg plutselig veldig veldig ensom.

Noen dager er det vanskelig å skrive. Planen min for denne bloggen var å sette ord på hverdagsproblematikk, hverdagsopplevelser, rare tanker (som jeg kaller vrikkede), glede, kanskje sorg... Skrive med et annet perspektiv, forhåpentligvis litt humor og et snev av ironi.

Men så hender det at denne evnen tar seg en pause. De siste dagene har nok hodet vært opptatt av bare det å være tilstede i den virkelige verden og ikke i en tankeflukt på nettet. Det er fint det også. Likevel, når jeg kjenner på savnet av å sette ord på tanker og opplevelser må denne bloggingen være noe som er positivt! Å endelig kjenne på lysten til å skrive, formidle og dele tanker og opplevelser er noe jeg har savnet i årevis.

Da jeg var barn og ungdom skrev jeg hele tiden. Jeg hadde nok vanskelig for å fortelle om alt jeg tenkte på til andre, men med skrivingen letta trykket. Jeg fortsatte å skrive til jeg ble voksen, men så kom hverdager med familieliv og det ble liten tid til skriving og andre kreative sysler. Jeg tenkte ikke så mye på det den gangen, men i ettertid har jeg innsett at mine ryddegener tok vel overhånd. Jeg rydda bort penn og papir, tegnesaker, symaskin, vev og mye annet jeg fylte livet med tidligere. Jeg hadde ikke tid og var der og da enig med meg selv om at det sikkert ble bedre tid siden... Tenkte at dette var bare naturlig.

Årene gikk og det gikk sakte opp for meg at jeg hadde rydda bort en viktid del av meg selv. Å tenke at "til helga skal jeg være kreativ" var lettere sagt enn gjort. Inspirasjonen hadde da gjerne gått seg vill i tanker om alt det andre jeg måtte gjøre først, og når stunden kom hadde mangelen på overskudd dytta inspirasjonen enda lenger vekk.

Det er rart hvor voksen man må bli for å forstå at å "rydde bort" deler av seg selv ikke er så veldig lurt. Og det er ingen andres skyld. Jeg er dødsflink til å skulle vente med "desserten" til jeg har spist hovedretten - opptil flere ganger. Da er det ikke mye plass til dessert! Ungene sa for årevis siden "du er som pappa'n til Albert Åberg du, - skal bare, sier du hele tiden!" Ja, jeg skulle bare, alt mulig, i beste mening. Slik at jeg kunne sette meg ned og kose meg når jeg var ferdig... Og ferdig blir man jo aldri.

Derfor må man ta mange små pauser som man fyller med dessert og andre gode ting. Man må bevilge seg tid til det man elsker å gjøre, selv om det ikke er tid. Da blir man et helere menneske og et helere menneske er bedre å leve med, både for andre og en selv:)

Humor, - ikke så veldig nei. Ironien er fremdeles på pauserommet. Men jeg fikk da formidlet noen tanker likevel. På alvor.

Her syns jeg Pink Floyds "Shine on you crazy diamonds" passer:

http://www.youtube.com/watch?v=4fxRN_RnpDc&feature=related