I'm enough

Formidlingsmoduset er litt "dødt", men jeg leser mye om dagen. Og noe vil jeg dele:

http://www.ted.com/talks/lang/nb/brene_brown_on_vulnerability.html

Les også Tanketrollets siste innlegg:

http://tanketrollet.wordpress.com/2013/02/26/positive-tanker-ett-symptom-pa-usunn-trend/

I'm enough!

Harrytur

Vi er ganske stedbundne for tiden. Slik er livet noen ganger og da må man gjøre det beste ut av minimale muligheter. Som for eksempel å dra til Åre på såkalt "Harrytur".

Mor og sønn spiste frokost og pønta seg litt. Vi skulle jo på shopping, ikke på ski. Selv om det var til Åre og det er vinterferietid. Skoletter og skinnjakke ble ansett som passende outfit for dagen.
Klokka halv elleve henta vi fader vår på jobb, - så var det raka vegen til Sverige! Magen kriblet litt. Jeg gledet meg faktisk. Harrytur har jeg bare hørt om (og egentlig fnyst av) tidligere, men når dagene er som de er mottas enhver forandring med ydmyke takk.

Ovennevnte fader ble under den verste kuldeperioden rundt jul mildt presset til å kjøpe seg en dunjakke. Siden har den ikke vært av. Han er sånn. Om en måneds tid må jeg fortelle ham at det er vår i lufta og kanskje skifter han motvillig jakke (eller håndveske som han kaller det. Han har ganske mye i lommene og det er visst veldig krevende å variere jakker). Jaja, tenkte jeg. Det blir iallefall varmt inne på systembolag og fleskebutikk... I mitt hode var skinnjakken bedre egnet.

Det tar noen timer og noen liter diesel for å komme seg til Åre, men vi var enige om at dette gjorde vi like mye for turens skyld. Vi er enige i at å kjøre SÅ langt for å handle billig vin og kjøtt kanskje ikke blir spesielt billig realistisk sett.

Da vi kom fram innså vi at Åre var større enn vi trodde. Man kunne ikke parkere hvor som helst heller. Ettersom vi ikke hadde gyldig parkeringsskive måtte vi parkere nede ved stasjonen. Dermed måtte vi går et lite stykke opp til torvet og sentrum av den lilla staden. Så det var det vi gjorde.

I mildt, men surt vær... Nedbøren ga seg heldigvis. Jeg dro jakken tettere. Hælene på skolettene var dårlig egna i glatt oppoverbakke, men jeg har da heldigvis brukbar balanse..! Fader vår kneppa dunjakka, tok på hetta og smilte bredt. Han syntes det var fantastisk! Og ikke glatt.

Vi var sultne og fant etterhvert et sted som ikke var Bar eller Afterski. En veldig koselig kafé, kombinert med delikatessebutikk. Kule møbler og sannsynligvis et ganske hipt sted. Maten var god og vi nøt stemningen.

Det var da jeg satt ved vinduet i denne kaféen jeg for alvor så at mor og sønn virkelig hadde bomma på antrekk og sko. I Åre sentrum hadde SAMTLIGE dunjakker, luer, slalomsko eller Uggs. Jo, noen Thimberlandsko var også å se. Absolutt. Men INGEN skolett med hæl. INGEN skinnjakker var å se heller. Her i Åre var det fader vår som gled inn i mengden. Noe uvant.

Jaja, fint på tur uansett. Delikatessebutikken hadde fristende hyller og den litt dyre lunsjen ble supplert med innkjøp av godt (og litt dyrt) krydder, samt fikenmarmelade. Vi var jo på shoppingtur! Harry eller ei.

Undertegnede er ingen stor shoppingguru, men har likevel noe større behov enn far og sønn. Jeg jaget dem inn på en sportsbutikk da de lettere oppgitt og noe malplasserte sto og venta mens jeg kikka på klær, ting og tang, vesker og blomster på en typisk damebutikk. Da de gikk fikk jeg øye på en bukse i en farge jeg har drømt lenge om. Mørk plomme! I tillegg snappet jeg med meg en flaskegrønn blondetopp (ja, det har jeg veldig bruk for...). Jeg tenkte at ingen av delene ville passe egentlig. Det gjør jo sjelden det når man finner noe man virkelig liker. Men jo! Tenk, begge var fine! Og begge til halv pris! Oh lykke :) Det var dagen sin det. To små poser, én med krydder og én med bukse og blondetopp. Det må være lov på en shoppingtur. Harry eller ei.

Da var far og sønns tålmod så smått over (de fant ingenting på sportsbutikken de...) og vi begynte å se etter det berømte Systembolaget. Vi fant det, visste hva vi skulle ha, betalte og lempa ut i bilen. Fornøyde med hvor mye vi hadde spart. Vi turde ikke kjøpe over kvoten, - for det første er det ikke lov og for det andre er vi ikke SÅ desperate...

Min bror er noe mer bevandret i Harryuniverset enn meg og etter en kjapp runde med sms ble det besluttet å gjøre som han sa, handle kjøtt på Storlien. Billigst og best kvalitet, må vite. Og han vet.

Coop'en på Storlien hadde det vi så etter. Men mye av kjøttet var veldig importert, fra langtvekkistan og andre land. Fårekjøttet var halal-slaktet... Skeptiske, ja. Enda vi spiser det kjøttet vi får servert når vi er ute og reiser i diverse land. Rart det der. Vi besluttet å kjøpe svensk flesk og dansk entrecote. Samt litt annet småtteri... En pakke med 100 vasketabeletter også, fordi den var ganske rimelig. Mørk sjokolade, sånn med 70% kakaoinnhold, sparte vi faktisk femti kroner på! Enda vi bare kjøpte fire stykk.

Vi var ikke de eneste kundene på denne butikken. De andres handlekurver var litt mer velfyllte enn vår... Men vi var jo ikke SÅ desperate. Selv om fader vår kom med et aldri så lite sukk da vi passerte tollen uten å bli stoppet. Kanskje tenkte han på det billige Krokodilleølet på Systembolaget.

Dermed var vår lille Harrytur over. Vi hadde nok spart en del hundrelapper på det vi kjøpte. Plusser vi på lunsjen på Åre og en middag på tur hjem, diesel og de to små posene mine, blir vel sparingen minimal.

Moralen er: Tur er fint, harry eller ei ;)

Endorfiner

Som nevnt i går, sinnsstemningen steg etter nydelig sang og jeg tok til fornuften. Jeg tok på gode sko og bestemte meg for å gå en tur.

Det var like forbaska vondt, men jeg tenkte at NÅ, nå skulle Smertemarta bli skremt! Jeg skulle gå til endorfinene jaget henne på dør! Og jeg måtte tenke på alt jeg har lært. Om pust. Om beveglese. Om senkede skuldre og positive tanker. Om sola og D-vitaminer. Om ren luft og engler og... ja. Det meste.

Jeg skred av sted i egnet turantrekk. De som måtte tro (grunnet tidligere snakk om øyeskygge og høye hæler) at jeg er et vandrende moteikon på tur, tar feil. Den gamle skibuksa og solbrikker fra H&M står godt til hjemmehekla pannebånd og selbuvotter... Lite snasen, men turkledt. 

Jeg pusta dypt ned i magen og kjente det var godt. Pusta litt mindre når jeg passerte en gjeng unger fra SFO. "Harru prompa, harru bæsja, harru donglebær i rompa..." sang de. Så nusselige de er, tenkte jeg og gikk raskt forbi. Med solbriller og skjevt smil. Tempoet økte med varmen i kroppen.

Pust inn med nesen, ut gjennom munnen. Sleng med armene, ops - senk skuldrene! Se der ja. De var litt høye. Bedre med lave. Så var det anklene. Løse og ledige, for å unngå beinhinneproblemer. Og hoftene. Jeg går litt "stivt", sier min mann. Sånn vanligvis. Nå svingte jeg på hoftene, ikke så synlig kanskje, men jeg måtte fnise. Rumpeballene disset! Nå skulle mannen i mitt liv gått bak meg... Er det SÅNN det skal være, tenkte jeg! Det føltes befriende. Så befriende at jeg tok opp mobilen for å forøke å filme mot sola. Mitt løse og ledige ganglag... 

Motsola gjorde at jeg ikke så mannen som kom gående i mot meg... Han så rart på meg. Jeg løfta kjapt mobilen mot tretoppene.

Jeg kom meg hjem igjen, svett og glad. Endorfinene hoppet og spratt i kroppen. Smertemarta sto litt skjult og så fornærmet ut. Hun nekter å forlate meg ennå... Til våren drar hun kanskje på en liten ferie. Vi gir oss ikke, endorfinene og jeg!

I dag var det vanntrening. Jeg var støl og stiv før jeg kom meg ned i vannet. Gårsdagens rumpevrikking hadde satt seg litt. Uvant bevegelse, antakelig. Men der, i vektløs tilstand, roet kroppen seg. Den slapp å bruke krefter på å holde meg oppreist. Smertemarta bleknet. Jeg jogget i vei. Pustet dypt og forhåpentlig riktig. Svetten kom når kroppen var varm. (Ja, man svetter i vann!) Det rant ned i øynene mens jeg tok i. For i vann greier jeg mye. Lite elegante bevegelser sikkert. Med flytebelte rundt livet. Jeg kavet og prustet og sprelte som best jeg kunne under de forskjellige øvelsene. Instruktøren sa vi var flinke og jeg slukte ordene rått. Og endorfinene, mine kjære venner, gjorde meg glad igjen :)

Storfornøyd med meg selv dro jeg hjem til hus og heim. Endorfinene gjorde meg så gira at jeg svinsa over gulvene med moppen med det samme jeg var i dette moduset. Støvsuging ba jeg om hjelp til ettersom fornuftsstemmen beordret meg til å la være å bruke den... "Ikke ødelegg den gode følelsen og la Smertemarta være litt tilbaketrukket en stund til", sa fornuften. Jeg var litt mer lydhør nå som trassalderen hadde tatt en pause...

Alle historier har vel en slags moral. Her er min: det hjelper å røre seg! Rist løs på rumpeballer og sving med armene! Pust dypt og nyt vær eller uvær. Samme hvor vondt det er, - prøv litt. Bevegelse, pusting og svette bringer liv i lykkehormonene. Endorfinene er våre gode venner. De greier nok ikke å jage alle smerter, men de gjør oss gladere. Når man er glad har man faktisk bittelitt mindre vondt ;) 

Formiddagsstemning

Sinne og frustrasjon ble blåst bort av denne nydelige sangen av Moddi:

http://www.youtube.com/watch?v=lX5FpPP4TSA

Tror jeg tar en kaffe til. Og tar på fornuftige sko.
Se det, trassalder over for denne gang.

Trassalder

Den kommer igjen og igjen. Også i en alder av førtini.

Jeg vil ikke ha vondt. Nei. Basta. Jeg blir SÅ irritert! Men jeg har slutta med å trampe i gulvet og hyle (i allefall nesten). Jeg legger meg ikke ned og spreller heller (greier ikke det akkurat nå).

Men jeg tar på meg maleklær og maler bord og stol. Sitter på vonde knær og søler i veg. For det må gå fort. Får heller legge noe under, så gulvet berger. Det er vondt, men jeg vil pensle smertene på maleflatene. Maner dem til å bli værende. Forarbeidet ble noe neglisjert, så bengalakken oppfører seg litt rart. Forarbeid er så kjedelig.

Jeg lapper heller over med et strøk til.

Høye hæler og pynteskjerf må på når jeg skal på butikken. Jeg går som ei ku på stylter. Men hever hodet og trosser hofter og andre ledd. Hadde jeg ikke hatt så vondt hadde jeg tatt på fornuftige sko.

Men jeg vil ikke! Jeg vil ikke. Jeg vil ABSOLUTT ikke høre på Smertemarta. Hun er så dum. Og slem. Jeg bryr meg ikke om henne.

I morgen skal jeg moppe gulv. Og kanskje vaske vinduer. I høye hæler, med øyeskygge og pynteskjerf.

Litt nytt

Følte for å fjerne høstbakgrunnen på bloggen min... Valgte en årstidsnøytral, men i samme fargetoner som den gamle. Skrifttypen er også endret. Jeg syntes den gamle var litt utydelig når det kom til utropstegn osv... Det så ut som det sto en L bakerst.

Og sånn kan det bli misforståelser av!

For ikke å gjøre dette så inni natta kjedelig, kan dere få et fint bilde :) Sånn hadde vi det i dag:

5000

Jeg har noe å feire! Bloggen min har passert drøyt 5000 sidevisninger :)
På 5 måneder. De første fem månedene. Det må være lov å feire da?!

Jeg kjenner at jeg er glad og - rørt! Jeg velger å tenke at jeg blir lest fordi iallefall noe av det er verdt å lese... Jeg tenker at i starten var det mange som leste av nysgjerrighet. "Mon tro hvilket liv hun der egentlig lever?" Men etter det...

Har de som fortsatt leser kanskje funnet noe de kan kjenne seg igjen i? Eller at noe av det jeg formidler, noen dager, - har et snev av ironi og humor som treffer. De dagene jeg har funnet den åren i sinnet. Noen dager er sinnet lett, andre dager er det svart (litt skjev fordelig der foreløpig, men jeg håper det lignes ut etterhvert!). Og jeg kan ikke lyve, overhode ikke. Selv om skinnet bedrar. For jeg vet at det jeg sier ikke alltid ser ut som det stemmer.

Her inne slipper jeg de vantro blikkene. Som studerer den velkledde og nysminkede. Og tenker at "det kan ikke stemme. Du ser ikke ut som en nervebunt med evige kroppssmerter". For det bør visstnok synes for at det skal bli trodd.

Her inne har jeg kunnet slippe vrikkede og vonde tanker litt fram i lyset. Det er en kjent sak at det virker terapeutisk å snakke med noen. Det er nok det jeg føler jeg gjør her. I unge år skrev jeg dagbok og var allerede den gangen klar over hvor viktig det var for meg. Å få ting ut av hodet og ned på papiret.

Fordi jeg etterpå følte meg roligere. Jeg hadde skrevet av meg noen frustrasjoner, jeg hadde delt en glede med dagboken min, Maria. Hun hadde navn, nemlig. Og jeg kunne være dønn ærlig. Hun var en sann venn, sviktet aldri. Tross alle stygge ord, vanskelige tenårstanker og tusen hjertesorger.

Jeg har en blogg det visstnok ikke er så lett å legge igjen en kommentar hos. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å gjøre det lettere. Men det er ikke så viktig. For jeg vet at noen leser. Og jeg får likevel noen hyggelige kommentarer.

Bloggen har gitt meg nye "venner". Jeg blir et rikere menneske av å lese mange flotte blogger, av å finne andre som har annerledes hverdager, noen som skriver hysterisk morsomt, noen som skriver drivende godt om tidsaktuelle tema, gode bestemødre med fantastiske formidlingsevner, noen som syr og strikker og deler dette, noen som elsker å spa i jorda og formidle denne gleden, alle de som elsker å skrive... Ja, det er en fin verden! En verden jeg har blitt en del av. Heldige meg.

Jeg liker det. Og jeg er ikke så redd for å blogge lenger. For jeg var en smule vettskremt i starten..!

For den videre bloggingen har jeg selvsagt noen drømmer. Ikke om tall på antall lesere. For det er faktisk heller ikke så viktig. Og jeg lyver ikke nå heller! Nei, det jeg håper på er flere dager med humor og brodd. Flere dager med engasjement for det som faktisk opptar meg og opprører meg. Jeg har hittil valgt å være ganske upolitisk og ganske nøytral i forhold til hva som skjer rundt omkring i verden. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert eller engasjert. Men jeg vil ikke skrive noe dårlig om noe viktig. Jeg trenger litt mer tid, litt mer øving...

Jeg kommer kanskje til å bli flinkere rent teknisk. Slik at bloggen også kan utvikles på den måten. Men jeg har god tid.

Det håper jeg mine trofaste lesere også har. Jeg skal feire litt i dag. Synd jeg ikke kan nå dere alle med en god kaffekopp og et kakestykke. Jeg lover å tenke på dere når jeg nyter ;)

Ved enden av regnbuen finnes gull! Kaffegull ;)

Kake til alle mine lesere!

Amor Fati

André Bjerke har laget dette diktet. Som handler om å elske sin skjebne. Jeg håper jeg en gang vil være enig med ham og tørre å si til mine kjære: Amor Fati!

Ikke som en Cæsar gjorde,

skal du med et sværd bevæbne

deg mot verden, men med ordet:

Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte

som din sterkeste befrier:

Du har valgt din sti i krattet.

Ikke skjel mot andre stier!

Også smerten er din tjener.

Lammet, sønderknust, elendig

ser du at den gjenforener

deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket

hjelper deg som dine venner.

Dine nederlag er rike

gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet

av å bli din skjebne verdig,

vite: Dette har jeg villet.

Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes

grønne skog er gjennomvandret:

Intet ville jeg anderledes.

Intet ville jeg forandret. 

Storslalom

Er en krevende øvelse. Både den i VM på tv og sånn ellers i livet.

Personlig liker jeg utfor mye bedre. Rett ned. I full fart. Helst uten hindring og fall. Bremse opp i målområdet og vite at DETTE, - dette greide jeg fint! Jeg greide å holde fokus, unngå bremsing og ustøhet, fall og hjernerystelse. Nyte luftige svev over kuler som måtte forseres. Kjenne adrenalinet pumpe og mestringsfølelsen spre lykke i legeme og sjel.

Livet er nok likevel mer som storslaom. Det er vanskelig å kjøre rett fram og rett ned i full fart. Det er alltid noen hindringer som må bekjempes. En port her og en port der. Kropp og sjel vris fra side til side, hodet kjemper med å holde fokus. Det røyner på.

Noen ganger går det ikke og man må kjøre ut. Så greide man kanskje ikke denne omgangen. Men det kommer nye renn. Det er bare å prøve igjen. Ikke gi seg.

Noen ganger går det ille og man faller stygt. Kanskje må man gi seg for en stund. Trene seg opp for så å komme tilbake, sånn nogenlunde friskmeldt og med enda litt mer nerver. Kanskje kommer man tilbake sterkere enn før og kan kjøre helt ned. Forsere svingene med større fokus og større trygghet. Litt klokere. Litt bedre.

Av og til må man legge opp. Kropp og sjel tåler ikke farten, svingene og hodet greier ikke å holde fokus i et helt løp. Det er vondt, men sant. Og man kan ikke annet enn akseptere.

Da er det fint å kunne gjøre noe annet enn å kjøre storslalom. Noe som ikke krever samme fart. Ikke har like krevende svinger. Noe som lar hodet hvile litt. Det går bra det også. Så lenge det er meningsfullt.

Jeg kjører ikke lenger utfor eller storslalom. Jeg går på bortoverski. Men det er jaggu noen kneiker og svinger som må bekjempes da også! Noen ganger ender jeg på rompa også...

En fantastisk reise

Det hender jeg låner noen ord og sitater. Jeg fant dette og synes det stemmer godt på meg og mitt liv.
Kanskje noen andres også.

Med sunn galskap
og dårlig hukommelse
bli livet en fantastisk reise...

Den Sunne Galskapen består blant annet av at jeg liker det mange andre misliker. Jeg liker for eksempel å vaske og rydde. Men tvangstanker? Åneida! En annen sunn galskap er å mislike å sove lenge om morgenen. Dagen blir så kort. Dessuten er morgenstund gull. I grunn. En tredje galskap er å ikke like overraskelser. Jeg liker å ha oversikt. Og kontroll. Kontroll er bra. Åjada!

Den dårlige hukommelsen kan nok ha kommet av noe overdreven Sunn Galskap. Stålkontrollen jeg en gang hadde har kommet litt på avveier. Jeg går på butikken for å handle, men å planlegge to middager på samtidig er nesten umulig. Jeg kommer hjem med to halve. Og en del annet som ikke var planlagt. Handleliste hjelper ikke. Jeg glemmer å sjekke at jeg har fått med meg alt. Handlelista er som regel altfor dårlig systematisert også. I forhold til butikkens innredning... Jeg lagde bedre lister før.

Men mette blir vi. Det finnes mat i huset. Litt uorganisert og mangelfullt, men ikke helt tomt iallefall.

Dagen soves ikke bort. Men å komme seg opp før halv ni er vanskelig. Jeg er dødstrøtt. Likevel, etter litt frokost og kaffe, avis og radio - er jeg i gang. På et vis. Jeg trenger en lang dag. For ting tar tid. I motsetning til før, da jeg gjorde tre ting samtidig og var ferdig på et blunk.

Og hittil har ingen klaget på at det tar litt lengre tid. Eller at jeg gjør én ting av gangen.

Dårlig hukommelse gjør at jeg glemmer en del ting også. Bursdager for eksempel. Noen har faktisk takket meg for det. For at jeg ikke lenger har stålkontroll på alt og alle. Ingen har det. For det er vel litt Overdreven Galskap?

Oversikten jeg en gang hadde er altså ikke helt tilstede lenger. Likevel innbiller jeg meg det noen ganger. Og oppdager at jeg tar feil. Derfor blir jeg oftere og oftere overrasket. Også over at det faktisk går bra. Både å ikke ha kontroll og å bli overrasket. Jeg har blitt spurt om å overlate en bursdagsfeiering til andre. Men jeg har ikke svart. Derfor kan det hende jeg får enda en overraskelse.

Min venninne spør av og til plutselig "kino? nå?", eller "bytur? nå?". Magen vrir seg i ubehag. Fordi det ikke inngikk i mine planer. Jeg leter etter å komme meg unna, men innser at jeg ikke har noen unnskyldninger. Så sier jeg noen ganger "ok!". SÅ GÅR DET BRA! Tenk det!

Jeg velger å kalle mine galskaper Sunne. Fordi jeg bestemmer selv. Og fordi jeg kan le av dem. Jeg tror nemlig at livet blir en fantastisk reise. Fordi jeg husker det fantastiske :)

Morsdag

Min dag i dag. Og alle andre mødres dag!

Måtte den bli bra. I fjor gikk jeg tur og tenkte i tre timer. Men overlevde.
I år har jeg laget kokosboller. Fordi det er noe av det beste jeg vet og fordi det både er morsdag og fastelavenssøndag. Mine boller får duge til begge formål!

Skal også hedre sviger- og mor. Det blir fint. Vi må ta vare på hverandre :)

Lytt:
http://www.youtube.com/watch?v=91Ny-io2IKk

Fredag

En hel dag uten planer. Litt skremmende!

Må derfor starte med litt oppsummering og planlegging for å sortere hodet.
- frokosten er spist. Brødskive med ost, skinke og agurk, biola og kaffe.
- blekansiktet har fått foundation og vippene mascara.
- klær på snora brettet og lagt på plass
- støv tørket av glassbord og tv (sola skinner!)
- vært ute og satt en stol i solveggen (men klokke og temp sier "ikke riktig ennå")
- radioen surrer og temaet er hvordan det er å ha passert tredve... å pytt!
- rødt stoff ligger og venter på rød tråd
- MEN...

Været er så usigelig vakkert og alt jeg lengter etter er en lang, fin tur! Det skal prioriteres først. Venter som sagt litt på at temperaturen skal bli litt snillere ettersom formiddagen blir litt mer midt på dagen. Tror det er lurt for å lure smertemarta.

Været er faktisk så vakkert at det er til å grine av. Eller kanskje er det det at det er et par bekymringer som ligger på lur. Som får meg litt melankolsk og "gjerraslaus"..? Hm. Neida. Det er bare synsinntrykk som påvirker meg. Bestemmer jeg.

Gulvstøvet fra de siste to uker ble samlet sammen i går. Og ja, tenk - det VAR skittent. Jeg leser for tiden at det er bedre å la det være støvete, rotete og "småskittent" rundt omkring. Det tror jeg ikke noe på. Nehei. Det handler ikke om prioriteringer av bedre sysler. Det handler nok heller om latskap. Der kasta jeg den brannfakkelen...

I dag er det moderene å si at man prioriterer det som gir livet mening. Og hva er så det da? Enda mer sofa og tv??? Jeg lar aldri noen ta fra meg troen på at det fint lar seg kombinere. Både trening, vin, god mat, reiser, samvær OG rengjøring.

Jaja, jeg skal i allefall ut på tur nå. Så skal jeg spise en god og sein lunsj. Så skal jeg sy noe fint. SÅ skal jeg kose meg med mann og sønn og vin og tv og det som måtte komme på en fredag kveld.
I et rent og ryddig hus. Moahahaha...!!!!

Der fikk jeg rydda i topplokk og kasta ut en frustrasjon eller to... Den indre stemningen tok et hopp fra melankoli til fandenivolskhet! Innser også at dagen hadde mer innhold en først fryktet ;)

Ikke for at jeg tror den vinner, men akkurat nå svinger det slik innvendig ;)
http://www.youtube.com/watch?v=amn_W_3FBg8

Å være

Jeg ER i dag. Det er en lykkefølelse!
Jeg har trent. Jeg har sittet litt i februarsol. Jeg mopper gulv.
Storepia kommer på middag.
Jeg nyter minutter og timer som små diamanter :)

Troll i ord

Det er troll i mine ord

De gjemmer seg 

for dagslyset

De er redde

for at sola

gjør dem til stein

...

Kjenner jeg kveles av tiden

tid som ikke strekker til

- selv om jeg har mer enn nok av den

Kjenner ord presse på

men det er et helvete å få dem ut

- selv hvor mange jeg har

Kjenner stresset stramme alle muskler

mot min vilje

- selv hvor sta jeg er

...

Jeg er en filledukke 

i en diktators hender

Diktatoren bor i mitt hode 

og har min egen stemme

Stemmen er stille

men kommer 

som evige tog 

av tanker

Tanker som gjenkjennes

som tøv

men oppleves alvorlig

Den lille stemmen 

av fornuft

blir fullstendig overkjørt

av dette ekspresstoget

av galskap

Tom for ord

men proppfull av tanker.

Full av tanker om mine nærmeste. Full av tanker etter turen til Berlin. Full av tanker om hva jeg skal prioritere de neste par dagene. Full av tanker om en del andre blogger jeg leser. Full av tanker på alle tankene som surrer og surrer. Proppfull.

Liten evne til planlegging. Selv med mange blanke timer og dager. Liten evne til konstruktive gjøremål.  Selv med alle tankene om alt jeg kunne gjort. Liten evne. Mange tanker.

Kanskje er det en mening med å ha det slik? Kanskje må jeg sitte stille og tenke alle de tankene ferdig? Kanskje kommer evnen til konstruktiv planlegging og handling når jeg har sittet lenge nok og tenkt?

Imens nytes morgenlys...