Masse hyggelige meldinger på telefon, sms, facebook og instagram, besøk og invitasjon til lunsj, er bare noe av oppmerksomheten de siste dagene etter armbruddet. Det er veldig hyggelig! Absolutt! Og jeg tar gjerne imot mer. Ikke fordi jeg synes synd på meg selv. Jeg gjør ikke det. Et armbrudd er vondt i starten og litt upraktisk. Men sammenlignet med andre lidelser er det "peanuts".
Jeg håper jeg husker på dette selv. For jeg er som andre folk og blir mer forferdet av bandasjer, blod og sånt enn det jeg ikke ser... Samtidig er jeg en av tusener som har vondt både her og der, men som skjuler det bak et "friskt" utseende. At tankene vrikker på seg, av og til ganske alvorlig, er ikke så lett å bandasjere. Det verken synes eller høres for utenforstående. Men det er mye mer slitsomt å leve med enn et brudd.
På et rehabiliteringssenter fikk jeg en gang kjeft av en medpasient, - jeg kunne bare ha meg hjem til ungene mine for jeg var frisk nok til det, mente hun. En annen dag på samme sted hørte jeg en mann si til en annen da jeg gikk forbi, "hun ser da ikke syk ut i hele tatt!". Noen forsto meg likevel og den beste kommentaren var da ei dame tilbød seg å låne meg ei krykke slik at jeg skulle slippe å forklare at jeg ikke var så frisk som jeg så ut.
Akkurat nå har jeg det veldig bra! Tankene spiller på lag og kroppen har fått varmebehandlig på Gran Canaria nettopp. Og med all den hyggelige oppmerksomheten på grunn av en gips skal jeg ha det godt i mange uker framover!
Hei og hopp, da tar gutten min og jeg noen dager på Rikshospitalet!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar