5000

Jeg har noe å feire! Bloggen min har passert drøyt 5000 sidevisninger :)
På 5 måneder. De første fem månedene. Det må være lov å feire da?!

Jeg kjenner at jeg er glad og - rørt! Jeg velger å tenke at jeg blir lest fordi iallefall noe av det er verdt å lese... Jeg tenker at i starten var det mange som leste av nysgjerrighet. "Mon tro hvilket liv hun der egentlig lever?" Men etter det...

Har de som fortsatt leser kanskje funnet noe de kan kjenne seg igjen i? Eller at noe av det jeg formidler, noen dager, - har et snev av ironi og humor som treffer. De dagene jeg har funnet den åren i sinnet. Noen dager er sinnet lett, andre dager er det svart (litt skjev fordelig der foreløpig, men jeg håper det lignes ut etterhvert!). Og jeg kan ikke lyve, overhode ikke. Selv om skinnet bedrar. For jeg vet at det jeg sier ikke alltid ser ut som det stemmer.

Her inne slipper jeg de vantro blikkene. Som studerer den velkledde og nysminkede. Og tenker at "det kan ikke stemme. Du ser ikke ut som en nervebunt med evige kroppssmerter". For det bør visstnok synes for at det skal bli trodd.

Her inne har jeg kunnet slippe vrikkede og vonde tanker litt fram i lyset. Det er en kjent sak at det virker terapeutisk å snakke med noen. Det er nok det jeg føler jeg gjør her. I unge år skrev jeg dagbok og var allerede den gangen klar over hvor viktig det var for meg. Å få ting ut av hodet og ned på papiret.

Fordi jeg etterpå følte meg roligere. Jeg hadde skrevet av meg noen frustrasjoner, jeg hadde delt en glede med dagboken min, Maria. Hun hadde navn, nemlig. Og jeg kunne være dønn ærlig. Hun var en sann venn, sviktet aldri. Tross alle stygge ord, vanskelige tenårstanker og tusen hjertesorger.

Jeg har en blogg det visstnok ikke er så lett å legge igjen en kommentar hos. Jeg vet ikke hva jeg kan gjøre for å gjøre det lettere. Men det er ikke så viktig. For jeg vet at noen leser. Og jeg får likevel noen hyggelige kommentarer.

Bloggen har gitt meg nye "venner". Jeg blir et rikere menneske av å lese mange flotte blogger, av å finne andre som har annerledes hverdager, noen som skriver hysterisk morsomt, noen som skriver drivende godt om tidsaktuelle tema, gode bestemødre med fantastiske formidlingsevner, noen som syr og strikker og deler dette, noen som elsker å spa i jorda og formidle denne gleden, alle de som elsker å skrive... Ja, det er en fin verden! En verden jeg har blitt en del av. Heldige meg.

Jeg liker det. Og jeg er ikke så redd for å blogge lenger. For jeg var en smule vettskremt i starten..!

For den videre bloggingen har jeg selvsagt noen drømmer. Ikke om tall på antall lesere. For det er faktisk heller ikke så viktig. Og jeg lyver ikke nå heller! Nei, det jeg håper på er flere dager med humor og brodd. Flere dager med engasjement for det som faktisk opptar meg og opprører meg. Jeg har hittil valgt å være ganske upolitisk og ganske nøytral i forhold til hva som skjer rundt omkring i verden. Det er ikke fordi jeg ikke er interessert eller engasjert. Men jeg vil ikke skrive noe dårlig om noe viktig. Jeg trenger litt mer tid, litt mer øving...

Jeg kommer kanskje til å bli flinkere rent teknisk. Slik at bloggen også kan utvikles på den måten. Men jeg har god tid.

Det håper jeg mine trofaste lesere også har. Jeg skal feire litt i dag. Synd jeg ikke kan nå dere alle med en god kaffekopp og et kakestykke. Jeg lover å tenke på dere når jeg nyter ;)

Ved enden av regnbuen finnes gull! Kaffegull ;)

Kake til alle mine lesere!