Etter en litt tøff start på dagen måtte jeg finne noe å fylle hodet med. Jeg skulle sy, men da vandret tankene dit jeg ikke ville. Da er det lurt å presse tankene over på noe positivt. Har jeg lært.
Før første gang etter at jeg startet å blogge (bortsett fra dag to) husket jeg at det gikk an å sjekke om noen i det hele tatt leser det jeg skriver. Joda, jeg får noen koselige meldinger fra kjente og kjære om at de leser! Og det er veldig hyggelig:)
Siden jeg startet min nye hobby for noen uker siden, nærmere bestemt den 14. september 2012 - har jeg hatt 1351 sidevisninger, - ett tusen trehundre og femtien..! Jøss! Da jeg så at det også var 3 svenske, 3 amerikanske, 2 engelske og 1 tysk,
ja DA... Jeg er overveldet.
I bloggsammenheng er ikke dette allverden, men for meg er det en skikkelig opptur og samtidig litt skremmende. Skremmende fordi jeg forstår hvor langt en liten stemme som min kan nå, på så enkelt vis, på så kort tid og kun ved å skrive om hverdagslivet...
Så tar analytikeren over. Eller noe annet med et navn jeg ikke liker.
HVEM leser, bortsett fra de jeg kjenner? Er det noen som kun er nysgjerrige og vil bruke det mot meg på noe vis? Er det noen i helsevesenet som har funnet et interessant kasus?
Nei, jeg må slutte å analysere! Herregud. Den murringen i magen er til å leve med. Jeg henter fornuftstemmen og går hånd i hånd med den en stund.
Den sier at 1351 sidevisninger er ikke antall mennesker, men en del mennesker som leser bloggen min de dagene jeg skriver, samt sjekker siden også de dagene jeg ikke skriver. Slik kan 10 mennesker raskt bli til et par hundre sidevisninger. Likevel må det være noen fler enn 10 personer som leser. Konklusjonen vi gjør, fornuften og jeg, er at jeg kan ta fram gleden over at noen syns det jeg skriver treffer en liten nerve og kanskje får noen til å føle seg bedre, eller at en følelse av gjenkjennelse gjør en mindre ensom. Kanskje har vi alle hver våre vrikkede tanker, - vi er litt for glad i noen, litt mindre glad i andre, litt for bekymret for en del saker og vi blir slitne av å skulle greie alt så bra. Sinte er vi alle en og ennen gang, frustrerte rimelig ofte, lei oss og til og med urimelig sure enkelte dager. Og alt er normalt.
En annen sak jeg også gleder meg over i dag er Obamas valgseier i USA. Kanskje fire nye år med ham vil gjøre noe positivt "over there" etterhvert. Rom ble ikke bygd på én dag! Jeg savner at folk ikke forstår at det som regel ikke hjelper å kaste ledere og trenere hver gang noe ikke er helt bra. Hvorfor får man ikke sjansen til å lære av feil og å rette opp? Skal læring alltid overføres til nestemann? Jeg tror ikke noe på denne bruk og kast-mentaliteten av ledere. MEN når det er sagt, - at folk gir seg på topp, - ja DET er flott det! Det fører til at vi husker det positive, får forbilder vi vil strekke oss mot, flere får lyst til å gjøre det samme:) Den mentaliteteten liker jeg.
Ekstremt dårlige ledere må likevel ofres noen ganger. Særlig de som ikke har selvinnsikt. De må beskyttes mot seg selv og fratas verv som gjør dem til dårlige forbilder og muligheten til å utøve makt. Som en viss ordfører vi har hørt mye om i det siste...
Jaja. Ute er det vinter. Det nærmer seg den tiden av året alt skal gjøres rent, bakes, kjøpes inn.
4 av 20 rom er rene. Intet bakt, intet kjøpt... Altså, mye å tenke på. Mange seire å bekjempe.
Mot en mørk årstid med talglys, forventning og glede. Jeg SKAL ha tid til dette!
En stund hver dag, midt i tankene om travelhet.
