Det er troll i mine ord
De gjemmer seg
for dagslyset
De er redde
for at sola
gjør dem til stein
...
Kjenner jeg kveles av tiden
tid som ikke strekker til
- selv om jeg har mer enn nok av den
Kjenner ord presse på
men det er et helvete å få dem ut
- selv hvor mange jeg har
Kjenner stresset stramme alle muskler
mot min vilje
- selv hvor sta jeg er
...
Jeg er en filledukke
i en diktators hender
Diktatoren bor i mitt hode
og har min egen stemme
Stemmen er stille
men kommer
som evige tog
av tanker
Tanker som gjenkjennes
som tøv
men oppleves alvorlig
Den lille stemmen
av fornuft
blir fullstendig overkjørt
av dette ekspresstoget
av galskap
Ikke greit.
SvarSlettKlem.
Mormor
Disse er skrevet for et par år siden, men det er fremdeles dager som føles slik. Jeg turte likevel å legge dem her. Så gjenstår det å se om de blir til stein...
SvarSlettmorgenklem
Hei, du! Hadde du en fin soloppgang i morges?
SvarSlettÅ, dette var et flott dikt, synes jeg! Du skriver så godt!
Selv om det er voldsomme og vonde ting du beskriver, så gir det leseren mye. Mange kan nok kjenne seg igjen, i alle fall i deler av det. Og dette med gjenkjennelse skaper nærhet og identifikasjon, og gjør hele historien enda sterkere.
Bildebruken din er også fantastisk - og voldsom. Vi skjønner at her er det sterke krefter på gang. - Krefter som det nesten ikke er i menneskers makt å stoppe.
Men du: Vær så snill, ikke gi opp!
Selv de kraftigste ekspresstogene lar seg styre av menneskemakt dersom man bare bruker de rette kontrollene.
Jeg leste diktet sent i går kveld, og tok det med meg inn i natta. Natta mi er en tid som åpner for tanker. Når kroppen er i ro, og hodet ikke må brukes til å styre bevegelser og gjøremål, så blir det mye ledig kapasitet der oppe. Da er det viktig å ha gode teknikker for å styre disse tankene.
(Nå tror jeg nok du kan mye mer enn meg om både teorier og teknikker om tankemestring, men jeg tillater meg likevel å komme med en liten - skal vi kalle det - oppmuntring :-)
JEG fanges også av og til inn i en karusell av tanker og bekymringer. Slike karuseller har en tendens til å gå fortere og fortere dess mer som er i dem. Da må jeg ta tanke for tanke: Er dette en tanke eller oppgave som MÅ tenkes eller løses nå? som oftest er svaret NEI.
OK - Jeg aksepterer den, men legger den til side slik at den ikke er med på karusellen.
Etter en del runder har karusellen kanskje stoppet helt, slik at jeg får sove.
Eller om det er om dagen karusellen begynner å gå: Skulle ha gjort ditt - skulle ha gjort datt - hvordan skal jeg få tid til å gjøre alt?
Da tenker jeg: Hva har jeg LYST til å gjøre? Hva gir meg glede og styrke til å gå videre?
Gledesgjøremålene er sterkt undervurdert. De er de viktigste. Det er dem vi må ha flest av!
For meg gir turer i skog og mark stor glede. Så stor glede at jeg kan briste i gråt for meg selv under en stor gran.
Det er fantastisk å se hvordan naturen skifter med vær, årstid og lys.
Særlig lyset. Det endrer seg hele tiden. Fantastisk!
Jeg spør igjen: Hadde du en fin soloppgang i morges?
Ga den deg glede (i alle fall LITT)?
Lys og glede.
Ta vare på gledesstundene, Ann Judith! Dyrk dem som de vakreste blomster!
Beklager denne lange, belærende kommentaren. Men diktet ditt inspirerte meg slik, så jeg MÅTTE bare få sagt det.
Ha en fin dag!
Hilsen (bare) Perler (i dag, ikke tårer).
Takk for råd! Jeg skrev som sagt dette for et par år siden, men har ikke turt å offentliggjøre dem før nå. Det må bety at NOE har skjedd. Positivt, tenker jeg ;)
SlettDu beskriver mindfulness' måte å leve på - tror jeg. Uten ennå å ha lest så veldig mye om det. Men det skal jeg. Vi blir aldri utlært!
Soloppgangen sov jeg over :O Trøtt for tia... Men nøt solen i solveggen ei stund. Det gikk faktisk an :)
Fint, og litt sår lesing. Og du skal slett ikke være redd for legge ut dikt du har skrevet.
SvarSlett