En ganske grei surpomp

Jeg kom selv med beskrivelsen og den ble raskt applaudert av mann og sønn.

Det var etter at jeg kom farende hjem, i hurten og sturten, og skulle gjøre (jeg husker ikke hva) noe på kjøkknet. Så oppdaget jeg at det var kaffegrut i hele kjøkkenskapet og mannen i huset fikk seg ei skrape - igjen. For jeg antok han var synderen. Han hadde ikke tømt gruten der med vilje. Bare bomma litt på søppelbøtta... Enn det du!?

Men det er jo ALLTID JEG SOM MÅ RYDDE OG VASKE!!!!!!!!!!!!!!!
Jepp. Sikkert en trivelig hjemkomst av mor i huset. Tramp, tramp, brøle, brøle, slamre, slamre, tramp, tramp... Surpomp.

Sønnen fikk av en eller annen grunn latterkrampe. Det fikk ikke jeg. Før litt senere. Og da måtte jeg innrømme at jeg rett som det er er en surpomp. Men ellers ganske grei.
...

I dag var jeg visst atter en gang sur. I allefall mente legen vi snakket med at jeg hadde en noe "fiendtlig holdning". Fordi jeg hadde problemer med å forstå hvorfor vi for tusende gang måtte fortelle historien om min sønns sykdomsforløp - helt fra fødselen av. Han er 21 år nå. Og de har jo noe som heter journaler.

Jeg så sønnen vrenge av seg genseren i frustrasjon og svettetokt. Jeg prøvde å antyde (sikkert noe spisst) at dette kanskje sto i papirene og at ettersom det var kirugen som hadde bedt om ny vurdering for repoerasjon og han godt visste hvordan situasjonen var, - var dette forhøret litt unødvendig. Hverken min sønn eller jeg har noensinne vært nødt å forklare et epilepsianfall mer innstendig enn i dag. Likevel var det visst ikke nok. Legen henvendte seg til min sønn som svett prøvde å si at han ikke visste hvordan han skulle forklare det, det var jo andre som opplevde anfallene...

Jeg fortalte legen at det finnnes beskrivelser av anfallene både i journaler og på film. Hele seansen var vond og vanskelig. Det er ikke godt å være pasient og pårørende når vi ikke kan gi legen de svarene hun ønsker seg!

Ja, jeg ble rød på halsen og kvass i stemmen. Min sønn prøvde å være den voksne og fornuftige, forklare så godt han kunne og samtidig berolige legen med at det ikke handlet om henne personlig - mer et gjentagende system han stadig utsettes for... Legen mente hun burde skaffe oss en annen lege grunnet våre holdninger (som var fiendtlige).

Det kan vel ikke skade... Hun er den 6. legen vi forholder oss til i løpet av denne fasen med utredninger og operasjoner de siste par årene - i tillegg til fastlege, nevrolog og hjernekirurg...

Man bør være frisk og sterk for å være syk.
Og i allefall ikke sur. I allefall ikke på leger.

Dagens ord

Dette diktet av Kolbein Falkeid fant jeg hos en annen blogger (Camulens Skriblerier) og jeg tenkte at mine vrikkede tanker kanskje ikke var så unormale, iallefall ikke alle. Tenker jeg vil dele dette diktet.
Kanskje skal vi bare godta å streve litt...


Men hvem sa at dagene våre
skule være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger 
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?

Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?

Kunstutstilling

Lørdag, ikke så kaldt lenger, far og sønn ser sport mellom host og hark, mor skal på kunstutstilling. En fin dag :)

Når det er så sjelden mor skal på noe evenement blir hun usikker på hva hun skal ha på seg. De vrikkede tankene vrikker. Vrikker og vrir på mer og mindre saklige problemstillinger. For egentlig er det vel været som bestemmer hva man skal ha på seg?

Men i dag skal mor på kunstutstilling. Og det er inne. Likevel, bilturen dit er såpass kald at ull mot hud er lurt. "Ull?", spør de vrikkede tankene. Det kan jo ikke være hvilken som helst ull. For det er ofte ikke hvem som helst som er på slike arrangement. De er kunstinteresserte og vil vise at de er det. Kleskoden er tilstede også der. Det skal helst se ut som man har funnet noe helt tilfeldig, noe som ikke nødvendigvis ser for bra ut.

Hun sloss videre mot vrikkede tanker og tenker at hun vil se bra ut. Bedre enn mange av de som vil vise gjennom kleskode at de vet mye om kunst. Men ikke for bra. Og et smykke til pynt. Det må bli det smykket som en smykkekunstner har laget. Det som ser litt gammelt ut. Selv om det er helt nytt.

Det er litt blått i den sommerfuglen. Ja, hun velger sommerfuglsmykket fordi det krasjer litt med vinteren. Hun vil vise at det er en tanke bak. For de vrikkede tankene tenker det synes...

Men blått er vanskelig. Det er en kald farge. Det må bli v-genseren i ull. Med dongeribukse til. Se der! Det ser jo både avslappet og fint ut! Hun tenker at de fleste vil se at hun ikke er opptatt av hva man har på seg. At hun ser ut som hun er trygg på seg selv.

De normale tankene vet at det kommer mange fine folk på utstillingen. Folk som er hyggelige og fine å prate med. Mange som ikke har slike vrikkede og vanskelige tanker.

Det er bare det at de vrikkede tankene lager kaos i fornuften. Lager tvil og usikkerhet. Og lager et spill for galleriet.

Og ennå har hun ikke valgt sko... Valget mellom fornuft og følelser er krevende.

Å stå på krava

Eller å kjempe kamper. Det er flere måter å si det på, men ellers går det mye ut på det samme.

Jeg har kjempet mine. Som de fleste. Jeg har også kjempet for andre. Som mange andre. Det er slik livet er og det slår meg hvor mange kamper som kjempes hele tiden, av alle, i alle samfunnslag, blant unge og eldre, på alle arenaer. Men uten kamp, ingen endring! Selv er jeg litt sliten av å kjempe, kjenner jeg. Jeg tror jeg overlater de fleste kampene til andre. Så seiler jeg med på lasset...

Og må godta endringene som kommer, enten jeg liker dem eller ei.

I går kveld handlet det om pensjon. På NRK. Igjen. Jeg orker ikke engasjere meg. Jeg er jo bare 49... Men den dagen jeg blir 67 angrer jeg helt sikkert på at jeg ikke var politisk engasjert i 2013. Kanskje tar jeg fram stridsøksa i 2031.

Jeg var tidlig opptatt av rettferdighet. Når andre unger ble ertet og plaget, banka jeg opp de som var ekle... Jeg var stor for alderen (utrolig, men sant!) og løp fort, så selv slapp jeg som regel unna. Jeg mente at å gjøre dette var helt rett. Å banke de som plaget andre altså.  Noen ganger fikk jeg meg en kilevink selv også og en gang ble leppa mi blå. Litt sånn "american way", muligens..?

Sånn innimellom kjempet jeg kampen for å slippe å pynte meg. Mine foreldre hadde meg og to gutter. Det var vel naturlig å ønske at jeg skulle være litt søt innimellom. Jeg likte nok best bukser. Jeg klatra i trær og alt som kunne klatres i, sykla meg av og som sagt, - sloss med guttene. Lekte med biler i sanddungen også. Skjørt og kjoler var upraktisk. Rosa var hatfarge. Rødt kunne til nød gå an. De gangene jeg selv ville ha jenteklær var de enten for upraktiske, for trange, for korte, eller jeg var for lita til "slike klær". Jeg ville nemlig gjerne gå kledd som min kusine som var mange år eldre. Derfor fikk jeg hotpants da jeg var 7... Mamma sydde. Ja, det var en kamp du!

Kampen for å bli godtatt som tenåring tok også mange krefter og det ble felt noen tårer. Jeg skrev til og med en bok om problematisert forhold mellom unge og foreldre! Den gangen kjempet jeg for meg selv, for å bevise at jeg var gammel nok og fornuftig nok til det ene og andre. Så rådet jeg vel også grunnen for to brødre som kom etter meg. I ettertid ser jeg det normale i situasjonen, og at jeg hadde det veldig bra! Mine foreldre var vettuge folk likevel. Boken ble aldri utgitt :)

På skolen var jeg den snille og flinke. Jeg kjempet få kamper der. Den eneste var å prøve å engasjere og motivere dem som ikke giddet å pugge (ved å hjelpe dem med lekser og la dem få en liten jukselapp fra meg i ny og ne). Ikke spesielt pedagogisk, ser jeg i ettertid.

Jeg kjempet også en stille kamp disse årene. Jeg orket ikke være en del av en jentegjeng som var mer opptatt av å ekskludere enn å inkludere. Særlig mot slutten av barneskolen og på ungdomsskolen. Dette løste jeg vel egentlig med å omgås guttene. Der kommunikasjon var mye enklere, spaden forble spaden... Dette fortsatte vel egentlig på videregående også, selv om jeg prøvde å være venn med jenter litt mer enn før. Men det kosta ofte mer enn det smakte.

Så kom voksenlivet. Det kom tidlig og vi skulle oppdra fire barn da vi såvidt var blitt voksne selv. Jeg følte meg veldig voksen, men måtte likevel kjempe for egne holdninger da mange kom med "gode råd". Det var godt å fylle tredve og si at "nå er jeg gammel nok"! Både til velmenende gamle tanter og legestanden. Barna var våre og det var vi som kjente dem best. Jeg ba helsestasjonen innkalle legestanden til kurs i kommunikasjon. Tror ikke det ble noe av, men de er flinkere til å se helheten i dag enn på åttitallet! Kanskje lytter de bedre også?

Barna begynte på skolen og det ble nye kamper å kjempe. Jeg var nok ikke av den typen forelder som sa "ja og amen" til det skoleverket presenterte - hverken av lærdom eller holdninger. Og iallefall ikke evnen til informasjonsflyt mellom heim og skole... Jeg ble nok en "pest og plage" for en del lærere. Men jeg kjempet for egne og andres unger. Noen kamper var alvorlige og fikk følger i samme sjanger. Heldigvis! Som skrevet før: det er viktig å bry seg om!

I arbeidslivet ble det å kjempe videre vedrørende informasjonsstrategi, verdier og holdninger. Det var tungt til tider, men jeg fikk heldigvis også medhold. Det må være lov å kjempe for eget fagfelt? Jeg bare nevner at jeg valgte arbeidsplasser der det var overvekt av menn... Den kvinnekampen jeg eventuelt kjempet var å få lov til å være meg selv. Jeg syns det er mye enklere blant menn enn blant kvinner.

Ekteskapet er også ofte betegnet som en kamp. Men denne har jeg ikke kjempet alene. Vi har vært og er to. Det er godt å være to når det røyner på. Men at man må jobbe hardt og kjempe for et ekteskap er sant.

Min største kamp har likevel vært kampen mot de "vrikkede tankene". De har vært vanskelige å leve med og de krever fremdeles mye energi. I dag er det heldigvis mer akseptert å fortelle at man har en psykisk helseutfordring. Det er likevel problematisk fordi det er usynlig og fordi mange av oss er sterke, tøffe mennesker utad, som greier mye på tross av evenetuelle diagnoser. Jeg har selv ofte sagt at min personlighet ikke passer med min diagnose. Det ingen ser er hvor mye det koster å opprettholde denne styrken, denne fasaden og den personligheten man føler er seg selv. Det er en daglig kamp. Den lengste og tøffeste jeg har kjempet.

Derfor er jeg litt sliten. Pensjonsøkonomikamp får andre ta seg av, tror jeg...

Trendy

Jepp, jeg er trendy. Helt uten overlegg.

Da jeg fant garn til min egen versjon av Skappel-genser (enda en trend...!) valgte jeg et garn som var på salg. I en farge jeg bare likte. Under hundrelappen for en genser er intet mindre enn et kupp! Og jeg tenkte at jeg ville bli litt annerledes enn alle dem som går i grå eller beige Skappel-genser. Enda jeg er veldig glad i begge de to fargene... Trend eller ei.

Så viser det seg altså at den fargen jeg valgte er en farge som blir stor nå i vår. Sies det. Jeg ble litt stolt, selv om det ikke var derfor jeg valgte fargen, hehe. Håper armene holder til siste maske er strikket! For nå må jeg jo bare får den ferdig før alle andre kommer i maken.

Jeg valgte fargen korall. I følge frokost-tv's trendeksperter innen farge vil dette ikke bare bli å se på meg denne våren. Velvel, da går jeg iallefall inn i mengden. Og det er helt greit. Jeg vil jo nødig lyse opp som et varsku-skilt der jeg vandrer.

Noen ganger er man trendy uten overlegg. Som i 1997, da vi kjøpte ny bil, en Crysler Voyager. "Si mæ, koss motebølge e det vi har blitt med på no da?", sa min bedre halvdel da vi syntes vi så vår egen bil overalt... Vi trodde bare vi hadde kjøpt en fornuftig bil med plass til alle ungene, samt bagasjeplass til seks bager. Jo, vi syns nok den var stilig også. Mørk vinrød, - sikkert en trendfarge den gangen :)

Men så finnes det også noe som for meg aldri går av moten og som jeg aldri blir lei. Tulipaner! Hver etterjul må jeg ha min dose tulipanbuketter. Nye hver uke, egentlig. De er så vakre. Og bringer bud om den lyse årstid.

Men jeg er nok ikke helt alene om den tanken heller...

Jeg må nok kjøpe nye snart...
Og her er min kommende trendgenser:

Mandag morra blues...

Mandag morgen kan være en krevende stund. Lytt litt til Stein Ove Berg, bli litt nostalgisk, ta en kaffe og trøst deg med at du sannsynligvis ser langt bedre ut enn hun nedenfor her - samme hvordag du føler deg!

God mandag og fin ny uke :)

Mandag morra blues, Stein Ove Berg

Nøysomhet

Kan fort være selvbedrag.

Jeg har en formening om at jeg er født nøysom, oppdratt med nøysomhet som dyd og at jeg har etterlevd dette i voksen alder. Jeg har regsistrert at dette også er i ferd med å bli en trend (noe jeg har skrevet om under Materialist). Mange kvinner sier at de ikke skal kjøpe klær og ting dette året (har ennå ikke registrert noen menn si det samme). Et idealistisk nyttårsforsett, som handler om nøysomhet... Eller kanskje handler det bare om å få oppmerksomhet?

Noe av det som skjer når man blogger er at man blir noe mer oppmerksom rundt det man skriver om. Derfor har jeg også blitt ubehagelig oppmerksom på hva det er jeg bruker penger på i det siste.

Jeg vurderte å gå ut i all offentlighet med kjøpestopp vedrørende personlige ting og ting til huset da jeg så at dette var blitt trendy. Jeg tror ikke jeg påvirkes så veldig av trender egentlig, men de som ser meg utenfra vi helt sikkert fnise høyt og tydelig om jeg annonserer det. Så jeg skal heller skrive litt om selvbedrag.

Jeg trengte ikke akkurat å gjøre det offentlig at jeg skulle bli enda mer nøysom, tenkte jeg. Jeg tenkte, - tenk så fint å kunne si til neste jul, - at "jeg har faktisk ikke kjøpt meg NOE nytt dette året, jeg!" Jeg tenkte også at når (ikke hvis) jeg har greid det, fortjener jeg noe veldig fint på nyåret i 2014 :D

Men så var det realiteten da. Til jul fikk jeg av min bedre halvdel (selv om vi ikke kjøper gaver til hverandre) en konvolutt med penger. Han hadde til og med skrevet "kjøp deg noen du IKKE trenger"... Jeg tenkte at "jaja, jeg kan jo ikke skuffe ham heller!". Så jeg kjøpte meg en tre-fire ting jeg ikke trengte. Det var salg, så pengene rakk langt. Tanken på å spare dem skjøv jeg lengst inne bak glemselen. Det er jo så lenge til jeg skal kjøpe meg noe igjen!

Så satt jeg og leste og googlet på min nye mac en kveld (bursdagsgave). Ettersom jeg er litt kreativt anlagt sveipa jeg innom epla.no. Der var det salg. Tenk, salg på håndarbeide! Oj, tenkte jeg. Kanskje jeg kan finne noen fine gaver? Kanskje jeg allerede nå skal begynne å tenke på julegaver til neste jul? Det er jo fantastisk fornuftig. Som sagt, så gjort. For jeg fant et smykke og et armbånd som var helt nydelig! Det var ikke dyrt heller, selv om ikke akkurat disse var på salg...

Da de kom i posten og jeg fikk sett dem i levende live, var jeg solgt. Og i går hadde jeg på meg smykket. Enda jeg svært sjelden bruker halssmykker. Armbånd derimot, det bruker jeg ofte. Så jeg antar at det kanskje heller ikke blir julegave neste jul. Men jeg har IKKE tatt det i bruk, ennå. Kanskje jeg skal gjemme og glemme det helt til desember? Neeei, - jeg kan jo glemme det helt. Og da er det bortkastede penger.

Velvel, én sprekk (eller fire) så langt.

En annen kveld kom jeg over noe som heter "vippeserum". Dette skal vistnok gi lengre OG fyldigere og til og med litt mørkere vipper etter 30 dager! Mine øyevipper er ganske unnselige uten mascara og nysgjerrigheten var pirret. Produktet var dyrt, så jeg googlet videre og kom til en test. Fant det beste merket (for det må jo virke) og googlet videre etter nettbutikk med rabatter... Vips og tjo og hei! Så er også en slik på veg i posten. Flauheten er ubehagelig tilstede.

Denne idealismen virker akkurat som de gangene jeg har tenkt at et par kilo mindre hadde gjort seg før julebordet. Jeg blir i en slik setting desperat etter alt usunt som måtte finnes i kjøkkenskapene. Jeg tror at et selvpålagt kjøpeforbud virker på samme måte.

Den episoden som til slutt åpnet øynene mine, skjedde i går. Som sagt, jeg har en kreativ side og det er salg på Stoff & Stil for tiden. Min "godtebutikk". Dette handler om hobby, livskvalitet og meningen med livet - så her gjelder ikke kjøpestoppen altså!

Men hva endte jeg opp med? Jotakk, stoff til to bukser og garn til en genser. Garnet var riktignok på salg, men av erfaring er slike prosjekt faretruende, fordi en hel genser er... ja, en HEL genser. Som sjelden blir ferdig. Og stoffet til buksene var selvsagt ikke på salg. Og begge deler ender opp i klær til meg selv.

Jeg tror jeg må slutte å ikke kjøpe.

Uvaner

Uvaner har alle. Jeg har mange.

Den ene må jeg venne meg av med. Etter mangeogførti år. Jeg vet ikke hvor gammel jeg var da jeg begynte, men jeg har tidlige erindringer om formaninger om å slutte. Slutte å bite på fingrene mine. Jeg biter ikke negler. Jeg biter hud ved neglene. Jepp.

Min datter sa i dag at det er veldig uhygenisk. Omtrent som å slikke doskåla. Jepp.

Da jeg var hos min årlige sjekk hos tannlegen i dag fant han ut at den ene fortanna min nede var litt løs. Men det var ikke på grunn av noen tannkjøttsykdom. Jeg fant ut at jeg måtte fortelle om uvanen min: "Eeh, jeg har den uvanen at jeg biter på fingerene mine og jeg bruker den tanna mye til det.." Sa jeg. Veldig Flau.
"Ja, det kan godt være årsaken", sa han. Gjentakende press mot ei tann gjør den løs. Sa han også. Jeg rødmet sikkert. Men man kan jo bli litt hektisk i kinnene hos tannlegen sånn ellers også. Kanskje la han ikke merke til det.

Han anbefalte meg å prøve å unngå denne bitinga. Jeg var helt ening i at jeg må prøve å slutte med det. Jeg følte meg fryktelig teit. Men det har jeg vel gjort lenge. Jeg har evnen til å se for meg hvordan det ser ut. Jeg gjør det jo ikke bare hjemme.

En dame på førtini, ganske presentabel i tøyet og med et seriøst blikk - gnagende på fingrene. Jepp.

Pappa maste i oppveksten. "Slutt å bit!" Jeg gnagde til jeg blødde. Likevel gikk formaningene inn det ene øret og ut det andre. Pappa bet på fingrene selv. Og da ble eksemplets makt for stor. Jeg har selv svært ofte sagt angående oss foreldre og oppdragelse, "det er ikke hva du sier, det er hva du GJØR som virker"...

Min bedre halvdel fortsatte formaningene. Det var nok litt flauere å høre det av ham. Særlig i begynnelsen. Han har mast i 30 år. Men har det hjulpet?
Når barna ble voksne har også de hengt seg på. "Mamma, du blir så sår!" Og det ble jeg. Og det er jeg.

Jeg merker likevel at en viss motivasjon er til stede nå. Jeg vil slutte med denne uvanen! Kanskje er det sammenligninga med å slikke doskåla jeg må ha i minne. For det kan jeg virkelig ikke tenke meg å gjøre!

Fysj og æsj. Men uff så vanskelig. Jeg skal iallefall vaske fingrene først. Jepp.

Meaning of life

Kreativitet og skrivelyst frøs bort i kulden i dag. Men jeg fant noe på facebook som jeg ønsker å dele:

https://www.facebook.com/photo.php?v=361854433847758
(Litt usikker på linken, men håper det gikk bra..!)

Hvor ble hverdagen av

Jeg står opp i rett tid, må vite. Fra mandag til fredag. Det er forskjell på "ørsk og helg", som min mor sier.

Men der stopper det. Jeg trenger ikke skynde meg. Så jeg tar på meg klærne og ansiktet. På et stille bad. Ingen bakgrunnstøy fra skramling på kjøkkenet, ingen susing i vannrør. Ingen småkrangling. Avisen ligger stille på kjøkkenbordet og venter. Mannen i mitt liv har allerede dratt. Sønnen i mitt liv sover. Han behøver heller ikke skynde seg. Han trenger hvile.

Stille, stille hus.

Jeg tar på hverdagsklær, men aldri joggebukse. Fjeset sminkes ferdig. Dagen kan begynne når en dråpe Chanel no. 5 er på. Ikke for at jeg skal møte noen, men det hender jeg møter mitt eget speilbilde. Og jeg skal føle meg klar. Klar for frokost, avis, radio og dagens første kaffekopp.

Stillheten og roen er god. Jeg har vennet meg til den nå. Før raste jeg rundt som en virvelvind før jeg skulle på jobb. Jeg rakk som regel også en tur på vaskerommet, enten for å henge opp klær, sette på ei maskin eller ta ned tørre klær. Nå lar jeg vaskerommet vente til avisen er ferdig lest.

Det var travle dager. De rant som erter i en sekk.

Det hender jeg bringer legemet til en vanntrening, sånn cirka to ganger i uka. Da må jeg stå opp så tidlig at jeg ikke må skynde meg. Jeg er ikke så god på det lenger. Å skynde meg. Det blir sånn ståhei i hodet. Den kan vente til treninga. Der vil jeg ha mest mulig ståhei!

Så roen er god. Men det er kanskje litt mye av den.

Nattens luner

Jeg leser litt, drikker kaffe og lytter til Janis Joplin:

http://www.youtube.com/watch?v=IYdIeorcwbc&playnext=1&list=AL94UKMTqg-9ABvdTGeN__R0sI0vnr_fu9

Været er vakkert og jeg har glemt hva jeg skulle blogge om. Jeg hadde et langt blogginnlegg helt klart i natt. Overskrift som slo og et viktig tema. Humor og brodd skulle være tilstede. Men så har nok søvnen reist med innholdet likevel.

Selv om jeg nesten ikke sov. Det føltes iallefall slik.

Venstre hoft, lår og legg ville ikke roe seg. Det var vondter fra øverst til nederst. Men jeg orka ikke stå opp og ta min Venn i Nøden. Coctailen "Parabux". 1000 mg Paracet og 400 mg Ibux. Ikke verre altså. Jeg tar likevel minst mulig. Jeg tror ikke det er bra med for ofte. Da tror jeg virkningen gir seg etterhvert. Og hva skal man da ta?

Så jeg snudde meg på andre siden. Så på ryggen. Så på magen vridd mot venstre. På magen vridd mot høyre. På Ryggen. På godsia. Flytta ekstraputa fra skulder til hoft og til korsrygg. Mens jeg blogga i veg i hodet mitt. Fint man kan bruka natta til NOE.

Hadde jeg bare husket! Dere kan få et fint bilde istedet:)

Om verdighet

Jeg hører mange tro at det bare er å ønske seg det å bli en "naver". Det er det ikke, og på vegen dit mister man enormt mye. Spesielt verdighet.

http://www.adressa.no/meninger/kronikker/article6915847.ece

Materialist

Det er jeg ikke! Mener jeg iallefall selv.

Men jeg har jo fryktelig mange ting, hus, hytter, biler mm... Men styrer de livet mitt? Nehei! Et sted må man bo og to biler trenger vi faktisk også. To hytter trenger vi ikke, men å kunne dra bort av og til er jo godt for sjelen, så ei er iallefall kjekt å ha. Så må vi ha litt klær til forskjellige anledninger, sko av ymse slag. Klær og sko for varme og kalde dager, samt de midt i mellom... Da blir det fort noen plagg. Og lista er lang og lengre enn lengst!

Jeg mener likefullt at tingene ikke styrer livet mitt. Men jeg blir glad for blomster i en vase og litt pynt og lys på bordet. Uff. Og en god bok (kan lånes, men jeg er medlem av bokklubben og fristes nok veldig ofte til å bare la bøker dumpe ned i postkassa sammen med en faktura...). Alt dette er jo ting. Likevel...

Nei, jeg greier ikke helt å innrømme at jeg er en materialist. Jeg vil ikke være det. Men kunne jeg greid meg med veldig lite? Det kommer nok an på omstendighetene. Jeg innbiller meg at jeg er av den menesketypen som kunne greid meg uten alle disse tingene vi omgir oss med. Jeg tror jeg skulle greid å få det hyggelig rundt meg med lite. Klær kan redesignes (som det heter i dag. Syes om, sa vi før.), mat kan lages enkelt og sikkert rimelig. Et hus trenger ikke være så stort, men vi trenger tak og vegger her til lands.

Brukte møbler og klær er en trend i tiden. Men har vi mindre av den grunn? Jeg er litt i tvil. Tanken er selvsagt bra og kanskje vil det bli større fokus på hvordan vi lever framover. Vi kan jo ikke fortsette dette ræset med bruk og kast, og kjøpefesten er vel langt ute i nachspielet... Man har allerede fått nok.

Idealist kan man være i hodet, men det er ikke lett å unngå å være materialist i virkeligheten. Jeg skriver dette på min splitter nye macbook, forresten. Men jeg måtte ha ny, for jeg kom meg ikke på nettbanken på den gamle.

Slik er livet. Brutalt materialistisk.

http://www.youtube.com/watch?v=C-GFqhCq2HA

XLIX

Så gammel er jeg i dag :)

Etter den digitale tidsalderen kom får man mange flere hilsener på dagen sin enn før. Jeg har kjent etter og funnet ut at det er koselig. Det kan bli vel mye rensel på veggen på facebook, men etter jeg forsto dette med "å laike" har jeg skjønt at det er allmengyldig å svare med tommelen opp. Ellers hadde det blitt veldig mange takketaler...

Jeg har skrevet om det å være eplekjekk tidligere. Når det gjelder alder er jeg også slik. Mitt omkved er, "alder er bare et tall!". Jeg har oppriktig ment at det har vært helt uproblematisk å bli eldre. Alternativet er så mye verre, må vite.

Haha. Nå sitter jeg her og smaker på 49, veldig snart 50. Faktisk så undres jeg på om ikke det 50-tallet føles litt rundt og ekkelt... Man er middelaldrende etter fylte halvt hundre, er man ikke? Det er greit å SI det (litt sånn eplekjekt), men kjenne på det..? Hm. Er det en snikende uggen følelse jeg kjenner, mon tro? Tross alt?

Jo, jeg innrømmer at jeg sannsynligvis hadde hatt både tredve- og førtiårskrise, verre enn de fleste, om livssituasjonen min var annerledes. Hadde jeg (som lette etter rett mann fra jeg var 12) vært ugift, og hadde jeg ikke hatt barn (jeg som ikke bare lette etter rett mann, men rett far til kommende barn)...ja DA, hadde krisa vært veldig tilstede og svært ubehagelig.

Mannen min, og mine barns far, fant jeg i en alder av 17. Gift og firebarnsmor. Så hva er da problemet? Er det bare det faktum at man blir definert i en annen tidsalder? Middelaldrende kvinne... liksom? Akkurat som jeg er det? Eller er jeg allerede det nå?

Gud vet, og jeg tror jeg må bestemme meg for at det er fint, jeg! Kanskje følger det fordeler med? Begynner ungdommene å reise seg for meg på bussen? Om så skjedde, hadde jeg begynt å knise :)

Kanskje vil alle sølvhårene og alle smilerynkene bli kledelige nå som man er middelaldrende? Gamle damer er jo så søte! Og huden er så myk... Stadig minkende muskelmasse vil gjøre overarmene smalere slik at kortermede bluser ikke føles trange, fotballmusklene i leggene vil gå sammen slik at jeg kan få igjen støvlettglidelås uten problemer...

Eller kanskje jeg blir rundere? Får litt alderstillegg som strekker ut rynkene i ansiktet, gjør barmen fagrere (heter det ikke så?), og stumpen mer spretten..? Det hadde overhode ikke gjort noe det heller!

Nehei, jeg har ikke noen kommende krise på gang, nei :) Hurra for meg sjøl!

Vannglede

Hipp hurra for vanntrening!

Etter to måneder uten var det ENDA bedre enn jeg trodde. Da jeg kjente vannet omslutte kroppen min tenkte jeg; gud i himmelen som jeg har savnet dette!

Å kjenne pulsen stige i takt med bevegelsene, kjenne vannet boble rundt kroppen, bli svett og varm, - å greie å trene litt hardt... Det er lykke. Vite at dette bringer fram de gode endorfinene som gjør hverdagen et hakk lysere, - himmelsk.

Fordi det ikke er noen selvfølge.

Too much...

Innser at mitt siste innlegg ble vel melankolsk.

Min venn som hjelper meg med balansen i hverdagen gjorde meg oppmerksom på at frosken Kermit også synger Hurt... Skal ikke påsto jeg lo høyt, men jeg smilte godt og tenkte "javel, nå ble det too much hurt".

For å balansere melankolien lar jeg herved Kermit ta parodien:
http://www.youtube.com/watch?v=57ta7mkgrOU

og enda en:
http://www.youtube.com/watch?v=L1K8t3BtNaw&feature=endscreen

Ha en fiiin dag! Tåka letta, men sola forsvant;)

Tåkelys

Det er tåke, men et svakt lys siver gjennom.

Som om optimisme og godhet kommer snikende. Forsiktig, men besluttsomt.
Jeg kan kjenne det.

Det kan virke som om en slags energi kommer snikende. Det er et nytt år, nye blanke ark og sikkert mange muligheter. Dører å åpne. Skal jeg våge å tro på det? Skal jeg kaste meg ut i lyset og tenke at alt ordner seg? Tør jeg?

http://www.youtube.com/watch?v=SmVAWKfJ4Go

Denne sangen kan virke vel pessimistisk, men er så vakker og som Johnny Cash sier på slutten:
" I will find a way, in the end"

Jeg skal se etter lyset, ta det inn og lagre det:)

Bry seg om

Da ungene mine var små var det viktig for meg å lære dem at det ikke heter "å bry seg", men "å bry seg OM". Det er en vesensforskjell.

Jeg liker heller ikke ordet å "sladre". Jeg ville ungene skulle komme til meg og fortelle. Uansett. Selvsagt var det mange situasjoner som handlet om å fortelle hva "de andre hadde sagt og gjort", men jeg prøvde å lytte for så å stille spørsmålet "men hva sa/gjorde du?". Det var opp til meg som voksen å få mine barn til å forstå at vi alle har et ansvar og at alle har sin egen opplevelse av en situasjon. Det er ikke alltid at budskapet blir forstått. Sender og mottaker kan ha forskjellige frekvenser...

Velvel, idealistisk var jeg nok. Og det funka ikke alltid heller. Jeg kunne bli svar skyldig mange ganger. Som da min daværende lille treåring gjerne ville være stor og flink storesøster - men oppdaget at medaljen hadde en bakside. Jeg trøstet og sa det var helt normalt å bli sliten i den rollen og jeg fortalte om egne opplevelser som storesøster flere tiår tidligere. Hun snufset i fanget mitt og sa gråtkvalt "æ veit itj koffor dæm e her æ!" (hun var nok innimellom litt lei av søskenene sine). Jeg måtte bare innrømme for meg selv at jeg kjente igjen den følelsen, men som voksen kunne jeg jo ikke trøste med å si "vi kan sende dem tilbake dit de kom fra..."

Vi gjorde så godt vi kunne. Vi brød oss om hverandre. Jeg forsøkte å lære dem til å bry seg om sine venner og andre medborgere. Det holdt hardt da en lærer ymtet om at min sjuåring var noe "sladrete" av seg. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg for å ta en leksjon for henne om dette med å bry seg om og den voksnes rolle i dette... Og at det var jeg som hadde lært henne å være slik. Det var selvsagt ikke meningen å belære en lærer, - kremt... Hun var vel sliten av rollen sin hun også;)

Jeg registrerer at mange har snakket og blogget og fundert over dette temaet i det siste. Det satte nok tankene i gang hos meg, nok en gang. Det å delta i en svært trist begravelse til min fetter som døde så alt for tidlig gjorde også sitt.

Alikevel, det å være tilstede, snakke med, gi en klem og vise at man virkelig bryr seg om de etterlatte gir MEG like mye. Det er godt å vise medfølelse, snakke og klemme. Det letter litt på det meningsløse.

Jeg tenker at dette må gjelde i hverdagen også. Selv har jeg fått mange gode tilbakemeldinger på bloggingens mange temaer de siste månedene. Noen nye bloggvenner har jeg fått også. Det er godt å få tanker ut av systemet, godt å få tilbakemelding - godt å føle seg verdsatt, eller bare "sett". Det skal så lite til. Et varmt håndtrykk, en liten sms, et smil eller en god samtale over en kaffekopp. Man blir så glad av slikt. Gjemmer det i hjertekista og blir et sterkere menneske.

Bry deg om! Og du føler deg bedre :)

Mye bra

Sa mannen min i går kveld, under tannpussen.

Det startet med en samtale om respons på trening. Vi pussa tenner og han fortalte meg om et program på TV. Med tannkrem i munnen mumla jeg "jaja, formen er iallefall ikke så verst, om kroppen ar aldri så skral..." - med henblikk på meg selv. Min bedre halvdel fikk et muntert glimt i øyet og parerte: "chassiet er ikke helt i stand..!?". Vi gikk dermed over til bilterminologi og han var kjapp da jeg himla med øynene mens jeg spytta og forberedte meg på et motsvar.

Jeg rakk ikke det for han var kjapp med å si "men lakken er fin!!!" Vi lo begge og jeg spurte om han ikke hadde flere sammenligninger mellom meg og en bruktbil, "er det ikke strøken det bruker å stå når bilen er brukt, men ganske ok ellers?" han lo godt og sa "mye bra, står det også!".

Vi ler ofte av bilannonser, når bilselegere balanserer mellom ærlighet og skryt. Jeg fant ut at jeg skulle si meg fornøyd med komplementet "mye bra". Det indikerer at noe kunne vært bedre, noe er muligens defekt uten at det er farlig - men altså likevel mye bra!

Jeg hadde nok blitt eu-godkjent ;)