Pauser i hverdagen

Jeg har hatt en pause i hverdagen. En lang en.

Det er forholsvis rolige hverdager her i heimen. Det har blitt sånn. Turbomotoren svikta for noen år siden og etter det har jeg måttet venne meg til en ussel 1,1 liters med få hestekrefter. Det ble mer girskift, for å si det slik.

Rett etter "utforkjøringa" trodde jeg at turboen bare hadde tatt pause. Men nei. Den var vraka. Og ny turbo lot seg ikke transplantere. Kroppen støter fra seg at som vil ha fart og stress.

Slik ble livet annerledes og det har tatt noen år og venne seg til denne lille motoren. Selv om det "går likar no":)

Så ble det annet syssel enn harde arbeidsdager. Blant annet blogging. De siste par årene har dette blitt en del av hverdagen. Ikke at jeg selv har blogget hver dag, men jeg fant så mange andre spennende bloggere - verdt å følge, morsomt å lese og kommentere.

Sånt kan fort ta litt tid. Det kan også skape forventning. Og for en som har en bitteliten motor tar det faktisk litt fokus og krefter. Til og med. Ja, jeg synes selv det høres rart. Men slik er det for meg. Selv om jeg liker å skrive, har en del på hjertet og synes formidling generelt er fint...

Bloggingen startet som en pause i hverdagen, men i det siste har jeg måttet ta en pause fra pausen. Jeg er en type menneske som usannsynlig lett får dårlig samvittighet. Jeg begynte derfor å merke at denne følelsen av å "måtte" lese og "burde" kommentere begynte å dominere... Fornuftstemmen sa selvsagt "slapp av!", men samvittighetstemmen stressa meg.

Jeg tok en pause. I hverdagen.

Pausen har vart i sånn cirka seks uker. Jeg har vært på ferie i to av dem. Likevel. Det har vært godt. Og nødvendig. Pausesysselet mitt skal gi meg påfyll, ikke dårlig samvittighet.

Heretter kommer jeg nok fortsatt til å lese en del blogger. Men kanskje ikke kommentere så ofte. Jeg er her altså, men i en litt mer beskjeden utgave;)

Ellers, utenom denne lange pausen er hverdagen omtrent som før. Rolig. Stille. Litt trening og mange turer. Og noe nytt. Og spennende.

Jeg planlegger syprosjekt og strikkeprosjekt. Jeg gleder meg! Det skal bli fine pauser i hverdagen;)

Du skal få en dag i mårå, Alf Prøysen

A wonderful world

Jeg må bare dele denne med mine lesere:

Klikk her: A wonderful world

Ellers er Valentines Day ganske wonderful så langt. Sol, snøfritt, pluss fire grader. Litt vind... Jeg skal ut i marka :) Jeg er invitert på middag med min kjære svigersønn :) Jepp, på denne dag! Jeg har vondt i musklene og hoftene, men det tar ikke livet av meg :)

What a wonderful world!

My Valentine forever and ever:

Bildet er tatt BC (before children). 1985.

Ha en vakker dag der ute!

En rar februar

Det er februar. I Trøndelag. Vanligvis er det kalde dager, mye snø. Vinter.
Men slik er det ikke i år.

Siden jula har vinden blåst sørøst. Det har blitt tørrere og tørrere. Det har brent mye lyng og gress. Noen minusgrader har det vært, men de siste ukene bare pluss.
I går satt jeg ute i sola. 11.februar. Med kaffe og lesestoff.

Jeg ble svett! Så varmt var det i sola :) Så jeg tok en tur i skogen.

Du verden så vakkert det var! I alt det tørre, bladløse, snøløse og brungrå landskapet... Denne stien har jeg gått hundrevis av ganger. Den har aldri vært så tørr som nå. Når det ikke er blader på trærne er det enten snø eller fukt på bakken. På sommeren, når løvet skjermer for sola, beholdes fuktigheten lenge. Som regel er det ganske sleipt der.
Ved inngangen til marka vår.

Men ikke i år. Det er så rart. Det har omtrent ikke vært vinter ennå.

Det meldes litt snø over helga. Men jeg tror ikke det blir det samme når snøen ikke kommer på denne tia. Jeg tror vinteren blir veldig kort da.

Det fine med denne tia er forventningsfølelsen. Det lysner, dagene blir lengre, sola blir varmere. Fuglene kvitrer. De synger om vår. Jeg kjenner det helt inni hjertet.

Det skjer ikke så mye på dagene mine. De er ganske like. Derfor er det så fint med en slik rar februar. Jeg kan undre. Jeg kan nyte. Jeg kan lengte. Jeg kan være bare akkurat her og nå.

Det er fint det óg.

Lytter til denne enda en gang:
You can never hold back spring, Tom Waits

Her, nå

Jeg tar en slurk kaffe. Kjenner aromaen. Varmen. Den brer seg i brystet. Koppen er varm og holde i.

Ute blåser vinden. Jeg ser naboens vimpel blåse i samme retning som den har gjort de siste ukene. Sørøst. Om sommeren er denne vinden varm. Men ikke i minusgrader på vinteren.

Nakne greiner beveger seg i takt med kastene. Det er ganske vakkert. Mot en lys himmel. Blå og lys grå. Sola er bak en sky, men lyset kaster skygge. Ser jeg.

Det trekker fra ventiler og usynlige sprekker. Det trekker helt inn i kroppen. Muskler og skjelett verker. Men kaffen varmer. Ponchoen varmer skuldre, rygg og lår. Her jeg sitter.

Føttene er litt småkalde. Selv om jeg har ullsokker på. Men det går fint. Jeg har radio i bakgrunnen. Mye fin musikk. Stand by your man... Ja, jeg gjør det.

Lavt vinterlys fyller stua. Gamle orkideer har knopper og noen få blomster. Det er håp. Det går mot lysere tider. Det kjennes godt.

Et idé- og interiørblad ligger og venter på meg. Jeg sparer det litt til. Skal nyte det om litt. Drømme meg bort. Planlegge ny leilighet. Skisse, forkaste, tegne igjen. Måle, lete, søke... Det er fint. Jeg koser meg da.

Stille i huset. Stille ute. Bare vinden suser. Sønnen sover ut etter anfall.

Jeg er her, nå, tilstede. Mindful?

Denne sangen var nettopp på radioen:

Stand by your man, Tammy Wynette

En helt vanlig dag

Jeg må lage middag snart. For det er en helt vanlig dag. Jeg liker vanlige dager.

Men jeg liker ikke å lage middag. Det er likevel bedre når jeg vet hva jeg skal lage allerede klokka ett på formiddagen. I stedet for å begynne å grue meg klokka halv fire.

Jeg er god på mye. Litt for god faktisk. Jeg øver meg på å være dårlige på noen ting. På å svikte litt. Strengt tatt burde jeg svikta middagen. Men da svikter jeg noen jeg er glad i. Og det greier jeg ikke.

Hvis jeg hadde bodd alene hadde jeg nok bare spist korn og knekkebrød. Ost og grønnsaker. Frukt og en og annen kyllingbit mellom fiskebitene. Og litt egg. For det er det jeg liker. Jeg hater biff og tung mat. Jeg orker ikke all verdens kjøttpålegg. Jeg elsker ost. I alle former. Hvit og brun og blå. Men ikke gammelost.

Jeg bor ikke alene. Og de jeg bor sammen med liker salte ting. Og kraftige saker. Og sauser. Joda, jeg liker en og annen saus jeg og. Noen ganger passer det. Men oljer med chili eller andre gode smaker er  bedre.

Det handler ikke om å være sunn. Jeg bare liker sånn mat. Kanskje den ikke er bare sunn heller? Man leser jo så mangt ;)

Kaker er ikke sunt. Men det kan jeg spise mye av. Særlig gode ostekaker og kaker med mandler og nøtter. Sarah Bernard... Mmmm! Sjokolade er jeg også svak for...

Men jeg er vel god på å være fornuftig. Må nok innrøme det... For nå har jeg nettopp laget en stor krukke med nøtteblanding og hakket sjokolade (sånn med 86% kakao). Og det er bare bra for helsa. Sies det. Lucky me, for jeg elsker det!

Blåøyet er borte. Feiringer snart over (bare en 25 årsdag i helga).
Hverdagen, - here I come!!!
Kjøkkenet neste. Grønnsaksuppe. Det får holde.

Grågåsa, Kari Bremnes

Nedpå jorda igjen

Bomp! Der lå jeg. Feiringa var over. Det kan være hardt å fylle år. Ikke på grunn av årene, men en del annet.

Jeg er ikke så god på dette med feiring av meg selv. Det tror jeg flere kjenner seg igjen i. Når man vanligvis er en som planlegger, organiserer og gjennomfører blir det liksom litt feil å gjøre dette for seg selv. Jeg hadde iallefall ikke så lyst.

Men det ble ikke helt akseptert. Og det er jeg selvsagt glad for nå. For det ER jo hyggelig med litt oppmerksomhet, hyggelige hilsener og fine ord. Ja, gaver er ikke å forakte heller… Innrømmer glatt det! Jeg kosa meg i selskapene :)

Når man velger å gjøre det enkelt er det også litt enklere. Vanligvis.

Bare ikke i mitt hode. Der er det jo kaos. Så det enkle er utfordrende nok. Da tiden begynte å nærme seg ble det derfor vanskelig å ha helt bakkekontakt. Jeg pusta og pusta. Fortalte meg selv at "slapp av, det er bare en bursdag!"

Jeg fant ikke helt roen. Jeg greide ikke å skrive. Jeg prioriterte bort timene med mindfulness. Idiot som jeg er, - når det gjelder prioriteringer. Men jeg planla enkelt og gjennomførte. Med god hjelp. Mann og barn overtok og beordret meg til å sitte i ro.

For en forskjell! Å ha selskap uten å "måtte" være strikkmotor. Det rare var at de som tok ansvaret huska alt, greide alt og kom meg til og med i forkjøpet. En bragd. Faktisk. For jeg er håpløst stressa i slike sammenhenger. Tror ingen andre har oversikt og løper foran og først. Uansett.

Så dro gjestene hjem. Overnattingsbesøket gikk til sengs med beskjed om at vi "rydder i morgen"!

Da holdt jeg ikke ut lenger. Begynte å løpe. Stille i natten. Flytta bord og rydda. Moppa gulvet. Så gjensto bare søpla som måtte ut. Klokka fem om morgenen. Jeg tok på dunjakke, men beholdt innesko på. Trippet ned trappene som jeg pleier, fant rett søppeldunk, kasta, snudde meg og løp tilbake…

Som så veldig ofte før bomma jeg litt på trinnene. Nei, jeg trenger ikke alkohol innabors for å få det til. Men jeg tror kanskje alkoholen som tross alt var der gjorde sitt til valg av fallstrategi.

For et år siden brakk jeg håndleddet. DET ville jeg unngå nå. I brøkdelen av sekundet jeg rakk å "tenke" krøka jeg derfor armene innover, vred meg litt sidelengs og valgte å lande på siden. Jeg rakk faktisk å tenke at dunjakka var smart å ha på. Farten var nok likevel såpass stor at jakka ikke greide å ta av helt for støyten…

Blå hofte, øm albue, vond skulder og et skrubbsår på siden av panna.
Dagen etter: Et solid blåøye.

Det fnnes ofte en moral i historier. Denne gangen tror jeg moralen må bli at jeg må slutte å løpe ut med søpla. Jeg har tross alt nådd middagshøyden og det kan sikkert være på tide å roe tempoet?

Jeg er herved ferdigfeira og trygt nedpå jorda igjen!

Jeg "skulle jo bare" ut med litt søppel…

Fæmti

år er STAS!

Endelig voksen:) Skriver mer når jeg er ferdigfeira…

Takk for det gamle

…og velkommen til det nye!

Så sitter man her, mellom pinnekjøttkoking, tour de ski, kaffe og tanker. Nyttårsaften gjør alltid noe med meg. Hodet koker av tanker, vemodighet og en smule forventning.
Som kjent har jeg litt problemer med å ta fram de helt store gledeshyl, den altoppslukende optimismen og en uforbeholden glede.

Man tenker på det som har vært og det som kanskje skal bli...

Putin lover å utrydde terroristene, ser jeg. Det hadde vært fint om terrorisme ble utryddet, men å tro at dette vil bli utryddet ved å fjerne terroristene er vel i en demokratisk og diplomatisk tankegang ikke helt bra… Det er merkelig hvordan noen kulturer i verden ennå ikke ser at å utrydde menneskegrupper ikke fører til fred.

Det er ikke rart det er krig i verden, sies det. Her hjemme krangles det over bagateller (sett i global målestokk), selv om de fleste mener de følger et sunt verdigrunnlag.
Innom husets fire vegger er det rimelig diplomatisk, heldigvis. Stort sett. I allefall når jeg får bestemme…

2013 har også vært et år med berg og dalbane, men likevel noe roligere siste halvåret. Vi har tatt avgjørelser som vil endre livet i familien forhåpentligvis i positiv retning.
Samtidig som sønnen får bedre bistand på veg inn i et selvstendig voksenliv tror vi at dette vil gjøre alle godt.

Kanskje vil jeg smile litt ekstra bredt utpå nyåret. Da skal jeg feire inngangen til mitt neste tiår. Om jeg aldri har vært den store optimisten, har jeg aldri sett mørkt på det å bli eldre. Med alder følger forhåpentlig både respekt og visdom..?

I kjent stil gleder jeg meg også til rydde ut jula. Jeg elsker førjulstiden, men blir fort ferdig med juletre og pynt. En av de aller første dagene i det nye året vil huset atter skinne rent og ryddig, fritt for rødt og kroppen fyller av forsiktig forventning til 2014!

Godt Nytt År!

Det blir en grønn inngang til det nye året her i omegn…

Jul

Det er en stund siden kjøkkejulebordet. Dagene har gått fort… Jeg har gått noen runder med meg selv og smakt på kameler og fått blåflekker i møte med meg selv i døra.

Men jeg HAR gjort mindre enn før. Det er ikke helt rent over alt. Ikke alle tak. Ikke alle vegger. Ikke alle skap. Men noen tak, noen vegger, noen skap. Det er litt mindre bakst. Ikke alle er helt enig, men det får så være. Man skal ikke være enig i alt. Dessuten er det meg selv jeg møter i døra. Og mine egne kameler jeg må svelge.

Jeg har blogget mindre, men tenkt like mye. Denne høsten. Det skjer ting der inne. Og der oppe. Det går ikke fort, men det hjelper. Det er godt å kjenne at ting endrer seg. At man greier å snu tanker. At man har mer kontroll på følelser. Noen ganger. At man også er betydningsfull, tross feil, mangler og utfordringer. At man greier å være der for noen. Det er viktig.

I dag er det julaften. Mine nærmeste vil være her. På en dag da alle vil hverandre vel.
Det er fint. Det blir bra. Jeg skal nyte dagen:)

God jul til deg som leser!

Kjøkkenjulebord

Det er ikke alle av oss som har en jobb som inviterer til sommeravslutning, høsttur, seminar, julelunsj eller julebord. Min venn kunstneren og jeg er av disse.
Men... Det man ikke blir servert, får man ordne selv!

I morgen går årets koseligste julebord av stabelen! Besluttet helt på tampen av dagen i dag. Avholdes fra i morgen formiddag. Hvor lenge det vil pågå er meget uvisst… Egentlig er det både sommeravslutning, årsfest, seminar og julelunsj i tillegg til kjøkkenjulebord.

Fordi, sommeravslutningen rakk vi aldri, årsfest slås sammen med bordet og seminaret tar vi underveis. Eventuelt under bordet. I år er seminartemaet festivaler. Teltfestivaler.

Det er visst det som er tingen. Min venn kunstneren og jeg var nemlig på en debattkveld her forleden. Debatten handlet om kulturbyen Trondheim, men en gjesteforeleser hadde skrvet bok om festivaler og snakket litt om dette først…

Han hadde forsket på festivaler. Så kult! Vi kikket på hverandre "har du vært på festival?" "nei!" "ikke jeg heller!" Jeg kikket videre uten å blunke og besluttet at dette måtte vi gjøre noe med.

Det passer sjelden for to mødre å dra på teltfestival. Selv om kunstneren vil hevde det motsatte. Vi er ikke alltid enige. Uansett kommer ingen av oss oss i vei. Livet kommer litt i veien hele tiden. Derfor blir det teltfestivaltema på kjøkkenjulebordet i morgen formiddag.

Ettersom ingen av oss egentlig har peiling på teltfestivaler vil vi nok få problemer med å holde oss til seminartemaet, men ettersom det sannsynligvis foregår veldig mye mellommenneskelig på festivaler får vi sikkert samtalen til å passe temaet. Og så må vel dette være et tema som det går an å le av?

I morgen skal vi le! Hun trenger det kunstneren. For i dag vasker hun kjøkkenskuffer. Og det var visst ikke mye å le av! Vi er rimelig ulike der også. Jeg smiler og vasker, hun gråter og gnikker.

Jeg trenger også å le. For jeg ler for lite. Visstnok.

Planen var å sette opp telt på stua i morgen, men jeg har ikke samvittighet til å banke teltpluggene ned i parketten… Kanskje blir det teppe over spisebordet i steden. Ingen av oss er spesielt store, så vi går fint under :) Jeg tror i allefall det blir en liten dupp der i løpet av dagen. Etter noen glass vin og mange knekkebrød.

For menyen er som vanlig: rødvin og hjemmelaget knekkebrød.
Og ja, vi pynter oss. Fest er festklær!

Gurimalla, som jeg gleder meg!

Knekkebrødene er til tørk i ovnen:)

Fotballfruen

…skal ikke dette handle om. Jeg har lest nok om hennes lykke og hennes tabbe.
Say no more.

Jeg skulle kanskje uansett sagt noe fornuftig om dette. Signaleffekter og virkelighetsoppfatninger, kiloer og maktdemonstrasjoner. Men nei. Da jeg startet denne bloggen var det fordi jeg skulle lufte mine vrikkede tanker. Få ryddet litt i hodet. Få noen av tankene ned på papiret og bort fra hjernecellene.

Jeg er ikke en person uten meninger. Uten politisk ståsted. Uten fordommer eller uten baktanker. Men jeg har valgt å ikke bruke bloggen som diskusjonsforum. Feigt kanskje, men bevisst. Bevisstløs er jeg nemlig ikke. Sååh.

Kanskje blir mine skriverier også derfor oppfattet som litt blodløse, litt apolitiske og uten ryggrad. Jeg kan forsikre om at jeg ikke lenger er anemisk (som i store deler av ungdommen), jeg stemmer ved hvert valg og har meninger om det meste. Sta som et esel, vil nok mange mene… Ryggrad har jeg også. Den har scoliose, men tåler MYE.

Nok om meg.

Det er slutten på november. Movember går også heldigvis mot slutten. Jeg gleder meg til å se min manns ansikt uten "konebankebart"… Jeg gleder meg til adventstid med lys og forventning. Særlig nå som både kropp og sjel har begynt å venne seg til tanken på en noe mindre stressende førjul. Jeg har i allefall tenkt den skal bli det. Mindre vask, mer kos. Mer fornuft, mindre galskap. Selv om jeg nok vil være nødt til å spise de nevnte kameler innimellom.

Vi har hatt skikkelig ruskevær i de siste dagene. All snøen som kom sist uke er borte. Men i dag regner det ikke. Det er, om ikke blått, så et svakt skinn på himmelen. Jeg gikk ut og tok et par bilder i morges, mens det var blått. De ble uklare fordi jeg zoomet, men jeg syns de kledde det…

 Den tynneste månesigden jeg har sett…

Ser du den?

 Vintermorgenlys

Dagen er ellers også litt "blury". Diffus. Rolig. Tankefull. Det har bare vært kaffe, lesing, radio og tanker så langt. Tanker om mangt. Rare tanker. Vrikkede tanker. Men det er jeg vant med. 

Jeg har så vidt begynt å pynte litt til advent også. Hengt opp stjerna, men ikke tent den! Det kan ikke skje før søndag. Satt fram et par adventlystablå. Et på kjøkkenbordet. Et på salongbordet. I år fikk sønnens egneproduserte gris oppgaven med å holde adventlysene her.

Har testa om lysene satt fast når de ble varme…

Er'n ikke koselig?

På kjøkkenbordet ser det sånn ut:   

                                                                                                  

Nok et blogginnlegg uten futt og fart, uten brodd og definitivt uten humor. Det var ikke den dagen i dag. Ikke i dag heller. Men det er vel slik de fleste dager er? For de fleste? Hvor mange går rundt og ler og serverer slagferdige meninger og vitser, diskuterer politikk og spiseforstyrrelser? Strategier og plandokument? Økonomi og budsjett? Merkeklær eller Fretex? Jeg bare spør.

Det går vel heller i planprosesser rundt innkjøp av mat og gaver, planlegging av avslutninger og julebord, brunsjer, lunsjer, frokoster i barnehager, Luciaferiring. Baking eller ikke baking. Vasking eller ikke… Diskusjoner om hvem gjør hva. Når osv…

Daglige gjøremål altså. Og joda. Man tar da opp de seriøse temaer også. Leser om dem i allefall. Eller glor på diskusjonsprogram på TV. I mens tenker vi vårt. Inni hodet. Eller serverer det rundt lunsjbordet på jobb, for de som har den muligheten. Om fotballfrua og annet.

Nå skal jeg begynne å tenke på hva jeg skal ha på meg i kveld, på vennejulebordet. Det eneste jeg vet er at det må kle de plommerøde neglene mine… 

Ryggrad altså. Og meningers mot.

Juleforberedelser

Kjøkkenet er gullende rent! En fantastisk god følelse. Et kjøkken skal være rent for det meste, men en noe grundigere vask en gang i året må også til.

Og jeg har vært flink igjen. Vaska alt. Helt alene. Rydda, kasta, gnukka og gnidd. Armene verker, men endorfinene bobler. Ja, jeg blir faktisk glad av å gjøre rent.

Jeg har ridd en del kjepphester når det gjelder vasking og rydding. Ingen har greid å bevise for meg at dette er unødvendig. Jeg mener det er både rekreasjon (hvis kroppen greier det) og en morsom aktivitet. Nemlig. Det handler om hvordan man tenker.
Som ellers…

Men så har det seg altså slik da, at i år så er vaskemotivasjonen noe laber. Ikke når det gjelder kjøkken og bad. Kom ikke her å ta fra meg vaskefilla da, altså! Men. Alle de andre rommene… Som vi skal flytte fra om et års tid eller så. Hvor mye skal jeg bry meg om dem? MÅ jeg bry meg?

Altså. Jeg har sånn smått om senn innsett at hele huset er en uoverkommelig oppgave for meg og kroppen min. Problemet er bare hvordan jeg skal svare når folk sier "du er vel ferdig til jul, du?" Når både motivasjonen kødder med meg, fornuften sier at jeg kan ta det med ro og kjepphestene er presentert så ofte og tydelig at nok ingen har glemt dem..!

Så. Jeg har funnet ut at juleforberedelsene i år vil være mest kamelspising, samt et møte med meg selv i døra. Rimelig ofte.

Det kan hende jeg både er litt uggen og forslått når julen ringes inn…

Blåmandag?

Neida. Ikke akkurat det. Jeg visste bare ikke helt hva jeg skulle ha som tittel.

Jeg går rundt og kjenner meg sånn småirritert for tia. Og jeg greier ikke helt å finne årsaken. Den opprinnelige og egentlige. Derfor er jeg sånn småirritert over småting.

Som farsdager for eksempel. Ja, morsdager også! Jeg er visst ikke helt alene om det heller i følge gjestebloggeren hos Lammelåret. Føkkings unødvendige dager! Kun til for handelsstanden. Argh! blir så inni natta irritert over å tenke på at man må konstruere sånne dager for at vi skal huske på å sette pris på opphav og ektefelle. Hvilket vi burde gjøre helt av oss selv. Ofte.

Uten hjelp av handelsstanden.

Jeg syntes forøvring både mors- og farsdag var stas da jeg var lita. Da fikk jeg liste meg opp sammen med brødrene mine, koke kaffe (det var det nok strengt tatt noen andre som gjorde, men…) og servere kake som jeg ofte hadde fått pynte selv. Hele familien på fem i foreldresenga! Vi smilte og smulte, og det var liksom lov for alle var glade… Pakke var det også til mor eller far. Det var sånn stas!

Så hvorfor er jeg så irritert nå? Si det du. Kan det ha noe med at det er meg som baker kake, både til fars- og morsdag? Eller at jeg lager middag de aller fleste dagene, hele året? Vasker alles klær, hele året… Rydder, vasker hus… Nei stopp!!!

Jeg vil ikke være sånn. Jeg er ferdig med å krangle om hvem gjør ditt og hvem gjør datt. Man finner da ut at noen kriger ikke er verdt kampen. Etterhvert. Og jeg er vel egentlig der? Etter over tredve års samliv.

Med den store kjærligheten.

Det var forresten han som la opp til irritasjonen min i går. Da vi satt i bilen på veg hjem fra hytta. For at HAN skulle rekke å trene mens JEG laga middag til hele bøttebaletten. For du må ikke tro at disse voksne ungene tilbyr faren og hans fru litt assistanse på en slik dag! Hå neida! Det er jo så KOSELIG å komme hjem...

(Herregud. Hva går det egentlig av meg?)

Jo, det var det da. Han der store kjærlighetene min presterte å mene at vi TRENGER slike dager. Skal vi ikke ha NOE lengre? Ville han vite. Og han menta at da kunne vi likegodt kutte ut andre pinsedag også.

Det var da jeg omsider måtte glise litt! Ja, det er HELT i orden for meg, sa jeg. Uføre har jo fri likevel!

Mohahaha….

En venn

Jeg trenger ikke mange venner. Men jeg trenger noen. Og hvis denne vennen er der når jeg trenger noen å snakke med, eller noen å være sammen med...

Da er det nok med én.

Jeg har en slik venn. Hun er en dame på min egen alder. Og ja, vi har ting felles. Men det viktigste er ikke dette. Det viktigste er at hun er

RAUS! Hun dømmer ingen. Hun ser alltid det beste. Hun gir. Hun lytter. Virkelig lytter!
Hun ler av seg selv og med meg. Hun er lite selvhøytidelig, men tar sitt liv på alvor.
Hun bryr seg ikke med, men om. Hun setter grenser. Slik at et nei ikke er vondt.
Hun byr på seg selv. Hun byr på skjønnhet og intense samtaler.

Hun byr på kake, - noen ganger. Og da er intet overlatt til tilfeldighetene. Alt fra smaken til det visuelle blir som en opplevelse av det uvanlige slaget:

Men som oftest er det en kopp kaffe. Eller en kopp te. Det er ikke det viktigste. Det viktigste er samtalen. Samholdet. Tryggheten. At man er ok som man er. Som venn.

Hun tenner lys. Det er også et vakkert skue:

Det beste er likevel lyset hun tenner i meg. Takk, kjære, gode, uerstattelige venn!

Travelt

Det er så mye å gjøre i dag! For jeg skal bort i kveld. Og så kommer det noen hit før vi drar.

Da må jeg moppe gulv. Og støvsuge. Og tørke litt støv her og der. Kanskje jeg må rydde litt også. (Ikke le, du som vet hvordan stua mi er!)

Og så må jeg tenke på hva jeg skal ha på meg i kveld. Kanskje må jeg prøve litt forskjellig. Sånn at jeg slipper å tenke når jeg må begynne å pynte meg. For det er stress, det!

Lakke negler. Det kan i allefall ikke skje under stress! For da må jag bare ta av alt og begynne på nytt igjen. Og andre runde bruker heller ikke å bli så bra.

Jeg må på butikken. For det må stå noe på bordet. Selv om vi skal spise dit vi kommer. Strengt tatt burde jeg handla inn for resten av helga også. Men det er ikke plass i hodet mitt nå.

Strømpebukse må jeg huske og kjøpe. Det er så lett å glemme. Så må jeg kanskje ta en jeg har brukt før. Det er ikke så bra. Dessuten må jeg ha en i veska også. For mine bruker sjelden å holde en hel kveld.

Håret går bra. Der er det lite å gjøre. Sminken tar litt tid. Og kan heller ikke gjøres under stress. Da blir det enten feil eller for mye.

Jeg bør helst huske og puste også. Ellers får jeg bare skjolder på halsen. Det er ikke pent i utringa kjole... Og alle lurer på hva jeg er allergisk mot. (Det er ikke mye, - bare stress).

Hvis jeg skal bruke god tid på alt dette, tar det hele dagen. Puh! Så hvorfor sitter jeg her og skriver da? Hut deg på butikken, kjerring!

Målet!

Perfect Day

Kjennes ikke helt sånn. På kroppen kjenner jeg at kroppen ikke vil. Musklene hyler og leddene er dårlig smurt. Det verker på rare steder og jeg lurer på hva galt jeg har gjort.

Tankene går sent og magen slår krøll.

Jeg svetter og fryser. Et blaff av alderen igjen. Jaja. Det kan jeg leve med. Jeg kan vel egentlig leve med det meste.

Det er mye verre å leve med sine barns smerter. Det gjør mye vondere enn all verdens muskel- og leddsmerter.

Jeg ser ut på den vakre høsten. Den lave solen som lyser opp som for å trøste. Lyset skjærer i øynene fordi den er lav. Som om den vil blende meg bort fra det triste.
Som om den forsøker å få lyset helt inn i hjertet.

Morgendisen driver. Den visker ut skarpe kanter og beveger seg. Endrer landskapet hele tiden. Som om den vil vise meg at intet består. Alt endres.

Jeg velger å tro på sola og disen. Jeg tror alt blir bra. Til slutt.

En liten hyllest til Lou Reed

Søndag 20. oktober

Søndags ettermiddager og kvelder har en tendens til å være litt lange og rolige. Det er ikke da man finner ikke på noe sprell, liksom. Da jeg var ungdom syns jeg søndagskveldene var litt vemodige. Og den følelsen henger litt i, kjenner jeg.

Men vemodsfølelsen er mer positiv nå enn for en del tiår siden. Den gangen var man utålmodig og ville at ting skulle skje. Uten sosiale medier visste man ikke hvem som var hvor og hva andre holdt på med til enhver tid. Men jeg tror at den gang som nå er disse dagene ganske like.

Søndag kveld er slutten på ei uke. Man er ferdig med alle dagene og kanskje alle gjøremålene. Man kan slappe litt av. Det er jo hviledagen... Det er lov å være litt langsom og uvirksom på en søndag.

Og det er fint.

Vi er så travle og effektive alle andre dager. Vi jobber og reiser og kokkelerer og handler og trener og de som har unger har mer enn nok i tillegg og besteforeldre passer barnebarn og går tur i skogen og trener og er på reiser og eldretreff og middelaldrende sykler Birken og jobber overtid og spiser lunsj med venninner og drikker vin med vennepar og pusser opp og reiser til Roma og og og...

Søndager er bra. Da er det lov å være litt langsom og melankolsk. Trekk pusten dypt ned i magen fem ganger og kjenn etter. Er det ikke godt med litt langsom tilstedeværelse?

Gjør det samme i morgen tidlig også. Og kjenn etter hvor du er og hvem du er.
Stopp opp, observer og anerkjenn, før du rusler videre ut i uka:)

Litt blues med Tom Waits...

Roma, den evige stad...

Sies det. Og det er mye sant i det.

Det er underlig å gå rundt i Roma. I mylderet av mennesker, biler og scootere. Eldgamle ruiner, digre murhus, piazzaer, høye furutrær, vin og pasta. Inntrykk på inntrykk. Det skal oppleves og bearbeides.
Tanken på hva de fikk til for tusenvis av år siden... Å gå i Forum Romanum, oppe på Palatinohøyden, i Colosseum, - ja, det kan egentlig ikke beskrives!

Heldigvis hadde hotellet en takterasse for avslapping og refleksjon. Vi satt der hver kveld.
Og utsikten var ikke så verst heller:

St.Peterskirka i måneskinn

Du vet at du er i Roma når bilene parkerer slik...

Og bilene har rangen der i byen. Ikke stol på grønn mann!

Pantheon, 2000 år gammel.

Det var MYE å se. Og oppleve. Mange overveldende inntrykk. Og turistsesongen var overhode ikke over. Vi var ikke alene, for å si det sånn. Men vi kikket og kikket. Mest opp, i Romas eldste kirke. Pantheon er en spesiell opplevelse. Med sitt store hull (nesten 9 meter i diameter) i taket. Som lyskilde og ventil, kanskje? Uansett - det regner ikke inn... Dette hadde de altså i Roma da vi her på bjerget ennå bodde i huler!

Det er alltid veldig godt å gå inn i kirker i store byer. Det blir så stille. Og roen er følbar. Jeg tente et lys og tenkte på alle som ikke har det like godt som meg. Satt noen minutter på en trebenk og samlet tankene.

Mye vakkert. Her fra broen Ponte Sant' Angelo.

Relieffmønster på Trajansøylen. Relieffene viser keiser Trajans seire. 

Jeg liker veldig godt furutrærne i Roma:) Rett bak treet sees Trajansøylen.

En god del av turen besto også av mat og vinopplevelser. En kveld med vinsmaking hos Enoteca Wine Bar var en fin og trivelig avveksling fra all arkitektur og historie. Etter dette håper jeg at Norge begynner å importere mer vin fra Laziodistriktet! Vi fikk vin servert til lokale småretter og med trivelig prat med innehaver og norsk guide i tillegg, fikk vi en hyggelig kveld. Anbefaler alle andre å gjøre dette!

Om du skal til Roma, se her: http://www.con-gusto.no

Mmm, italiensk vin:)

Vi fikk også anbefalt en koselig, familiedrevet resaurant, litt bortgjemt i gaten Via Panisperma. Navnet på restauranten var Osteria La Carbonara. Etablert i 1906. 

Gamlemor gikk og passet på at kelnerne gjorde jobben sin... Der var det også lov å skrive en hilsen på veggen!

Koselig. Og NYDELIG mat!

Det ble en del mat og drikkepauser. Og det var lett å finne koselige steder å innta dette...

Etter fire døgn med timevis trasking mellom historiske steder, vinbarer og spisesteder (samt noen svippturer innom butikker) var det likevel veldig godt å komme hjem til vårt vakre land:

Der høsten bokstavelig står i brann for tiden...

Borte bra, hjemme best.

Høstferie

Joda, det går an å ha høstferie selv om jeg ikke har noen jobb! Det er viktig å gjøre forskjell på "helg og ørk", som det heter på mitt morsmål. Jeg er nøye på hva som er hverdag og helg, ferie og "arbeidsdager".

Som sagt. Vi fant ut at vi skulle ta en liten svipptur utafor landet noen dager.
Og dette ble reisemålet:

Roma

Vi var der for 11 år siden og mista pusten opptil flere ganger daglig. Av undring, av skjønnhet, av de gamle bygninger, av maten, av alt... 

Vi var enige om at HIT ville vi tilbake. 

Vi skal rusle i de gamle gatene. I ruiner. I parker. I kirker. Se, lytte, lukte... 

Spise god mat, drikke god vin og nydelig espresso. Nyte byen og kjærligheten.

Det blir så fint:)

Det kribler i magen av forventning..! 

På tur hjem henter vi sønnen som har vært borte i snart to måneder. Vi tar ham med oss hjem, medisinfri og i bedre form enn på evigheter! Det føles ubeskrivelig godt.

Dette blir ei fin uke!

Lykke

Det er tema for tiden. På NRK1 blant annet. Mange har tatt den såkalte lykketesten og blitt både overrasket og skuffet. Jeg har ikke tenkt å ta denne testen.

For jeg er tilfreds. Er ikke det nok? Må man absolutt kjenne seg så lykkelig i ett og alt? Kanskje tilfredshet er lykke? Men hva er tilfredshet..? Ubetinget individuelt.

I går gikk jeg tur igjen. Jeg våknet og kjente at jeg var i form til en tur som var litt lengre. Kroppen kjentes ok. Til å være høst (jeg har allerede lagt ull i senga og flanell på dyna).
Jeg følte tifredshet over dette og samtidig over beslutningen. At været var godt gjorde selvsagt godfølelsen enda bedre.

Skyggene var lange, for sola er jo lavere. Det var kaldt i skyggen, men sola varmet da den traff ryggen. Det var litt trolsk i grunn. Nesen ble iskald og snufsete og fingrene putta jeg inni ermet. Men jeg var på tur i skogen. Tilfreds.

Så kaldt var det i skyggen!

Klorofyllet er tilfreds med årets jobb og trekker seg nå tilbake.

Så møtte jeg denne karen som var svært tilfreds med sveisen!

Da jeg gikk forbi en gammel hytte (eller var det kanskje en tidligere seter?) tenkte jeg på hvor heldige vi er i dag. Så lettvint alt er. Så tilrettelagt, så teknisk og enkelt. Vi vasker ikke klær i bekk eller balje. Vi bærer ikke vann hverken inn eller ut. Burde vi kanskje være bittelitt tilfredse over det som for oss er selvfølgeligheter? Greier vi å kjenne på litt tilfredshet, eller til og med lykke over vaskemaskina, oppvaskmaskina - for ikke å snakke om kaffemaskina?! 

Jeg kjente brått en enorm tifredshet. Samtidig som jeg nøt synet av den gamle hytta. Der hadde noen også laget et veldig fint fuglehus:

Jeg ruslet tilfreds videre. Fornøyd over å finne riktige stier og til slutt komme fram til målet, Rønningen Gård i Bymarka:

Jeg satte meg på en benk og spiste litt medbragt niste, en pose nøtter og tørka frukt. Sunt ja, men framfor alt veldig godt! Jeg kikka på klokka og kunne tilfreds konstatere at jeg holdt "skjema". Min bedre halvdel hadde stipulert tiden jeg kom til å bruke og som vanlig hadde han helt rett:)

Skogens vegg til veggteppe...

Lauglovatnet

Til og med vannliljeblader får høstfarge.

Jeg kom meg tilbake til bilen som stod ensom på parkeringsplassen. Fem minutter foran skjema! Ah, - tilfreds, ja! Så fornøyd at jeg sendte sms til min gode venninne og ymtet om kaffepause...

Hun er kunstner og kan ta pauser uten å spørre noen, men jeg må alltid spørre henne om det passer. Er hun "inni malinga" må jeg vente. Nå passet det heldigvis. En time med henne gjør dagen fin!

Vakkert!

Dette var en dag med mye tilfredshet. Så mye at det uten tvil kan kalles lykke. Jeg velger å kjenne på godfølelsen, ta den med meg, samle på turen ved å lage dette innlegget... 

Tenke at tilfredshet er godt nok.