Storslalom

Er en krevende øvelse. Både den i VM på tv og sånn ellers i livet.

Personlig liker jeg utfor mye bedre. Rett ned. I full fart. Helst uten hindring og fall. Bremse opp i målområdet og vite at DETTE, - dette greide jeg fint! Jeg greide å holde fokus, unngå bremsing og ustøhet, fall og hjernerystelse. Nyte luftige svev over kuler som måtte forseres. Kjenne adrenalinet pumpe og mestringsfølelsen spre lykke i legeme og sjel.

Livet er nok likevel mer som storslaom. Det er vanskelig å kjøre rett fram og rett ned i full fart. Det er alltid noen hindringer som må bekjempes. En port her og en port der. Kropp og sjel vris fra side til side, hodet kjemper med å holde fokus. Det røyner på.

Noen ganger går det ikke og man må kjøre ut. Så greide man kanskje ikke denne omgangen. Men det kommer nye renn. Det er bare å prøve igjen. Ikke gi seg.

Noen ganger går det ille og man faller stygt. Kanskje må man gi seg for en stund. Trene seg opp for så å komme tilbake, sånn nogenlunde friskmeldt og med enda litt mer nerver. Kanskje kommer man tilbake sterkere enn før og kan kjøre helt ned. Forsere svingene med større fokus og større trygghet. Litt klokere. Litt bedre.

Av og til må man legge opp. Kropp og sjel tåler ikke farten, svingene og hodet greier ikke å holde fokus i et helt løp. Det er vondt, men sant. Og man kan ikke annet enn akseptere.

Da er det fint å kunne gjøre noe annet enn å kjøre storslalom. Noe som ikke krever samme fart. Ikke har like krevende svinger. Noe som lar hodet hvile litt. Det går bra det også. Så lenge det er meningsfullt.

Jeg kjører ikke lenger utfor eller storslalom. Jeg går på bortoverski. Men det er jaggu noen kneiker og svinger som må bekjempes da også! Noen ganger ender jeg på rompa også...