For man må jo se på alt, gamle bursdagskort med "til mama" skrevet med kjærlighet og flid, barnetegninger jeg har gjemt fordi de inneholder det særegne, typiske fra den tiden. Tegnet med et barns fantasi og med fritt valg av farger. Tegninger som inneholder alt fra "hodefotinger" og kruseduller til de vakreste prinsesser, hus, slott, traktorer og dyr. Jeg fasineres av hvor barna tar all fantasien ifra. Jeg blir rørt og lattermild på én gang.
Oppdager at jeg har gjemt på en del med tekst som lyder "verdens beste mamma" og lignende. Jeg tenkte vel det kunne være greit å ha det skriftlig i tilfelle noen ombestemte seg... Det var like mange med "beste pappa'n" også, heldigvis. Takk og lov at jeg valgte rett far til mine barn den gangen jeg lette.
Blant alle minnene lå gamle julebrev også lagret. Ja, de vi hadde skrevet selv også. Jeg husker det var greit å se hva vi hadde formidlet året før når årets skulle forfattes... Jula 2001 hadde jeg kommentert at; på tross av julebrevhetsing på "Skavland" (herregud, hvor lenge har han holdt på egentlig?), valgte jeg å være ukul og gjøre som før. Altså, - skrive, kopiere, og sende ut de 70 julebrevene som før. Det har jeg fortsatt med forresten.
Julebrev er vel omtrent det eneste brevet vi sender pr post i dag. Men vi skriver like mye. På facebook, twitter, instagram og noen (ganske mange), på bloggen. Alt håp er altså ikke ute. Vi er et skrivende og formidlende folk! Heldigvis.
Jeg lurer forresten på om vi finner igjen disse "minnene" en gang. Hvor blir all vår formidling på de overnevnte medier av? Hvem sin skuff havner de i? Hvem kommer til å sitte å se igjennom alt det vi skrev i frustrasjon, glede og sorg, alle bilder vi la ut av oss selv, barn, venner..? Det er tankevekkende at vi kanskje ikke selv kan se igjennom, rydde, sortere, kaste, ta vare på...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar