http://www.youtube.com/watch?feature=endscreen&NR=1&v=jySUpMqmzd4
Pink Floyd vekket mitt bevisste forhold til musikk. Det var i 1977. Jeg var 13 år. En guttejente som holdt på å bli en liten kvinne. Hormonene raste rundt i virvelvinder, guttene banket på hjertedøren og jeg begynte for alvor å gre håret. Mammas hjemmesydde (fantastiske) klær ble ikke lenger akseptert, ei heller pappas ønske om at jeg måtte være ei fornuftig jente (det vil si være inne klokka 21). Jeg var ferdig med fletter og foldeskjørt (det var ikke noe frivilling "outfit" noensinne). Jeg ville finne min egen identitet.
Jeg var redd for det som skjedde, men ville være med på reisen. Iallefall innimellom. I perioder gjemte jeg meg bort på rommet mitt. Slukte bøker om ung kjærlighet og problemfylt forhold til foreldre og verden rundt. Skrev haugevis av dagbøker, dikt og egne påbegynte romaner. Sydde, klipte, limte, tegnet og fløt bort i kreativitetens rosa skyer. Gråt og drømte om hverandre.
Så lokket hormonene meg ut fra rommet igjen. En ny forelskelse, ungdomsklubb, dunkel belysning og vrikking etter Boney M...
Noen satte plutselig på en plate med Pink Floyd. Jeg var helt solgt. Jeg fant linken mellom de homonelle flyturene og mitt indre selv. Her er jeg, tenkte jeg. Det er slik jeg er, det er slik jeg føler, det er slik jeg tenker.
Someone was in there.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar