Endorfiner

Som nevnt i går, sinnsstemningen steg etter nydelig sang og jeg tok til fornuften. Jeg tok på gode sko og bestemte meg for å gå en tur.

Det var like forbaska vondt, men jeg tenkte at NÅ, nå skulle Smertemarta bli skremt! Jeg skulle gå til endorfinene jaget henne på dør! Og jeg måtte tenke på alt jeg har lært. Om pust. Om beveglese. Om senkede skuldre og positive tanker. Om sola og D-vitaminer. Om ren luft og engler og... ja. Det meste.

Jeg skred av sted i egnet turantrekk. De som måtte tro (grunnet tidligere snakk om øyeskygge og høye hæler) at jeg er et vandrende moteikon på tur, tar feil. Den gamle skibuksa og solbrikker fra H&M står godt til hjemmehekla pannebånd og selbuvotter... Lite snasen, men turkledt. 

Jeg pusta dypt ned i magen og kjente det var godt. Pusta litt mindre når jeg passerte en gjeng unger fra SFO. "Harru prompa, harru bæsja, harru donglebær i rompa..." sang de. Så nusselige de er, tenkte jeg og gikk raskt forbi. Med solbriller og skjevt smil. Tempoet økte med varmen i kroppen.

Pust inn med nesen, ut gjennom munnen. Sleng med armene, ops - senk skuldrene! Se der ja. De var litt høye. Bedre med lave. Så var det anklene. Løse og ledige, for å unngå beinhinneproblemer. Og hoftene. Jeg går litt "stivt", sier min mann. Sånn vanligvis. Nå svingte jeg på hoftene, ikke så synlig kanskje, men jeg måtte fnise. Rumpeballene disset! Nå skulle mannen i mitt liv gått bak meg... Er det SÅNN det skal være, tenkte jeg! Det føltes befriende. Så befriende at jeg tok opp mobilen for å forøke å filme mot sola. Mitt løse og ledige ganglag... 

Motsola gjorde at jeg ikke så mannen som kom gående i mot meg... Han så rart på meg. Jeg løfta kjapt mobilen mot tretoppene.

Jeg kom meg hjem igjen, svett og glad. Endorfinene hoppet og spratt i kroppen. Smertemarta sto litt skjult og så fornærmet ut. Hun nekter å forlate meg ennå... Til våren drar hun kanskje på en liten ferie. Vi gir oss ikke, endorfinene og jeg!

I dag var det vanntrening. Jeg var støl og stiv før jeg kom meg ned i vannet. Gårsdagens rumpevrikking hadde satt seg litt. Uvant bevegelse, antakelig. Men der, i vektløs tilstand, roet kroppen seg. Den slapp å bruke krefter på å holde meg oppreist. Smertemarta bleknet. Jeg jogget i vei. Pustet dypt og forhåpentlig riktig. Svetten kom når kroppen var varm. (Ja, man svetter i vann!) Det rant ned i øynene mens jeg tok i. For i vann greier jeg mye. Lite elegante bevegelser sikkert. Med flytebelte rundt livet. Jeg kavet og prustet og sprelte som best jeg kunne under de forskjellige øvelsene. Instruktøren sa vi var flinke og jeg slukte ordene rått. Og endorfinene, mine kjære venner, gjorde meg glad igjen :)

Storfornøyd med meg selv dro jeg hjem til hus og heim. Endorfinene gjorde meg så gira at jeg svinsa over gulvene med moppen med det samme jeg var i dette moduset. Støvsuging ba jeg om hjelp til ettersom fornuftsstemmen beordret meg til å la være å bruke den... "Ikke ødelegg den gode følelsen og la Smertemarta være litt tilbaketrukket en stund til", sa fornuften. Jeg var litt mer lydhør nå som trassalderen hadde tatt en pause...

Alle historier har vel en slags moral. Her er min: det hjelper å røre seg! Rist løs på rumpeballer og sving med armene! Pust dypt og nyt vær eller uvær. Samme hvor vondt det er, - prøv litt. Bevegelse, pusting og svette bringer liv i lykkehormonene. Endorfinene er våre gode venner. De greier nok ikke å jage alle smerter, men de gjør oss gladere. Når man er glad har man faktisk bittelitt mindre vondt ;)