Mitt lille hjerteskrin i hvit plast med blankt lokk inneholdt en bitteliten pilleboks som akkurat rommet en klinkekule. Jeg tror både pilleboksen og klinkekula var veldig gamle. Kanskje hundre år gamle. Jeg fant dem på kottet på loftet i mammas barndomshjem. Kanskje var det mamma eller min morfar som hadde gjemt denne klinkekula i pilleboksen. For meg var de verdifulle skatter.
Hjerteboksen inneholdt også et armbånd av "gull og diamanter", jeg trodde iallefall det. Et skjell fra et fremmed land (min gammelonkel var sjømann), et par andre krystaller, - men det beste: En stor rød "diamant"! Denne diamanten var av plast og hadde hengt på et smykke. Jeg brukte den til å se på verden med.
Jeg lå i gresset med den røde diamanten foran høyre øye, mens jeg knep igjen det venstre. Grantrærne, epletrærne, gresset, kyrne, husene, blomstene, insektene, skyene - alt ble rødt. Og det ble tidoblet! Og verden ble så vakker! Diamanten var slepet, må vite.
Jeg seilte i veg i dagdrømmenes land, bekymringsløs, varm og myggkløende. For det var som regel sommer i barndommen.
Disse skattene og enda flere til fant jeg plutselig igjen for en tid tilbake. Entusiastisk som en liten jente viste jeg dem til mine voksne unger. Jeg ble plutselig fem år igjen og forsto vel ikke helt at deres entusiasme ikke var like stor som min.
Det er et himmelrike å finne slike ting som betydde så mye i barndommen. Skattene var mine, bare mine, litt hemmelige og jeg kunne dra på all verdens reiser med disse i lommene. Det beste var at de samme følelsene, spenningen, alvoret og bekymringsløsheten kom tilbake med disse gamle skattene.
Dessverre er den røde diamanten borte nå, men jeg har da litt igjen...
Med slike barndomsminner tror jeg vi står godt rustet i voksenlivet :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar