Jeg er av gammel vane i fightermodus og i dag røsker jeg av sengetøyet i det jeg står opp.
Dynene ut til lufting mens jeg ennå er i morgenkåpa. Bryr meg ikke om at naboen kan se meg. Smyger meg kjapt inn idet jeg likevel tenker "kanskje ser dette heller merkelig ut?" Mer evner jeg ikke å spekulere for jeg kjenner med ett at det ikke er plass til slike funderinger i dag. Det er som om noen har tømt sirup i harddisken.
Utslitt av starten velger jeg en rolig frokost og prøver å sortere dagens plan. Jeg må ta buss til treningen fordi bilen er på legd. Opprinnelig plan var å ta buss ti over halv, men jeg lurer på om det ikke er lurere å ta fem på halv isteden. Jeg kan jo komme for sent! Treninga begynner kvart over og bussen tar normalt max 15 minutter dit, men likevel... Jeg vil ikke stresse i dag.
Det må derfor holde med én kaffekopp før jeg haster bortover til bussen. Må selvsagt vente i noen minutter, for det hastet jo egentlig ikke. Når jeg setter meg, der jeg vanligvis setter meg i en tom buss, kommer jeg på at mobilen ligger til lading - hjemme. Gulp! Det føles som om jeg har glemt å ta med en kroppsdel. Overbevist om at mange helt sikkert prøver å nå meg nå, må jeg puste dypt og hente fram fornuften.
Det hjalp litt og sirupen legger seg rundt tankene igjen, bussturen blir mer behagelig. Så behagelig at når den stopper der jeg skal av, glemmer jeg å gå av. Jeg går påtatt behersket av på neste stopp og håper det ikke ser rart ut at jeg går i feil retning, altså tilbake.
Flaks at jeg tok buss litt tidligere enn planlagt. Jeg kom fram til treningen i god tid, - rart!
...
Da jeg kom hjem etter trening var mobilen ferdig ladet og ingen hadde ringt meg. Snodig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar