Bry seg om

Da ungene mine var små var det viktig for meg å lære dem at det ikke heter "å bry seg", men "å bry seg OM". Det er en vesensforskjell.

Jeg liker heller ikke ordet å "sladre". Jeg ville ungene skulle komme til meg og fortelle. Uansett. Selvsagt var det mange situasjoner som handlet om å fortelle hva "de andre hadde sagt og gjort", men jeg prøvde å lytte for så å stille spørsmålet "men hva sa/gjorde du?". Det var opp til meg som voksen å få mine barn til å forstå at vi alle har et ansvar og at alle har sin egen opplevelse av en situasjon. Det er ikke alltid at budskapet blir forstått. Sender og mottaker kan ha forskjellige frekvenser...

Velvel, idealistisk var jeg nok. Og det funka ikke alltid heller. Jeg kunne bli svar skyldig mange ganger. Som da min daværende lille treåring gjerne ville være stor og flink storesøster - men oppdaget at medaljen hadde en bakside. Jeg trøstet og sa det var helt normalt å bli sliten i den rollen og jeg fortalte om egne opplevelser som storesøster flere tiår tidligere. Hun snufset i fanget mitt og sa gråtkvalt "æ veit itj koffor dæm e her æ!" (hun var nok innimellom litt lei av søskenene sine). Jeg måtte bare innrømme for meg selv at jeg kjente igjen den følelsen, men som voksen kunne jeg jo ikke trøste med å si "vi kan sende dem tilbake dit de kom fra..."

Vi gjorde så godt vi kunne. Vi brød oss om hverandre. Jeg forsøkte å lære dem til å bry seg om sine venner og andre medborgere. Det holdt hardt da en lærer ymtet om at min sjuåring var noe "sladrete" av seg. Jeg kunne selvsagt ikke dy meg for å ta en leksjon for henne om dette med å bry seg om og den voksnes rolle i dette... Og at det var jeg som hadde lært henne å være slik. Det var selvsagt ikke meningen å belære en lærer, - kremt... Hun var vel sliten av rollen sin hun også;)

Jeg registrerer at mange har snakket og blogget og fundert over dette temaet i det siste. Det satte nok tankene i gang hos meg, nok en gang. Det å delta i en svært trist begravelse til min fetter som døde så alt for tidlig gjorde også sitt.

Alikevel, det å være tilstede, snakke med, gi en klem og vise at man virkelig bryr seg om de etterlatte gir MEG like mye. Det er godt å vise medfølelse, snakke og klemme. Det letter litt på det meningsløse.

Jeg tenker at dette må gjelde i hverdagen også. Selv har jeg fått mange gode tilbakemeldinger på bloggingens mange temaer de siste månedene. Noen nye bloggvenner har jeg fått også. Det er godt å få tanker ut av systemet, godt å få tilbakemelding - godt å føle seg verdsatt, eller bare "sett". Det skal så lite til. Et varmt håndtrykk, en liten sms, et smil eller en god samtale over en kaffekopp. Man blir så glad av slikt. Gjemmer det i hjertekista og blir et sterkere menneske.

Bry deg om! Og du føler deg bedre :)