Jeg vil, jeg vil

...men får det ikke til!

Jeg har alltid villet mer enn jeg burde, mer enn det som er sunt og klokt, mer enn mange. Lite flink til å la humla suse. Med brukket håndledd er det VELDIG mye jeg vil, men ikke får til.

Jeg liker å vaske. Ikke fordi at vaskinga er så morsom, men det blir så rent og godt, både der det er vasket og i sjela. Kroppen min er ofte i ulage og den sier ifra når jeg bør la moppen hvile. Likevel får jeg som regel til å gjøre rent på et eller annet vis, med litt lengre tid eller med kreativitet. Med gips er det verre. Gipsen tåler ikke vann... Og armen er umulig å vri på. Skuldrene verker etter feilbelastning. Hva gjør jeg nå da??? Jeg vil vaske!!!
......
For ham som nok en gang skal operere hjernen sin er mine stønn over et brukket håndledd et hån. Hva betyr det vel om hybelkaninene vokser seg fete når man ikke får sove om natta, ikke eier matlyst og ikke greier å konsentrere seg mer enn få minutter av gangen... Den evige angsten for anfall og den evige dårlige samvittigheten for å påføre oss nærmeste bekymringer. Den evige stillstansen i livet, aldri vite hva dagen bringer, aldri ha følelsen av å komme videre. Og han vil og han vil, men får det ikke til.

Håpet er tilstede. Håpet om at nye funn på riktig sted vil endre livet, endre alles liv. Når den evige angsten og den evige stillstansen er opphevet. Når oppturen kommer. Den skal det. Vi må alle tro det.

Den dagen skal jeg slutte å vaske så mye. Den dagen brekker jeg gladelig et håndledd til. Stemningen, samholdet og lysene skal få skinne likefullt. Det skal jeg greie å få til med et brukket håndledd.

Pink Floyds "Time":

http://www.youtube.com/watch?NR=1&feature=endscreen&v=xYxY_P8Vn3k