Gullgress

Det er bare så vakkert ute i dag! Jeg mister rent pusten og må nesten puste rolig fem ganger ned i magen så jeg ikke helt flipper ut (min metode når følelsene tar overhånd...)

Etter en kjapp frokost, en kjapp rydderunde og litt krangling med diverse stemmer bar øret, tok jeg meg selv i nakken og gikk ut. Det er jo det aller lureste, for hadde jeg venta til i ettermiddag hadde nok sola gått ned før jeg fikk sukk for meg!

Jeg vet dette høres rart ut, men jeg sliter noe med prioriteringer som gavner meg selv innimellom. I dag ville sintestemmen både tørke mer støv, handle, lage vaffelrøre til i ettermiddag... Jeg greide heldigvis å ignorere dette udyret og kom meg ut, puh.

Og hvilken glede! Det var sol midt i øynene, rim i skyggene, men varmt i sola. Trær i de nydeligste høstfarger og gullgress på marka. Stiene var bløte, men goretexskoene holdt ord og holdt meg tørr. Den rene, kjølige og klare lufta var til å bli beruset av! Lykkefølelsen til å bli smårar av - og derfor måtte jeg altså puste dypt for ikke helt å ta av. Jeg svevde bare nesten...

Jeg ar altså SÅ fornøyd med mitt valg at jeg tror resten av denne dagen blir like fantastisk:)