Å stå på krava

Eller å kjempe kamper. Det er flere måter å si det på, men ellers går det mye ut på det samme.

Jeg har kjempet mine. Som de fleste. Jeg har også kjempet for andre. Som mange andre. Det er slik livet er og det slår meg hvor mange kamper som kjempes hele tiden, av alle, i alle samfunnslag, blant unge og eldre, på alle arenaer. Men uten kamp, ingen endring! Selv er jeg litt sliten av å kjempe, kjenner jeg. Jeg tror jeg overlater de fleste kampene til andre. Så seiler jeg med på lasset...

Og må godta endringene som kommer, enten jeg liker dem eller ei.

I går kveld handlet det om pensjon. På NRK. Igjen. Jeg orker ikke engasjere meg. Jeg er jo bare 49... Men den dagen jeg blir 67 angrer jeg helt sikkert på at jeg ikke var politisk engasjert i 2013. Kanskje tar jeg fram stridsøksa i 2031.

Jeg var tidlig opptatt av rettferdighet. Når andre unger ble ertet og plaget, banka jeg opp de som var ekle... Jeg var stor for alderen (utrolig, men sant!) og løp fort, så selv slapp jeg som regel unna. Jeg mente at å gjøre dette var helt rett. Å banke de som plaget andre altså.  Noen ganger fikk jeg meg en kilevink selv også og en gang ble leppa mi blå. Litt sånn "american way", muligens..?

Sånn innimellom kjempet jeg kampen for å slippe å pynte meg. Mine foreldre hadde meg og to gutter. Det var vel naturlig å ønske at jeg skulle være litt søt innimellom. Jeg likte nok best bukser. Jeg klatra i trær og alt som kunne klatres i, sykla meg av og som sagt, - sloss med guttene. Lekte med biler i sanddungen også. Skjørt og kjoler var upraktisk. Rosa var hatfarge. Rødt kunne til nød gå an. De gangene jeg selv ville ha jenteklær var de enten for upraktiske, for trange, for korte, eller jeg var for lita til "slike klær". Jeg ville nemlig gjerne gå kledd som min kusine som var mange år eldre. Derfor fikk jeg hotpants da jeg var 7... Mamma sydde. Ja, det var en kamp du!

Kampen for å bli godtatt som tenåring tok også mange krefter og det ble felt noen tårer. Jeg skrev til og med en bok om problematisert forhold mellom unge og foreldre! Den gangen kjempet jeg for meg selv, for å bevise at jeg var gammel nok og fornuftig nok til det ene og andre. Så rådet jeg vel også grunnen for to brødre som kom etter meg. I ettertid ser jeg det normale i situasjonen, og at jeg hadde det veldig bra! Mine foreldre var vettuge folk likevel. Boken ble aldri utgitt :)

På skolen var jeg den snille og flinke. Jeg kjempet få kamper der. Den eneste var å prøve å engasjere og motivere dem som ikke giddet å pugge (ved å hjelpe dem med lekser og la dem få en liten jukselapp fra meg i ny og ne). Ikke spesielt pedagogisk, ser jeg i ettertid.

Jeg kjempet også en stille kamp disse årene. Jeg orket ikke være en del av en jentegjeng som var mer opptatt av å ekskludere enn å inkludere. Særlig mot slutten av barneskolen og på ungdomsskolen. Dette løste jeg vel egentlig med å omgås guttene. Der kommunikasjon var mye enklere, spaden forble spaden... Dette fortsatte vel egentlig på videregående også, selv om jeg prøvde å være venn med jenter litt mer enn før. Men det kosta ofte mer enn det smakte.

Så kom voksenlivet. Det kom tidlig og vi skulle oppdra fire barn da vi såvidt var blitt voksne selv. Jeg følte meg veldig voksen, men måtte likevel kjempe for egne holdninger da mange kom med "gode råd". Det var godt å fylle tredve og si at "nå er jeg gammel nok"! Både til velmenende gamle tanter og legestanden. Barna var våre og det var vi som kjente dem best. Jeg ba helsestasjonen innkalle legestanden til kurs i kommunikasjon. Tror ikke det ble noe av, men de er flinkere til å se helheten i dag enn på åttitallet! Kanskje lytter de bedre også?

Barna begynte på skolen og det ble nye kamper å kjempe. Jeg var nok ikke av den typen forelder som sa "ja og amen" til det skoleverket presenterte - hverken av lærdom eller holdninger. Og iallefall ikke evnen til informasjonsflyt mellom heim og skole... Jeg ble nok en "pest og plage" for en del lærere. Men jeg kjempet for egne og andres unger. Noen kamper var alvorlige og fikk følger i samme sjanger. Heldigvis! Som skrevet før: det er viktig å bry seg om!

I arbeidslivet ble det å kjempe videre vedrørende informasjonsstrategi, verdier og holdninger. Det var tungt til tider, men jeg fikk heldigvis også medhold. Det må være lov å kjempe for eget fagfelt? Jeg bare nevner at jeg valgte arbeidsplasser der det var overvekt av menn... Den kvinnekampen jeg eventuelt kjempet var å få lov til å være meg selv. Jeg syns det er mye enklere blant menn enn blant kvinner.

Ekteskapet er også ofte betegnet som en kamp. Men denne har jeg ikke kjempet alene. Vi har vært og er to. Det er godt å være to når det røyner på. Men at man må jobbe hardt og kjempe for et ekteskap er sant.

Min største kamp har likevel vært kampen mot de "vrikkede tankene". De har vært vanskelige å leve med og de krever fremdeles mye energi. I dag er det heldigvis mer akseptert å fortelle at man har en psykisk helseutfordring. Det er likevel problematisk fordi det er usynlig og fordi mange av oss er sterke, tøffe mennesker utad, som greier mye på tross av evenetuelle diagnoser. Jeg har selv ofte sagt at min personlighet ikke passer med min diagnose. Det ingen ser er hvor mye det koster å opprettholde denne styrken, denne fasaden og den personligheten man føler er seg selv. Det er en daglig kamp. Den lengste og tøffeste jeg har kjempet.

Derfor er jeg litt sliten. Pensjonsøkonomikamp får andre ta seg av, tror jeg...